22. juli-kommisjonen har pisket liv i kritikken av mål- og resultatstyring (MRS) i staten. Er tiden kommet for å konkludere at MRS er feil oppskrift for formålet, eller brukes en god oppskrift feil? Noen har reist kritikk som nødvendiggjør endringer, mens andre bruker MRS som prügelknabe.
Styringsoppskriften MRS sier at man bør styre sine underordnede «i «stort» og ikke «smått». Det betyr å definere prioriterte mål, gi aktørene armslag til selv å velge midlene, å innhente rapporter om resultater og belønne gode og straffe dårlige resultater. I dag har MRS status som det overordnede styringsprinsippet i staten. Budsjettstyringen er gjort mindre detaljert og departementenes mulighet til å instruere og omgjøre vedtak i underliggende virksomhet er redusert.
MRS brukes som prügelknabe
Ingelin Killengren sier i sitt intervju med 22. juli-kommisjonen at politikerne legger mål på mål. Det samme finner jeg i min forskning. Når MRS får skylden for at politikere ikke vil eller tør prioritere hva for eksempel Politiet skal gjøre, tenker jeg at MRS brukes som prügelknabe, altså en som straffes for feil noen andre, mer uangripelige, har begått. Prøyssiske prinser lot husmannssønnen ta støyten, det samme privilegiet bør ikke våre politikere få.
Det samme tenker jeg når MRS får skylden for at fagfolk mener seg overstyrt. Sverre Diesen uttrykker frustrasjon over detaljstyring gjennom styringsparametere som ikke måler effekter (Klassekampen 21.8.). Slik virkemiddelstyring underminerer faglig motivasjon for jobben, skriver DN 7.9. Men fagfolk som leger, universitetsakademikere og veibyråkrater ønsker å bestemme mest mulig selv. Slike (les: vi) vil alltid protestere mot styring ovenfra, enten det tar form av styringsparametere, regler eller detaljerte budsjettlinjer.
Torbjørn Røe Isaksen sier som Diesen at staten styrer på midler, ikke mål (Klassekampen 7.9.). Dette strider mot oppskriften, men det er neppe til å unngå at politikere markerer sterke meninger om hvor sykehustjenester skal tilbys og veier utbedres. De vil ikke bare «styre i stort», det er ikke nok at helsetjenester, fremkommelighet og trafikksikkerhet forbedres nasjonalt. Så lenge politikerne insisterer på å styre gjennom det mange mener er virkemidler, vil logikken i MRS strekkes, men kanskje ikke ryke.
22. juli-kommisjonen sier at Politiet har satt mål på områder som er enkle å måle, og ikke nødvendigvis på de viktigste områdene. Slike måleproblemer rammer MRS hardt, forutsatt at det du måler er alt du får. Store deler av offentlig sektor løser oppgaver hvor resultatene først vises på lang sikt, og hvor det offentlige kun yter et av flere bidrag som må virke sammen. Forebygging og markedsregulering er eksempler. Mange vil også mene det er uheldig å straffe dårlig måloppnåelse økonomisk. Hvis skoleresultater er dårlige bør vi satse mer, ikke mindre.
For krevende for staten?
Er kanskje MRS for krevende for staten? I så fall er oppskriften i praksis feilslått, som en gourmetkokebok er for en hverdagskokk. MRS balanserer på en sti der man kan falle ned i en av to grøfter. Blir man for tøff, stiller tydelige krav og utdeler merkbar straff og belønning for resultater, kan tilpasningsdyktig ledelsesdialog forvitre, det du måler er alt du får, og de styrte fristes til å jukse seg til belønninger. DRG-triksing i helsevesenet er nok et uttrykk for dette (se DNs «Nede for telling» 13.10.). Blir du for myk, stiller utydelige krav og lar være å utdele konsekvenser for resultater, kan de styrte gjøre som de selv vil. Velgerne vet da ikke hvem de skal peke på når ting går galt, og motivasjonseffektene er usikre. Mange av oss liker å få skryt når vi lykkes.
Det er lettvint å slutte fra vanskelig til feil oppskrift, og behendig å bruke MRS som prügelknabe for dypere politisk-administrative problemer. Men det er mer nyttig å finne bedre bruk av MRS. Alternativet til MRS er ikke mindre kontroll, men kontroll med andre midler, som mer detaljert budsjettstyring, mer departemental instruksjon og omgjøring av vedtak, og mer styring i lukkede rom. Alle styringsoppskrifter har perverteringstendenser, som man må kjenne til for å tøyle.
De fleste av oss som studerer MRS mener at forbedringspotensialet ligger flere steder. Tør å prioritere. Jobb frem stadig bedre mål. Mål noe, men styr på mer. La ikke måleproblemer hindre ambisjoner. Vis måtehold med å styre på virkemidler. Bruk skreddersøm. Styring av tjenesteproduserende og markedsregulerende enheter vil og skal ta ulik form. Og håndter resultater på en måte som opprettholder tillitsfull dialog.
Dette innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv 22.10.12