Med Stein Bråtens bortgang har norsk samfunnsforskning mistet en sosiolog med en mangslungen karriere. Bare deler av karrieren hans lå innenfor sosiologien. Ved to anledninger på 1960-tallet hadde han toppstillinger i næringslivet innen rekkevidde.
Etter ettårig Handelsgymnasium i 1956 ble han headhuntet til Forenede Annonsebyråer, et av datidens største firma innen markedsføring og markedsundersøkelser. Han steg raskt i gradene fra sin assistentstilling. Hver gang han forsøkte å søke avskjed fikk han høyere lønn og opprykk. Da Bråten hadde nådd så høyt som soussjef med beslutningsmyndighet i ansettelsessaker og sjefen ble syk, sa han seg selv opp og gjorde beslutningen uomstøtelig ved å kunngjøre den for alle i firmaet. Etter studietiden hadde han en tilsvarende stilling i Stockholm, men fratrådte også denne. At han endte opp i sosiologien skyldtes nærmest tilfeldigheter. Han studerte vidt og bredt innen filosofi, psykologi, pedagogikk og markedsforskning.
Simuleringsteknikkene hadde kommet med operasjonsanalysen innen militær og atomkraftrelatert forskning. På Norsk Regnesentral utviklet pionerene Nygaard og Dahl et programmeringsspråk for simuleringsoppgaver. Simula var et av de første bidragene til objektorientert programmering. Det falt i smak hos datamaskinprodusenten Sperry Rand Univac, som lot NR kjøpe en Univac 1107 til spottpris og finansierte dessuten utviklingen av Simula i 1963-4.
Det å skrive programmer for datamaskiner var en form for anvendt språkfilosofi, og takket være kompilatorene kunne programmer skrives av andre enn matematikere. Bråten fulgte med på dette og oppsøkte Norsk Regnesentral det året han ble cand. mag (1965). Han tok det som må ha vært et av de første kursene i Simula-programmering. Med hans bakgrunn i symbolsk logikk fant han dette lett og spennende. Nygaard og Dahl var bare begeistret over at noen ville benytte den kostbare maskinen til noe, for det var kritikere innen forskningspolitikken antydet at NR kom til å svi for sin feilinvestering. Mens NR-forskerne selv simulerte heiser og biltrafikk, satte Bråten seg fore å avdekke og definere intersubjektive mekanismer. Det gjorde han, alene med Univac 1107-maskinen og hullkort, på nattestid. Han var i den digitale verden på et tidspunkt da Norge forøvrig så vidt hadde rukket å tilpasse seg den analoge elektronikkens hverdag.
Bråten ville drevet med informasjonsvitenskap om noe slikt hadde eksistert tidlig på 1960-tallet. Gjennom all sin forskning sto han nær det tverrfaglige feltet mellom informatikk, psykologi og lingvistikk som i dag er blitt en egen disiplin – cognitive science. Da han tiltrådte som professor i Oslo i 1973 var det riktignok i sosiologi, men da hadde han nettopp avslått et tilbud om professorat i sosialpsykologi ved Universitetet i Bergen, etter sigende fordi han ville tilbake til fødebyen.
Bråten var professor ved Instituttet for Sosiologi i Oslo 1973-2004. I begynnelsen tok han for seg sentrale sosiologiske temaer, både innen arbeidslivsstudier og vedrørende EU-striden. Men på 1980-tallet bega han seg over mot psykologien igjen. Han så store muligheter til å videreutvikle sine perspektiver på kommunikasjon innenfor spedbarnsforskningen. Han returnerte til Bergen og tok doktorgraden i psykologi der. Gjennom hele hans virke, hva enten det var innen reklamebransjen, innen filosofien, sosiologien eller psykologien, løp det en rød tråd: studiet av dialog, interaksjon, samhandling og gjensidig meningsforståelse.
Bråten sto utenfor den polariseringen mellom impulser fra naturvitenskap og humaniora som preget samfunnsvitenskapene i ekspansjonsperioden etter krigen. Han var opptatt av logikk, matematiske modeller, programmering og simulering på datamaskiner, samtidig som hans substantive forskningsområder lå nær sosialpsykologiens fokus på følelser og motiver i direkte, personlig samhandling. Av de mange klassikerne han forholdt seg til, satte han nok George Herbert Mead aller høyest.
I sin ungdom hadde Bråten studert et år på Kunst- og Håndverksskolen, så han hadde også et forhold til det mange av humaniorafagene studerer: unike kunstverk. Han tegnet flittig gjennom hele livet, også illustrasjoner til egne bøker. Han seilte sin egen led, ganske uaffektert av de to leirene som kjempet for sine to motsatte inspirasjonskilder: naturvitenskap og humaniora. Han var en av pionerne for en tredje posisjon innen samfunnsvitenskapen. Takket være hans forskning står denne posisjonen sterkere i dag. Han står som en inspirasjon for dem som arbeider for ytterligere å styrke den i dag.
Lars Mjøset