Kommunekommisjonen er nedsatt for å foreslå endringer i statens styring av kommuner og fylkeskommuner og andre forhold som kan legge til rette for bedre utnyttelse av penger og personell i kommunesektoren. I den første NOU-en, «En bærekraftig kommunesektor», konsentrerer kommisjonen seg om tiltak for redusert statlig styring.
Signy Irene Vabo, professor ved Institutt for statsvitenskap, har arbeida med spørsmål om desentralisering og statlig styring i store deler av sin akademiske karriere.
Allerede i 1994 gjennomførte hun en kunnskapsoversikt over statlig styring av kommunesektoren, og seinere har hun forska blant annet på kommunesammenslåinger – et tema som vil bli aktualisert i kommisjonens neste NOU, som etter planen skal leveres i slutten av 2026.
Vabo understreker at hennes bidrag til kommisjonens arbeid med den første rapporten ikke er hennes egen forskning.
– Så langt er det i hovedsak kunnskapen min om andres forskning som ligger til grunn for de anbefalingene jeg har vært med på å utarbeide. Dette er kunnskap som også er utgangspunkt for undervisninga mi i statsvitenskap på UiO.
Forskningas rolle i NOU-en
Normativ demokratiteori er grunnleggende for NOU-en, ifølge Vabo: Først når kommunestyrer og fylkesting har reell frihet til å ta egne valg får vi et sterkt lokaldemokrati. Det er i bunn og grunn er et spørsmål om fordeling av makt i styringssystemet.
– I tillegg bygger arbeidet på desentraliseringsteori og forskninga på «policy overload», sier Vabo.
– Det er samfunnsøkonomisk mest effektivt at oppgaver løses lokalt, men i dag er styringstrykket så stort – gjennom rettighetslovgivning, regulering, tilsyn og rapportering – at kommunene ikke klarer å ta imot alle styringstiltakene, og styringa slutter å fungere etter hensikten.
Vabo peker på at det allerede finnes enighet på tvers av blokkene i Stortinget om at styringa av kommunesektoren er for omfattende. Kommisjonen er nedsatt av regjeringa med dette som utgangspunkt.
På pressekonferansen etter overrekkelsen av rapporten, innrømmet da også Stoltenberg at Arbeiderpartiet hadde bidratt til denne overfloden av styringstiltak.
– Kommisjonens hovedbudskap er i tråd med dette at omfanget av styring i praksis tar bort den friheten til å gjøre lokale prioriteringer som er nødvendig for lokal tilpasning, for at desentraliseringa til kommunene skal fungere etter hensikten, sier Vabo.
Kunnskapsbasert vurdering av lærernormen
Et av de omstridte forslagene i rapporten, er anbefalinga om å fjerne lærernormen. Lærernormen er en minstenorm for hvor mange lærere det skal være per klassetrinn på en skole.
Signy Irene Vabo opplyser om at NOU-en måtte leveres innafor ei svært kort tidsramme. Kommisjonen fikk dermed ikke tid til egne undersøkelser. Derfor inneholder rapporten bare forslag om tiltak for reduksjon av statlig styring som allerede er godt dokumenterte.
– Det er dokumentert at normen gir flere lærere i grunnskolen, men det er ikke dokumentert at flere lærere i klassen gir bedre læring for elevene, sier Vabo.
– Det er også dokumentert at lærernormen i praksis hindrer ønskelige omprioriteringer i kommunene, og kan være uheldig fordi den for eksempel hindrer omprioriteringer som gir flere lærere i skoler med store behov.
Vabo hevder at normen ikke hadde hatt slik praktisk betydning, dersom det hadde vært nok lærere og penger.
– Kommunene kunne bare ha lagt til lærere ut over normen. Men fordi prioriteringer er nødvendig, blir resultatet uheldig for skolene, og for elevene en del steder, sier hun.
– Dessuten gjelder normen bare lærere, mens skoler i enkelte kommuner kan ha ønsker om å styrke teamet rundt elevene med andre profesjonsgrupper, som helsesøstre, sosialarbeidere eller annet