I samfunnsdebatten forsøkes det ofte å plassere unges klimabekymring i én av to båser: enten sykeliggjøres “klimaangst” som en diagnose som må behandles, eller så opphøyes disse følelsene som en politisk vekker som kan være nøkkelen for engasjement.
Den nye doktorgradsavhandlingen til Christian Andrés Palacios Haugestad ved Psykologisk Institutt advarer mot denne enten-eller-tenkningen. Gjennom analyser av samtaler mellom ungdom, norske nyhetsmedier og innlegg på Instagram, viser han at «klimaangst» brukes til mye forskjellig. Forskningen viser at klimaangst ikke nødvendigvis enten er psykologisert eller politisk: Det kan være viktig å passe på seg selv for å beskytte seg mot å bli utbrent eller handlingslammet av uro, samtidig som det er mulig å bruke uro, frustrasjon og humor til å bygge samhold og skape politisk handlingsrom.
Hovedbudskapet i avhandlingen er at psykologifaget og storsamfunnet må ut av terapirommet for å forstå klimafølelser. Klimaangst er ikke et psykisk helseproblem vi kan puste oss ut av. Uro rundt klima kan også fungere som en forhandlingsarena som brukes for å plassere ansvar og kritisere systemet. Avhandlingen til Haugestad utfordrer dermed psykologifaget til å kritisk granske de sosiale og politiske konsekvensene diagnostiske merkelapper kan ha, spesielt i møte med klimakrisen.