Opprettelsen av ISV
I 1947 ble det ved Kongelig resolusjon gitt adgang til å ta en magistergrad, en avansert forskningsorientert grad, i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Institutt for statsvitenskap (ISV) ble opprettet i 1957. Internasjonalt var statsvitenskap da allerede et veletablert fag ved en rekke universiteter.
Det var jurister og historikere som drev fram opprettelsen av et eget institutt for statsvitenskap i Oslo. Disse ønsket at fagfelt som statsrett, folkerett og politisk idehistorie skulle få en større plass ved universitetet og samtidig imøtekomme den økte studentinteressen for slike tema. Ferdige kandidater ville kunne få arbeid innen journalistikk og diplomati.
På 1950-tallet ble det uteksaminert et 40-talls magistere i statsvitenskap, en rekke av disse ble også rekruttert til forskning. Det er senere opprettet statsvitenskapelige institutter ved de fleste universiteter og mange høyskoler i Norge, men instituttet i Oslo har alltid vært størst både i antall ansatte, studenter og i faglig bredde.
Instituttets tidlige år
Thomas Christian Wyller var magister i statsvitenskap, og han ble i 1957 den første som tok en dr.-grad i faget. Samme år ble han ansatt som dosent og ledet instituttet fra 1957 til 1965. Fra 1958 ble det gitt undervisning i det nyopprettede grunnfaget i statsvitenskap. Instituttet holdt i begynnelsen til i Universitetet i Oslos lokaler i skolebygget til tidligere Halling skole (i Homansbyen), før det i 1967 flyttet inn i det nybygde Eilert Sundts Hus på Blindern, sammen med de andre samfunnsfagene. ISV ble en del av det nyopprettede Samfunnsvitenskapelige fakultetet i 1963.
Det eksisterte på denne tiden alt flere forskningsinstitutter utenfor universitetet i Oslo-området som dekket tema innenfor internasjonal politikk, studiet av norske velgere og av politiske institusjoner. De fleste forskere her ble rekruttert fra Universitetet i Oslo, og det utviklet seg etter hvert et nært forskningssamarbeid mellom ansatte på ISV og denne «instituttsektoren». Viktigst for utviklingen ved ISV, var miljøet ved stiftelsen Institutt for samfunnsforskning (etablert i 1950). Her arbeidet forskere som hentet sin inspirasjon fra amerikansk atferdsforskning. Sentralt sto Stein Rokkan som, sammen med Henry Valen, bygde opp et valgforskningsmiljø der internasjonal forskningsforankring, store befolkningssurveyer, kvantitativ dataanalyse og gruppeorganisering var viktige elementer.
Faglig-pedagogiske reformer og utdanningssuksess
Flere i valgforskningsmiljøet ble etter hvert rekruttert til ISV. Systematisk innsamling og analyse av kvantitative data har siden 1970-tallet vært sentralt i instituttets forskningsprofil. Statsvitenskap ble utviklet som et orienterings- og forskningsfag, snarere enn et profesjonsfag. Det var begrenset vekt på en felles faglig kjerne som kunne definere studentenes kompetanse og ferdigheter.
I 1965 fikk ISV sin første professor ved utnevnelsen av Knut Dahl Jacobsen. Jacobsen var spesialisert på studier av offentlig politikk og administrasjon og ledet instituttet fra 1965 til 1968. I denne perioden ble det etablert en ny studieordning: en egen samfunnsvitenskapelig embetseksamen (cand. polit.-graden) med grunnfag, mellomfag og hovedfag etter modell av cand. philol.-eksamen innen humaniora. Institutt for statsvitenskap gikk helhjertet inn for denne, og i den nye cand. polit.-graden inngikk et hovedfag med ulike kurs og en hovedoppgave som var vesentlig mindre enn de gamle magister-avhandlingene. Undervisningen ble delt inn i fire hovedområder: Offentlig politikk og administrasjon, politisk atferd, internasjonal politikk og politisk teori. Selv om «politisk atferd» siden byttet navn til det bredere «komparativ politikk», i tråd med etablerte sub-disipliner internasjonalt, har denne inndelingen av faget preget undervisningen frem til i dag.
Cand. polit.-reformen innebar at studentene i høy grad kunne velge retning på utdanningen selv. Undervisningen på hovedfagsskursene var i stor grad preget av lærernes interesser og kompetanse. Analyse av politiske institusjoner og prosesser, deres årsaker og virkninger, var det nærmeste en kom en faglig kjerne. Et viktig tillegg til undervisningsporteføljen var imidlertid innføringen av en felles metodeundervisning for alle studentene. Sentralt sto Ottar Helleviks bok Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap som kom tidlig på 1970-tallet. En norsk lærebok som favnet hele disiplinen «statsvitenskap», kom først med Øyvind Østeruds bok Statsvitenskap: innføring i politisk analyse i 1991.
