Viktig med profesjonell samtale om overgrep

Seksuelle overgrep er vanskelig å snakke om. Psykolog og førsteamanuensis Svein Mossige har forsket på seksuelle overgrep og forklarer hvorfor den profesjonelle samtalen står sentralt.

– Psykologens rolle er å hjelpe personen til å overkomme skam- og skyldfølelse, understreker førsteamanuensis ved PSI, Svein Mossige. Illustrasjonsbilde: Colourbox

– Det gjør noe med et barn eller en ungdom å bli utsatt for overgrep, men hva det gjør varierer, forteller Mossige. 

Overgrepsmønstre

– Det er statistiske sammenhenger mellom overgrepserfaringer og rapporter om ulike typer problemer. I vår studie fra 2007 er det en betydelig større sannsynlighet for å rapportere om selvskading, selvmordsforsøk, spiseforstyrrelser, depresjon, angst og flere andre typer problemer, dersom man har erfart alvorlige, penetrerende, seksuelle overgrep, sammenliknet med dem som ikke forteller om de samme erfaringene.

En person som har opplevd overgrep er mer sårbar enn andre i forhold til å bli utsatt for ytterligere overgrep. Mossiges studie bekrefter en sammenheng mellom det å ha opplevd seksuelle overgrep og siden utføre overgrep mot andre.

– Blant dem som har vært utsatt for ulike penetrerende overgrep er det 6 ganger større sjanse for å rapportere at en har tvunget andre til sex, sammenliknet med dem som ikke forteller om slike erfaringer.

– Et tilsvarende mønster fant vi i 2004. Risikoen for å misbruke andre seksuelt var nesten 10 ganger større for de som hadde opplevd minst fire tilfeller av seksuelle overgrep, sammenliknet med gruppen som ikke bekreftet dette, fortsetter Mossige.

Å åpne samtalen

Å snakke med en erfaren psykolog kan ofte være til stor nytte for overgrepsofre.

– Det er viktig at den som er utsatt får definere hva som har skjedd og hvordan han/hun opplevde det. Mange har behov for hjelp til å utvikle sin historie. Det kan for eksempel være aspekter ved relasjonen som ikke er negative. Da kan det faktisk hjelpe å tegne et nyansert bilde av overgriperen, for eksempel som omsorgsperson og overgriper samtidig, påpeker Mossige, som har erfaring med psykologbehandling til barn og unge.

Mange overgrepsofre sliter med skam og skyldfølelse, som forsterkes gjennom hemmeligholdelse. Man kan føle seg medskyldig, fordi man har tiet om det som har skjedd. Et annet forsterkende moment, er når offeret har opplevd positive kroppssignaler på overgrepene.

– Man kan oppleve kroppslige lyster ved overgrep, understreker Mossige.

– Det kan føles som om kroppen forråder en, og det kan være vanskelig å takle. Psykologens rolle er å hjelpe personen til å overkomme skam- og skyldfølelse. For eksempel ved å snakke om hvilke reelle handlingsrom offeret hadde og skille mellom hva som var offerets ønske og hva som var overgriperens vilje i situasjonen.

– Målet er å hjelpe personen til å komme frem til en forståelse av det som har skjedd som vedkommende kan leve med, forklarer han.

Hvem er overgriperen?

I 2004 og 2007 gjorde han og NOVA en omfangsstudie av seksuelle overgrep blant norsk ungdom. De baserte seg på et utvalg flere tusen elever fra videregående skoler i landet.

  • Totalt 28,5% av jentene og 11,8% av guttene sa de hadde blitt utsatt for minst én uønsket seksuell handling

  • Prosjektet spurte etter "uønskede seksuelle hendelser", ikke "overgrep"

– Vi ønsket å fange et spekter av hendelser som kan oppleves krenkende eller som overgrep, forklarer Mossige, som fant at:

  • De fleste krenkere (ca 85%) er gutter/menn

  • 99% av krenkerne er gutter/menn, der hvor den utsatte er ei jente

  • Nesten halvparten av alle rapporterte overgrep utøves av en venn, kjæreste eller bekjent i aldersgruppen 15 til 25 år

  • Den vanligste offer/utøver-konstellasjonen i 2004-studien var en jente i alderen 10-14 år krenket av en gutt i alderen 15-19 år

  • En stor andel av de yngre jentene hadde dog opplevd overgrep fra vesentlig eldre personer

  • I de tilfellene der overgriperen var 25 år eller eldre var 44% av ofrene ei jente mellom 10 og 14 år

  • Der den utsatte er en gutt (ca 10%) er litt over halvparten av krenkerne ei jente/kvinne.

Guttene som oppga kvinnelige overgripere angav også mindre grad av tvang. Noe som kan tyde på at den uønskede handlingen var mer tvetydig og foregikk med mindre grad av ufrivillighet enn for jentenes del.

Studiene antydet også noen fellestrekk mellom overgripere, uansett kjønn: 

  • En overhyppighet av antisosial atferd og seksuell risikoatferd

  • De hadde en tendens til å legge skylden på offeret og ikke gjerningspersonen

Av Julie Jacobsen, Svein Harald Milde
Publisert 1. juli 2011 12:56 - Sist endret 22. sep. 2020 10:22