Åpner terapidøren for Gud

Slapp ånden ut av flaska og tok Gud inn i terapien. Psykolog Gry Stålsett er en norsk pioner.

Men nå kan pasienter ta Gud med seg inn i terapirommet. Illustrasjon: Annica Thomsson

Når religion kommer på banen, skygger ofte psykologene unna. Men nå kan pasienter ta Gud med seg inn i terapirommet.

Ved Modum Bad tilbyr psykolog Gry Stålsett og hennes kolleger hjelp til en pasientgruppe hvor tidligere psykologisk behandling ikke har virket.

Dette er dypt deprimerte mennesker som i tillegg strever med Gud, andre og seg selv.

Vi serverer det på psykologspråket: Terapiresistente pasienter med komorbidetet innenfor C-grupperingen, hvor religiøse, åndelige eller eksistensielle temaer er en del av sykdomsbildet.

Ikke New Age

Det banebrytende opplegget kalles VITA-modellen, og den kan vise til uvanlig sterke resultater. Dette i følge psykolog Gry Stålsetts ferske doktoravhandling som hun nettopp har forsvart ved Psykologisk institutt, UiO.

En stor andel av VITA-pasientene kommer tilbake i jobb. Angsten og depresjonen blir mindre og de slutter med medisiner. Resultatene er betydelig bedre enn med de tradisjonelle behandlingsmetoder for denne gruppen deprimerte. I det ene eksemplet i avhandlingen er for eksempel 36 av 40 pasienter tilbake i jobb etter ett år. De gode resultatene holder seg i flere år etterpå også.

Alt skjer på psykologifagets trygge grunn. VITA har ingenting med New Age eller alternativterapi å gjøre. Men pasientene kan altså snakke om Gud hvis de vil.

Behandlingen er intensiv og går over tre måneder. Opplegget ble utviklet for drøyt ti år siden i behandlingsmiljøet ved Modum Bad i Buskerud. Arkitektene var psykolog Gry Stålsett, psykiater Arne Austad og teolog Leif Gunnar Engedal. Strategien var å kombinere elementer fra det beste i toneangivende psykologiske tradisjoner i dag.

Tuftet på religionspsykologi

Rett etter disputasen 19. januar. Her med veiledere, settedakan og bedømmelseskomite. F.v. professor Espen Røysamb, professor Helge Rønnestad, settedekan professor Siri Gullestad, disputas Gry Stålsett, professor Rolf Sandell, professor Owe Wickström og førsteamanuensis Nora Sveaass. Foto: Svein Harald Milde
Rett etter disputasen 19. januar. Her med veiledere, settedakan og bedømmelseskomite. F.v. professor Espen Røysamb, professor Helge Rønnestad, settedekan professor Siri Gullestad, disputas Gry Stålsett, professor Rolf Sandell, professor Owe Wickström og førsteamanuensis Nora Sveaass. Foto: Svein Harald Milde

Teorien er tuftet på etablerte begreper i religionspsykologien, hvor Gud er et relasjonsobjekt. Det vil si at terapeutene er ute etter hvilken emosjonell og kognitiv funksjon forestillingen om Gud eller åndelige vesener har i den enkeltes liv – ikke den filosofiske eller teologiske sannhetsverdien.

Faglig inspirasjon fikk teamet fra Modum gjennom utstrakt kontakt med berømte amerikanske psykiatere som den eksistensialistiske terapeuten og forfatteren Irving Yalom og psykoanalytikeren Ana-Maria Rizzuto.

– Det høres ut som dere reduserer gudstro til et psykologisk fenomen?

– Det er begge deler. For den troende kan det oppleves slik. For psykologen handler det om å utvide forståelsen av mennesket, slik at det åndelige tas med som en dimensjon. Det betyr ikke at psykologen trenger å være enig i at det finnes noe åndelig eller transcendent, forteller landets eneste spesialist i klinisk religionspsykologi.

– Hva har gud i terapirommet å gjøre?