Statsvitenskap ble en suksess blant studentene, og med økende tilstrømning fulgte flere stillinger. Mens mange i de tidlige statsviterkullene hadde fått jobber innen forskning og undervisning, fikk de som ble uteksaminert på 1970-og 1980-tallet, i større grad jobber innenfor offentlig administrasjon, særlig i departementer og direktorater. På 1990-tallet valgte også mange studenter å spesialisere seg innenfor tema i internasjonal politikk, og flere av disse fikk arbeid innen diplomati og ulike organisasjoner. Statsvitenskap som universitetsfag var dessuten et trekkplaster for ungdom som var engasjert i partipolitikk og flere ble rekruttert inn i offentlige politiske verv, partier og interesseorganisasjoner.
Internasjonalisering av forskningsvirksomhet
Mye av forskningen ved instituttet fram til omkring 1970 hadde et «norsk» utgangspunkt. Etter hvert bidro flere forhold til en sterkere internasjonal orientering. Det ble rekruttert forskere som hadde studert i utlandet og ikke minst hadde internasjonale forskerkonferanser, organisert av European Consortium for Political Research (ECPR) og til dels International Political Science Association (IPSA), stor betydning. Særlig de årlige tematiske workshops organisert av ECPR, der Stein Rokkan var en av grunnleggerne, bidro til at ISV-ansatte ble innlemmet i internasjonale forskningsprosjekter og publiseringer. Da Francesco Kjellberg var generalsekretær for IPSA fra 1988 til 1994 ble også dets sekretariat lagt til ISV.
I en fagevaluering fra 2002, ble fem temaområder trukket fram som dominerende ved instituttet. Det var internasjonale forhandlinger og organisasjoner; konstitusjonelle spørsmål; partier, representasjon, valg og opinion; organisasjonsteoretiske studier av forvaltningsutvikling, og kommuner og regioner.
Forskningsvirksomheten på instituttet var en blanding av enmannsforetak og eksternt samarbeid, i økende grad også med kolleger fra andre norske universiteter, særlig i Bergen og Trondheim. I tillegg fikk etableringen av semi-interne forskningsmiljøer som ARENA (Senter for europaforskning, fra 2004) og etter hvert C-REX (Senter for ekstremismeforskning, fra 2016) betydning.
I sum betydde dette at ISV organiserte stabens undervisning, mens forskningen i betydelig grad ble drevet enkeltvis gjennom samarbeidsprosjekter utenfor instituttet. Denne utadrettede prosjektorganiseringen var også en naturlig del av den andre offentlige Makt- og Demokratiutredningen (1998-2003) som ble ledet av Øyvind Østerud på oppdrag for regjeringen.
ISV ved millenniumskiftet
I løpet av 1990-tallet foregikk et generasjonsskifte i den vitenskapelige staben. Pionergenerasjonen gikk av med pensjon. Sammen med tilførsel av nye stillinger førte dette til økt rekruttering. Det ble etter hvert flere å samarbeide med internt om felles forskningsprosjekter.
På instituttet var det lenge nesten bare menn i faste vitenskapelige stillinger. Tradisjonelt var statsvitenskap et mannsdominert studium, og kvinner ble først rekruttert til faste stillinger fra 1990-tallet av. I 2000 ble ISVs første kvinnelige professor, Hege Skjeie, ansatt. Etter millenniumskiftet endret kjønnsbalansen på instituttet seg vesentlig, slik at i 2024 utgjorde kvinner i underkant av 40% av de fast vitenskapelige ansatte.
Studiereformen som kom i 2003, brakte med seg en ny gradsstruktur der bachelor- og mastergrader erstattet de gamle cand. mag.- og cand. polit.-gradene. Studieopplegget skulle europeiseres, og tiden studentene brukte på den grunnleggende delen av studiet skulle kortes ned. Studentene skulle nå søke om opptak på de ulike studieprogrammene, og undervisningen ble organisert i emner med ulike antall studiepoeng. Studieløpet ble strammere organisert, og på masternivå ble masteroppgaven gjort noe mindre i omfang for å sikre at de fleste kunne levere sin avhandling og oppnå mastergraden på normert tid (to år).
