Politiarbeid beskrives som et av verdens mest stressende yrker. Forskningen har undersøkt betydningen av organisatoriske og operasjonelle stressorer for politiansatte. Selv om denne litteraturen, som i hovedsak har inkludert polititjenestepersoner, konsekvent identifiserer organisatoriske stressorer som særlig belastende, domineres feltet fortsatt av studier av operasjonelle oppgaver. Den stadig mer komplekse kriminaliteten har tydeliggjort behovet for spesialisert kompetanse. Som følge av denne utviklingen utføres operative funksjoner, som tidligere var forbeholdt politiutdannede, i økende grad av sivilt ansatte. Nye roller og arbeidsoppgaver skaper nye stressorer som ikke gjenspeiles i eksisterende spørreskjemaer. Sivilt ansatte er underrepresentert i studier av politistress. Forskningen gir liten innsikt i stress som et bredere fenomen, på grunn av utydelige og varierende definisjoner, begrenset teoretisk forankring og stor metodisk variasjon i måleinstrumenter og forskningsdesign.
Gjennom tre empiriske artikler undersøker denne avhandlingen hvordan stress forstås og måles i politiet, og hvordan metodiske valg påvirker troverdighet, sammenheng og tolkbarhet av empiriske funn. Den første studien kartlegger hvilke instrumenter som benyttes for å måle stress i politipopulasjoner internasjonalt. Den andre studien viser at ett enkelt appraisal-spørsmål om opplevd stress kan fungere godt i en politikontekst. Den tredje studien analyserer ulik bruk av Police Stress Questionnaire, et av de mest benyttede politi-spesifikke måleinstrumentene.
Teoretisk forstås stress gjennom to hovedperspektiver. I stimulus–respons-modeller forstås stress som en respons på eksponering for forhåndsdefinerte stressorer. I kognitive appraisal-modeller vektlegges derimot individets fortløpende vurderinger av krav og mestring. Disse perspektivene plasseres i avhandlingen som ytterpunkter i hver sin ende av et kontinuum som hver har ulike metodiske implikasjoner. På linja mellom ytterpunktene plasseres andre stressmodeller ut fra sin nærhet til siden og tydeliggjør dermed målestrategier og analytiske konsekvenser.
Samlet viser funnene at valide og reliable måleinstrumenter bare gir meningsfulle resultater når de inngår i metodologiske rammeverk som er konsistente med deres teoretiske forankring. Få politispesifikke måleinstrumenter som er i bruk i dag er fanger opp nye stressorer. En tettere kobling mellom teori, måling og analyse kan fremme mer sammenhengende og praksisnær kunnskap om stress i det moderne politiarbeidet. Avhandlingen understreker betydningen av kontekstsensitive operasjonaliseringer og eksplisitt spesifisering av kausale relasjoner mellom begreper og indikatorer. Ved systematisk å samstemme teoretisk posisjonering med måle- og analysestrategier, legger arbeidet et grunnlag for mer koherent, teoretisk informert og kontekstuelt relevant forskning på stress i dagens politi.