Show summary
Cannabis, som regel i form av hasj og marihuana, er det mest brukte illegale rusmidlet blant norsk ungdom. Det er omtrent dobbelt så mange ungdommer i Oslo i forhold til resten av landet som har prøvd dette stoffet. Overraskende nok er det mye mer bruk i de vestkantbydelene hvor levekårene er bedre enn øst i byen (Bakken, 2018: 61; Bakken & Osnes, 2021: 60). Det samme mønsteret gjelder bruken av alkohol. Ungdom fra vestkanten har i lang tid toppet statistikken for alkoholbruk (Pedersen, Bakken & von Soest, 2015; Bakken, 2018: 59; Bakken & Osnes, 2021: 55). Hvilken symbol-, menings-, og identitetsskapende funksjon har cannabisen i et ressurssterkt og «fuktig» ungdomsmiljø? Oppgaven bygger på 20 kvalitative dybdeintervjuer med 16-18 år gamle ungdommer fra Oslo vest som har erfaring med cannabis. Jeg undersøker deres fortellinger om cannabis gjennom tre problemstillinger, som blir besvart i kronologisk rekkefølge. Jeg spør: 1) Hvilke grenser mellom akseptabel og uakseptabel cannabisbruk finner en i vestkantungdommenes fortellinger, og hvilken rolle spiller disse grensene i deres identitetsarbeid? 2) Hvordan sammenligner ungdommene cannabis med andre rusmidler, og hvilken betydning har dette for legitimeringen av cannabisbruken? og 3) På hvilke måter reflekterer grensearbeidet kjønnsforskjeller i oppfatninger og erfaringer med bruk av cannabis? Det er få studier som har belyst disse spørsmålene. Jeg argumenterer for at de er viktige for å forstå hvorfor cannabis er et attraktivt rusmiddel for ungdommene, og for å kunne utvikle en god ruspolitikk rettet mot dem. Jeg har sammen med det empiriske materialet brukt et fleksibelt teoretisk rammeverk for å besvare de ovennevnte spørsmålene. I tråd med Copes (2016), argumenterer jeg for at narrativ teori, symbolske grenser og sosial identitet utgjør en «teoretisk paraply», som kan forklare hvordan ungdommene gir bruken av rusmidler mening. I forlengelsen av dette har jeg benyttet meg av nøytraliseringsteori, som viser hvordan de nøytraliserer bruken og risikoen av cannabis. Jeg har også brukt en «doing gender»-tilnærming for å fremheve hvordan bruken er en kjønnet aktivitet, ofte regulert av feminine og maskuline normer. I første analysekapittel viser jeg hvordan ungdommene sondrer mellom akseptabel og uakseptabel cannabisbruk gjennom tre dominerende narrativer: Å røyke cannabis 1) sammen med andre, ikke alene 2) for gøy, ikke fordi de er avhengige, og 3) av og til, ikke for ofte. Hovedpoenget her er at grensedragnings-narrativene fungerer som materiale ungdommene trekker på for å konstruere en positiv og «normal» cannabisidentitet. Samtidig markerer de avstand til en stoneridentitet. Stonere bruker cannabis på uakseptable måter, et bruksmønster som ungdommene forbinder med avvik, stigma og cannabiskulturelle symboler. Men funnene mine tyder på at grensene er preget av flertydighet og fleksibilitet. Dette innebærer at ungdommene kontinuerlig må forhandle sin sosiale identitet i spenningen mellom normalitet og avvik. I andre analysekapittel viser jeg hvordan ungdommene legitimerer sin egen cannabisbruk ved å sammenligne den med bruk av andre rusmidler. Mens tidligere forskning har vist at de som bruker cannabis legitimerer bruken ved å påstå at alkohol er verre, finner jeg at alkohol er ungdommenes foretrukne rusmiddel. Dette drøfter jeg i sammenheng med ungdommenes «fuktige» festkultur, der alkoholen er viktig på fest, mens cannabisen er mer forenlig med stemningen på nachspiel. Når det gjelder sammenligninger med andre illegale rusmidler, som MDMA og kokain, ser jeg motsatt mønster. Selv om disse stoffene er blitt vanligere å bruke i miljøet deres, og flere av informantene selv hadde prøvd dem, finner jeg at de legitimerer bruken av cannabis ved å påstå at de er farligere og ikke like normale å bruke. Deres forsøk på å vise til cannabis som et «normalt» rusmiddel, tolker jeg som en måte å nøytralisere en potensielt stigmatiserende handling. I tredje analysekapittel viser jeg hvordan ungdommene «gjør kjønn» gjennom deres oppfatninger og bruk av cannabis. Jeg finner at kjønn, særlig for jentene, fungerer som et moraliserende og normativt system som legger føringer for hvordan de skal bruke rusmidlet. Jeg drøfter hvordan jentene «gjør tradisjonell femininitet» ved å hevde at de ikke er erfarne med cannabis, ved å kontrollere bruken sin i henhold til sosialt rykte og skolearbeid, og ved ikke å kjøpe stoffet selv. Det var likevel en tendens til at jentene til en viss grad kunne revidere eller undergrave eksisterende feminine idealer, som muliggjorde av og til-bruk av cannabis uten å bli stemplet som avvikende. Guttene gjør tradisjonell maskulinitet ved å kjøpe rusmidlet på det illegale narkotikamarkedet. Selve bruken er derimot koblet til en mykere form for maskulinitet, som skaper rom for vennskap, nærhet og tilhørighet. De tre analysekapitlene viser at ungdommenes bruk av cannabis i stor grad er en sosial og kontrollert nytelse. Dette skiller seg fra den typen rusmiddelbruk vi vanligvis knytter til avhengighet, sårbarhet og marginalitet. Men kontrollen kan glippe og grensene brytes. Derfor blir det å bruke cannabis for ungdommene en kontinuerlig utforsking og forhandling av sosiale betydninger, symbolske grenser og identiteter.