Jon Hovi har forska på klima og miljø i over tjue år. Professoren ved Institutt for statsvitenskap leder prosjektet CLIMREC, som i disse dager lanserer et unikt datasett. Basert på tall fra finanskrisa og koronapandemien for 40 land, undersøker forskerne i hvilken grad redningspakkene under disse to krisene blei brukt til å fremme det grønne skiftet.
– Når du først skal sammenligne to kriser, er det veldig naturlig å velge finanskrisa og koronapandemien. Det er disse to krisene som står uten sidestykke i dette århundre, både økonomisk og på andre måter, sier Hovi.
Han viser til to motstridende hypoteser fra miljølitteraturen om kriser: Den ene sier at økonomiske kriser fører til tilbakegang når det gjelder miljøvern generelt og økonomisk støtte til det grønne skiftet spesielt.
Den andre hypotesen hevder derimot at slike kriser åpner et mulighetsvindu for å fremme det grønne skiftet, fordi myndighetene da typisk vedtar store redningspakker som også kan brukes til grønne investeringer.
– Vi er opptatt av å finne ut hvilken hypotese som er riktig, sier Hovi.
Best og verst i klassen
Et foreløpig svar er at ingen av dem er riktig. Brorparten av stimuleringsmidlene har bare i begrensa grad påvirka utslippene den ene eller andre veien.
– Det gjelder i de aller fleste land. Det er imidlertid noen unntak, sier Hovi.
– Norge skiller seg ut i negativ retning, sammenlikna med mange av de andre industrialiserte landene i datasettet. En betydelig andel av den norske redningspakka under koronapandemien gikk eksempelvis til oljeindustrien.
Sør-Korea er «best i klassen» i CLIMRECs datasett. Myndighetene i Sør-Korea brukte en veldig stor andel av midlene sine på grønne tiltak under de to krisene, ifølge Hovi.
– De sørkoreanske myndighetene så tilsynelatende på disse krisene som et mulighetsvindu for å fremme det grønne skiftet. Men samtidig har ikke tiltakene skapt noe taktskifte i Sør-Koreas klimapolitikk på lang sikt. Vi forstår ennå ikke hvorfor, sier han.
I motsatt ende finner vi Filippinene og Sør-Afrika, som brukte svært få midler på tiltak som kutta klimautslipp under finanskrisa og koronapandemien.
– Av de landene vi har studert var Filippinene verst under finanskrisa. Sør-Afrika var verst under covid, sier Hovi.
– Begge disse landene skiller seg også ut ved at det er stor forskjell mellom de to krisene når det gjelder grønn pengebruk. Filippinene skårer veldig lavt under finanskrisa, men sånn omtrent på gjennomsnittet under koronapandemien. For Sør-Afrika er det omvendt.
Tre hypoteser
Av land i datasettet som skiller seg positivt ut i et klimaperspektiv, trekker Hovi ellers fram Danmark og Tyskland. EUs egne redningspakker var også relativt grønne, påpeker professoren.
– Dessuten hadde Obamas redningspakker under finanskrisa en ganske grønn profil. Det samme gjaldt Justin Trudeaus redningspakke i Canada under koronapandemien, sier Hovi.
Funn fra case-studier har leda CLIMREC-forskerne til å formulere tre hypoteser, som de vil undersøke nærmere:
1. I krisetider står liberale regimer oftere imot trykket fra oljeindustri og annen forurensende industri enn konservative regimer gjør.
– Det politiske ståstedet til den sittende regjeringa ser ut til å være en viktig faktor. USA og Canada er eksempler, sier Hovi.
2. Lobbyvirksomhet fra motinteressenter er lettere å stå imot i land med en stor såkalt avkarboniserbar sektor.
- For eksempel bilindustrien eller annen kraftkrevende industri kan klare seg like godt med grønn energi som med fossil energi. Bedrifter og selskaper innafor denne typen sektorer kan enklere la seg overtale til å akseptere en grønn profil, for eksempel gjennom subsidier til å skifte ut forurensende energi med rein energi, sier Hovi.
– I land hvor denne sektoren er mindre, vil det være vanskeligere å få bred støtte for grønne redningspakker.
3. Mangfold i utenrikshandelen gjør det lettere å gå foran i det grønne skiftet.
– Et land som Mexico er veldig avhengig av ett enkelt land i sin utenrikshandel, nemlig USA. Da vil det være vanskelig å gå foran i det grønne skiftet. Mexico er avhengig av å følge etter USA, enten de går den ene eller den andre veien. Land med en mer diversifisert utenrikshandel kan lettere investere i grønne innovasjoner og tiltak.
Samfunnsøkonomen kommenterer
Maren Holthe Hedne forsker på miljøøkonomi ved Økonomisk institutt, og mener CLIMREC-datasettet kan være en god ressurs for studenter og forskere som vil evaluere effekten av politiske tiltak, eller som vil forstå hvilke barrierer som finnes for implementering av klimatiltak.
– Prosjektet kan både legge til rette for sammenlikninger over tid eller mellom land, og fungere som oppslagsverk for omfattende enkelttiltak som kan være relevante å studere i kombinasjon med andre datasett, sier hun.
– Krisepakkene under både koronapandemien og finanskrisa kan brukes til å sammenlikne effekten av «grønne», «skitne» og nøytrale subsidiepakker på mange utfall, og informere utforminga av framtidige subsidiepakker.
Holthe Hedne mener det fortsatt er stort behov for mer forskning om effektene av ulike former for klimapolitikk på både økonomiske forhold og klimagassutslipp.
– Blant politikere har det blitt populært å bruke subsidier eller investeringer framfor avgifter eller kvoter som gjør det dyrere å slippe ut klimagasser.
Kniven på strupen
Jon Hovi ser en tydelig lærdom i funnene: Politikerne må planlegge for kriser før de er der. Når krisa først er kommet, vil trykket, ifølge professoren, være stort for å berge allerede eksisterende arbeidsplasser.
Og da går subsidiene dit.
– Myndighetene vil som regel bruke pengene på å redde den økonomien de har. Når politikerne får kniven på strupen, veier eksisterende arbeidsplasser tyngst, sier Hovi.
Han påpeker at dynamikken samstemmer med den lange tidshorisonten til klima- og miljøspørsmål.
– Talspersoner for de gule vestene i Frankrike sa noe i retning av at myndighetene ber oss om å tenke på the end of the century, men vi har mer enn nok med å tenke på the end of the month, sier Hovi.
Dette er en høyst reell problemstilling, som blir forsterka i kriser, ifølge professoren i statsvitenskap.
– Under finanskrisa og koronapandemien så vi mye brannslukking blant politikerne. I demokratiske land har politikere et relativt kort tidsperspektiv. Det kan da være krevende å satse på grønne investeringer som har høy risiko og i beste fall vil gi avkastning langt fram i tid.