De høyreradikale partiene i Europa har gått gjennom forskjellige faser i sin utvikling etter 2.verdenskrig. Noen av de nye høyreradikale partiene har sågar ingen direkte kobling til tilsvarende strømninger i mellomkrigstiden. Klaus von Beyme skilte opprinnelig mellom tre ulike faser: (1) fascistinspirerte etterlevninger i perioden etter krigen, (2) skatteprotestpartier fra Poujadismens gjennombrudd i fransk politikk i 1956 og (3) anti-innvandringspartiers økende oppslutning på midten av 1980-tallet. I fjor ble listen over ulike faser utvidet av den svenske forskeren Anders Widfeldt. Her peker han på at den nye fasen innebærer en stadig større aksept for disse partiene og deres verdensbilde. Vi er kommet inn i legitimeringsfasen. Tydeligst kommer dette til uttrykk ved at partiene inviteres inn som regjeringspartnere – slik tilfellet var med Haiders parti FPÖ i Østerrike i 2000 og Berlusconis inkludering av Lega Nord i den italienske regjeringen – eller at de fungerer som stabile støttepartier uten ministerposter, slik som Geert Wilders parti PVV gjør i Nederland for øyeblikket. Det mest stabile støttepartiet og det partiet med størst påvirkning på innvandringspolitikken har imidlertid vært Dansk Folkeparti. Mens de to regjeringspartiene – Venstre og Det konservative folkeparti – har skiftet ledere og ministre, er det en gruppe personer som har vært med helt fra den danske kursendringen i 2001, nemlig Dansk Folkepartis ledertroika: formand Pia Kjærsgaard, politisk næstformand Peter Skaarup og leder gruppebestyrelsen Kristian Thulesen Dahl (partiets ubestridte kronprins). Spørsmålet mange stiller seg er imidlertid hvorfor dette partiet ikke er blitt inkludert mer formelt i den danske regjeringen? La meg presentere tre potensielle forklaringer.
- Politiske avstander. En av de største uenighetene mellom Dansk Folkeparti og de to partiene i regjering er holdningen til den Europeiske Union. I likhet med de fleste andre høyreradikale partiene i Europa er DF uttalte skeptikere til den pågående europeiske integrasjonen. Det betyr ikke at partiet er mot all form for tverrnasjonalt samarbeid. Motstanden retter seg først og fremst mot samarbeid som innebærer suverenitetsavståelse. Både V og K, derimot, er grunnleggende sett positive til sterkere europeisk integrasjon. Særlig K. Både tidligere statsminister Anders Fogh Rassmussen og den nyvalgte lederen for K, Lars Barfoed, har fremhevet DFs euroskeptisisme som et foreløpig uoverstigelig hinder for å hente DF inn i regjering. At Lars Barfoed fremhever alle mulige politisk-ideologiske uoverensstemmelser med DF har imidlertid også en mer personlig dimensjon ettersom han måtte gå av som minister i 2006 nettopp på grunn av mistillit fra DF.
- Kontekst og kjennetegn ved høyreradikale partier. En annen plausibel forklaring er at DF ikke er “stuerene” nok (ennå). Daværende statsminister fra Socialdemokratene, Poul Nyrup Rasmussen, er viden kjent i dansk politikk for sitt mislykkede oppgjør med DF under åpning av Folketinget i 1999. I et forsøk på å delegitimere DF en gang for alltid, slo Rasmussen fast at “Uanset hvor mange anstrengelser I gør jer, stuerene bliver I aldrig, set med mine øjne!” Liknende utalelser har riktignok aldri kommet fra verken V eller K, men flere har spekulert i at tidligere statsminster Fogh Rasmussens personlige ambisjoner (han ble til slutt gen.sek. i Nato) bidro til at han ikke ønsket noen repetisjon av Haider-affæren i 2000. Den gang ble Østerrike utsatt for en diplomatisk boikott fra 14 EU-land fordi det konservative partiet ÖVP dannet regjering sammen med FPÖ. Innenfor K er det liten tvil at mange mener at DF ikke er et akseptabelt regjeringsparti. En mer kulturell forklaring kan være at til tross for innvandringstematikkens sentrale posisjon i dansk politikk, har innvandrerskepsis i sin alminnelighet en større aksept i land som Italia og Østerrike. En kombinasjon av mer politisk korrekthet og konsensusorientert kultur kan såledeles ha bidratt til å holde slike partier utenfor regjeringskontorene i Nord-Europa. Et unntak er riktignok LPF i Nederland, som kom inn i en regjering med CDA og VVD etter jordskjevvalget i 2002. Det viste seg imidlertid å bli en kort affære, ettersom regjering gikk i oppløsning etter bare noen få måneder. Likevel ser ut til at høyreradikale populistpartier ikke blir regnet som styringsdyktige partier. Nå er det imidlertid Danmark som ser ut til å bli det neste “unntaket”. Den nåværende statsministeren Lars Løkke Rasmussen uttalte nylig at DF “kan være i regjering”, selv om han raskt la til at det ikke automatisk innebærer at de “skal være i regjering”.
- Partiets egne analyser av kompetanse og gjennomslag. Den viktigste forklaringen er imidlertid at DF ikke har vært særlig interessert i å komme i regjering. For det første vil alle nye partier ofte ha problemer med å stille med kompetent personell for fylle alle postene med statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere. Særlig krevende er det for partier som opplever mye stigmatisering og som mangler støtte fra personer med høy utdanning og i ledende posisjoner. I FRP har man for eks. jobbet systematisk med dette siden 1999. For det andre innebærer en ministerposter at partiet må tone ned den populistiske retorikken – noe FPÖ ble smertelig klar over i sin første periode ved maktens bord. En situasjon som fast støtteparti – en slags “one foot in, one foot out”-strategi – kan derfor fremstå som ideell, særlig hvis man i tillegg får gjennomslag for sine hjertesaker. Det er tydelig at dette har skjedd i Danmark. DF er, ifølge en analyse gjort av de nederlanske forskerne Akkerman og De Lange, det høyreradikale partiet som har fått størst gjennomslag på innvandringsfeltet. Og som Pia Kjærsgaard oppsummerte til BBC i den nye dokumentaren “Europe: Driving on the Right”: “We like the position we have. It’s very powerful, and we like it”.