Reformen førte også til en økt internasjonal studentutveksling gjennom Erasmusprogrammet. I 2003 fikk ISV et nytt, internasjonalt mastergradsstudium, «Peace and Conflict Studies» (PECOS). Dette var tverrfaglig og hadde vesentlig færre studieplasser enn masterprogrammet i statsvitenskap. I 2019 trakk historie seg ut, og PECOS ble et rent statsvitenskapelig program for et bestemt fagfelt.
Alle endringene i utdanningsløpet krevde også flere administrative stillinger ved instituttet. På 2000-tallet ble det uteksaminert mer enn 100 statsvitere fra ISV hvert år.
Internasjonalisering og vekst i forskningsvirksomhet
På 2010-tallet gjennomgikk ISV nok et generasjonsskifte, samtidig som instituttet fortsatte å vokse. Den internasjonale rekrutteringen til staben økte gjennom internasjonale stillingsutlysninger og flere utenlandske søkere til stillinger, samtidig som rammebetingelsene for forskningen endret seg. Innslaget av eksternt finansiert forskning økte og bidro til en større grad av prosjektorganisering innad på instituttet. Noe av bakgrunnen for dette, var at forskningsbevilgninger fra nasjonale og europeiske forskningsråd nå i større grad ble gitt til store prosjekter som forutsatte nye midlertidige rekrutterings- og forskerstillinger. Antall ansatte ved ISV økte som resultat fra omkring 70 til 120 på et par år etter 2020. Eksterne forskningsmidler vokste i samme periode fra rundt 20 til 40 millioner kroner, og disse utgjorde i 2024 nesten 40 % av ISVs samlede budsjett.
Økningen av ekstern finansiering har i noen grad endret forskningsdynamikken innad på instituttet. Det eksisterer mange ulike prosjektgrupper for forskning internt til enhver tid. Selv om eksternt finansierte doktorgradsstipendiater og postdoktorer også gjerne underviser en del, har de mer forskningstid enn faste ansatte. Dette har bidratt til etableringen av flere aktive forskningsgrupper med egen seminarvirksomhet. I perioden etter 2010 har det dessuten kommet til interne samarbeidsprosjekter der fast ansatte i staben har gått sammen om å utvikle databanker og gjennomføre felles innsamling av data, data som ikke er skreddersydd for å belyse en bestemt problemstilling, men som kan brukes av flere innenfor en ramme med ulike forskningstema.
Samtidig holder instituttet fortsatt et høyt nivå på sin undervisningsaktivitet og utadrettede formidlingsaktivitet. Instituttet har siden starten hatt en rekke medarbeidere med stor synlighet i det offentlige ordskiftet. I 2024 sto ansatte for over 800 oppslag i redaktørstyrte norske medier. Samme år hadde ISV til sammen 1400 studenter som fordelte seg på fem ulike studieprogram, og instituttet uteksaminerer fortsatt over 100 statsvitere til arbeid i ulike deler av både offentlig og privat sektor hvert år.
Takk til professor emeritus og tidligere instituttleder Knut Heidar for å ha skrevet et første utkast til denne artikkelen, og til professor emeritus Harald Baldersheim, professor emeritus og tidligere instituttleder Morten Egeberg og professor emeritus og tidligere instituttleder Bjørn Erik Rasch for nyttige kommentarer og innspill.
Relevant litteratur
Heidar, Knut, Egeberg, Morten og Nordby, Trond, red., Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 3:1997 Temanummer: Statsvitenskap 50 år. Oslo: Universitetsforlaget.
Kuhnle, Stein, red., Det politiske samfunn. Linjer i norsk statsvitenskap, 1986. Oslo: Tano.
NFR, Statsvitenskapelig forskning i Norge. Status og utfordringer, 2002, se https://kudos.dfo.no/documents/5381/files/5234.pdf
Nickelsen, Trine: «SV-fakultetet fyller femti». https://www.uio.no/forskning/forskningsnytt/apollon/artikler/2013/2_sv50.html
Stalsberg, Linn, «En statsvitenskap blir født». https://www.muv.uio.no/uios-historie/fag/samfunnsvitenskap/statsvitenskap/en-statsvitenskap-blir-fodt.html
Thue, Fredrik W. og Helsvig, Kim G., 1945-1975. Den store transformasjonen. Bd 5 i Universitetet i Oslo 1811-2011, se «Statsvitenskap: På jakt etter et teoretisk grunnlag», s. 177-78.
Underdal, Arild, «Norsk statsvitenskap 60 år: Hvor står vi, hvor går vi?» i Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift, vol 23 (2012), no. 3