– Gud er et sentralt begrep i vår kultur. Alle har et forhold til begrepet enten du er positiv, likegyldig eller avvisende. Det finnes også mye klinisk dokumentasjon på at Gud er et objekt vi knytter følelser til. Når vi spør om Gud, åpner det seg mange ting i livshistorien på godt og ondt om eget følelsesliv.

– Terapirommet er et detektivrom. Vi skal stille oss like undersøkende til alt som kommer opp der. Uansett om det er forelskelse, Gud eller noe annet.

– Er det ikke best å sende slike folk til presten?

– Noen ganger er det riktig. Men samtidig er psykologisk smerte og religion to forskjellige temaer som kan integreres, for ellers er det mange ting du ikke oppdager. Presten kan gi forbønn, sjelesorg, et ord for dagen, og det er bra, mange trenger det. Men det er da fare for at sentrale tema oppdages verken av terapeuten, presten eller pasienten selv.

Pansertro

Tydeligvis virker det å snakke om eksistensielle og religiøse temaer i terapien.

Stålsett forteller om en kvinne like over femti. Hun er deprimert, hun er uten mann og barn og føler seg sviktet av Gud.  Mens kvinnen snakker om sin religion, oppdager terapeuten at hun har et symbiotisk forhold til Jesus.

– Sammen utforsker vi hvordan det nære forholdet til Jesus kommer i veien for nærhet til andre i livet. Hun får en aha-opplevelse. Hun finner ut at hun har brukt troen til å beskytte seg mot nærhet. Opplevelsen utvider hennes livsrom, og hjelper henne til å åpne seg mot andre. Selve troen trenger hun ikke forandre. Isteden kan hun og andre som strever med lignende dysfunksjonell bruk av troen, ta fatt på å bearbeide det som opprinnelig var årsaken til sorg og smerte. Troen trenger ikke være et panser lenger, forteller Stålsett.

– Må du være troende som VITA-terapeut?

– Nei. Poenget er ikke hva terapeuten tror, men hva pasienten tror. 

Skru korken igjen

Mange psykologer vil helst sette Gud på flaske og skru korken igjen.

En undersøkelse blant norske psykologistudenter fra 2005 viser at nesten alle som svarte mente at utdanningen ikke la noen vekt på menneskers religiøse tro. En stor andel, nesten en tredjedel, oppfattet at faget var nedsettende overfor religiøse mennesker.

– Hvorfor er psykologer så skeptiske til religion?

– Fra gammelt av hadde psykiatriske sykehus en regel om å ikke diskutere politikk eller religion med pasientene. Dette for å unngå uro. Av etiske hensyn skulle personalet heller ikke påvirke pasientene. Så har vi holdninger som stammer fra Freuds egen tid, dette med religion som opium for folket. I Norge var det på 70-tallet stor diskusjon i fagmiljøet om nytteverdien av religionspsykologi. Marxister og kristne havnet i hver sin ideologigrøft, uten å ta inn det faglige perspektivet.

Stålsett viser til undersøkelser som bekrefter at terapeuter jevnt over er mindre religiøse enn pasientene. Konklusjonen må bli at terapeuter skaffer seg kunnskaper om pasientenes religiøse og kulturelle bakgrunn, mener hun.

– Her ser vi endringer nå. Vi merker det for eksempel i DPSene, de distriktspsykiatriske sentrene. På Sykehuset Innlandet som dekker Hedmark og Oppland har de startet opp Religionspsykologisk senter, Nordens første i sitt slag.

Stålsetts doktoravhandling fremhever nytteverdien i at terapeuter er sensitive for eksistensielle og religiøse temaer. Avhandlingen peker også på at VITA-modellen lett kan overføres fra miljøet på Modum Bad til andre psykiatriske institusjoner og polikliniske virksomheter.

Denne saken er også publisert i forskning.no

Av kommunikasjonsrådgiver Ram Gupta (tekst)
Publisert 20. jan. 2012 14:50 - Sist endret 27. juni 2018 10:40