Stemningen var stor på Miljøpartiet De Grønnes (MDG) valgvake på mandag. Partiet har nå fått sitt etterlengtede gjennombrudd i de store byene Oslo og Bergen, og de beholder sine to representanter i Trondheim. På landsbasis øker partiet antallet kommunestyrerepresentanter fra 6 til 17, og partiet får dessuten 1 fylkestingsmandat i Hordaland.
Et byparti
At partiet gjør det sterkt i byene er intet nytt fenomen. Tradisjonelt har tendensen vært at partiet scorer litt høyere i de tre store byene: Oslo, Bergen og Trondheim. Slik gikk det også denne gangen. I Ullevål Hageby er partiet til og med større enn Frp (116 mot 110 stemmer). Interessant å merke seg er at partiets beste bydeler i hovedstaden ved stortingsvalget i 2009 nesten uten unntak er de samme bydelene hvor Rødt gjør det bra. Kan hende begge rekrutterer fra et høyt utdannet sjikt som er opptatt av radikal omfordeling og/eller miljøpolitikk?
Også lokale ildsjeler…
Et uttrykk for at oppslutningen tradisjonelt også er resultat av lokale ildsjeler ser vi ved at MDG gjorde det bra i Flakstad i Nordland i 2007. Her er det ganske åpenbart at en av landstyremedlemmene har vært delaktig i mobilisering av 19 personer, og dermed en oppslutning på 2,7 %. Ved dette valget fikk de inn representanter i småkommuner som Meland, Aurland, Vestvågøy, og i Flakstad naturligvis.
Ideologi
MDGs hovedmål er «… et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse.». Videre heter det at «økonomien skal underordnes sunne økologiske prinsipper og fremme fred og rettferdighet både lokalt og globalt». I mine undersøkelser av partienes landsmøtedelegater (de som vedtar partiets politikk) kommer det frem at partiet i all hovedsak plasserer seg på «venstresiden» i norsk politikk. En god del inntar også en mer sentrumsorientert posisjon. Slikt sett minner MDG om sitt søsterparti i Sverige som ved sist riksvalg ble Riksdagens tredje største parti. En del av aktivistene i MDG vil sikkert også mene at skillet mellom «høyre» og «venstre» i politikken har delvis utspilt sin rolle og at det avgjørende er om man er for eller mot en «grønn» politikk.
«Venstre»-orientert og mot EU
MDG er skeptiske til økte lønnsforskjeller; ganske kritiske til kontantstøtten; for økt likestilling; positiv til forebyggende arbeid mot kriminalitet fremfor strengere straffer; tilhenger av en liberal asylpolitikk og mer bistand; for en hardere beskatning av høye inntekter (såkalt progressiv beskatning); og mot privatisering (dog ikke så mye som Ap, SV og særlig Rødt). Partiet ser imidlertid ikke til å ha noen sterk preferanse i forhold til en eventuell sentrum-periferi-konflikt. Byene og bygda er like viktige for partiet. I synet på EU plasserer MDG seg i all hovedsak på nei-siden. Akkurat denne saken har vært en konfliktsak mellom grønne partier i Europa. Det ser imidlertid ut som de har lært seg å leve med at Nord-Europas grønne er mer skeptiske på vegne av det europeiske prosjektet enn de grønne på kontinentet.
Veldig grønne
Der partiet skiller seg ut er på spørsmål knyttet til miljø, naturligvis. Ingen partier er så grønne som MDG. Litt under halvparten av delegatene mener at miljø er den viktigste saken i norsk politikk, og knapt noen i partiet er enige i at industriutbygging kan prioriteres over naturverninteressene. Partiet er også villig til å satse mye mer på miljøvern selv om det skulle medføre et betydelig lavere personlig forbruk. Gasskraftverk er heller ikke populært. «Norge trenger ikke gasskraftverk, så la oss stenge gasskraftverkene og beholde bakkekontakten i miljøpolitikken», skrev talsperson Hanna E. Marcussen 02. mai i fjor.
Nå gjenstår det å se om partiet klarer å utnytte den posisjonen de har fått i Oslo og Bergen til å markedsføre egen politikk. For selv om nasjonal representasjon fortsatt er et godt stykke unna, er etablering av flere lokale fotfester i kombinasjon med naturlig skolering for partiets kommunestyrerepresentanter, et lite skritt på veien. I Sverige ble Miljöpartiet de Gröna Riksdagens tredje største parti etter valget i 2010.