Gjestene i denne podkastepisoden er stipendiat i samfunnsgeografi og forfatter av boken På sporet av den tapte fremtid, Alf Jørgen Schnell, og forfatter og kommentator i Aftenposten, Nazneen Khan-Østrem. I boken På sporet av den tapte fremtid diskuterer Schnell hvordan vi kan utvikle en ny modernisme, som kan gi grunnlag for en ny og mer inkluderende bykultur. Khan-Østrem skriver om byutvikling og er opptatt av mangfold og fysiske endringer i byen. Utover dette har hun skrevet boken London: blant gangstere, rabbinere, oligarker, rebeller og andre ektefødte barn av det britiske imperiet (engelsk tittel: London: Immigrant City).
Hva kan vi lære av fortidens modernistiske byplanlegging?
Schnell ønsker i boken sin å utfordre den utbredte fortellingen der offentlig planlegging og modernisme står i kontrast til det urbane og bylivet. I bystudier forstås modernisme som en ambisiøs og overordnet kommunal politikk med sosiale mål. Et argument mot dette tankegodset er at offentlig planlegging hindrer bylivet i å blomstre.
Det som er problemet med denne fortellingen, er at den overser hvordan dagens bypolitikk fjerner det urbane bylivet ved å gjøre byen dyrere og dyrere.
Schnell mener vi har mye å lære av historien ved å se på hvordan man før tenkte sosialt om byen og hvordan man kan inkludere flere folk i planprosesser og boligbygging, for så å skape rom for flere i byen. Kritikere av fortidens byplanlegging har på mange måter rett i at det var mye kjedelig med den modernistiske planleggingen, i form av ensformig boligbygging med mye parkarealer som var lite urbant. På samme tid er det mye med denne formen for politikk som kan hjelpe oss med de problemene vi møter i byplanlegging i dag. Det har skjedd mange fremskritt i dagens planlegging og byen er kanskje formmessig bedre, men vi mangler de sosiale instrumentene for å skape en inkluderende by, mener Schnell.
På et plan handler det om at man tenker på byutvikling som noe mer enn det som har med form og eiendomsutvikling å gjøre, ved å inkludere andre ikke-kommersielle aktører, som fagbevegelsen.
I dag har man et nyliberalt planregime som i stor grad har forlatt tanken om at det offentlige kan være med på å styre utviklingen av byen. Ifølge Schnell er den kjente urbanisten Jane Jacobs en av de fremste ideologene for hvordan man tenker om byer i dag, på godt og vondt. Hennes prosjekt var å kritisere den ambisiøse, sosialdemokratiske byutviklingen, og hun mente man heller burde åpne for flere og mindre private aktører. I tillegg var hun kritisk til det formmessige ved modernismen, blant annet sanering av gamle bygg.
Den formmessige kritikken til Jane Jacobs er veldig viktig, men angrepet hennes på offentlig planlegging er paradoksal i vår tid, hvor vi etter mange tiår med nyliberalisme og en usosial utvikling ser et skrikende behov for mer offentlig og sosial planlegging.
Sosial byplanlegging i London
Khan-Østrem har erfaring fra London og skrevet boken London: blant gangstere, rabbinere, oligarker, rebeller og andre ektefødte barn av det britiske imperiet, hvor hun tar for seg utviklingen av denne storbyen. Hun understreker at London er en by som er veldig preget av innvandring og at innvandrergrupper har vært en veldig viktig del av næringslivet og dermed utviklingen av byen. Derfor var tilgangen til rimelige lokaler viktig, slik at de som kom til byen hadde mulighet til å etablere bedrifter. På samme tid var denne gruppen ofre for den private boligpolitikken, blant annet i form av nådeløse utleiere. Notting Hill, som i dag er en populær turistdestinasjon i London, var på 50-tallet en veldig fattig del av byen, hvor private utleiere presset unge karibiske innvandrere ut av området.
Du har to parallelle trekk som utfordrer hverandre, du må lokalene tilgjengelig for de som vil etablere seg, samtidig blir de ofre for dårlige boforhold, og da blir den sosiale byplanleggingen veldig viktig, sier Khan-Østrem.
London har vært ganske gode på bygging av sosiale boliger, og de kommunale boligene er spredt utover hele byen. Tidligere ordfører i London, Ken Livingstone, var veldig opptatt av sosial boligplanlegging, men har var paradoksalt nok også den som inviterte russiske penger inn i London, så det er store kontraster i hans politikk, poengterer Khan-Østrem. Dagens ordfører, Sadiq Khan, blir også presset på tilgangen på rimelige boliger, siden London begynner å bli en by hvor vanlige folk ikke har råd til å bo.
Det er paradoksalt nok de fattigste i kommunale boliger og de aller rikeste som bor side om side.
Disse kontrastene har blitt veldig synlige de siste årene på grunn av de konservatives regime de siste fjorten årene. Tilgangen på rimelige boliger er ikke bare en debatt i London, også i Oslo ser vi at boligkrisen blir debattert.
I området Notting Hill finner man eksempel på mikrosegregasjon, som vil si at ulike grupper bor adskilt innenfor samme nabolag, kvartal eller i samme bygning. På en side har du idylliske gater med fargerike hus, men rett ved finner du Grenfell Tower, som er et eksempel på hvor ille det kan gå når man har utviklere som bygger boliger som ikke er trygge. I Notting Hill ser du en del som ønsker å skape et felleskap på tvers av dette skillet, blant annet ved å sende barna til de samme offentlige skolene. På samme tid er det mange som ikke kjenner historien til området, påpeker Khan-Østrem.
Sadiq Khan har veldig eksplisitte politiske ambisjoner om en inkluderende by, noe som appellerer til mange velgere i London, der inkludering og sosiale tiltak står sterkt, sier Khan-Østrem.
London som er en veldig usosial by har politikere som forsøker å gjøre noe med problemet, mens i Oslo er det mest snakk og lite handling, fortsetter Schnell.
Klassebevissthet og romlig bevissthet
Vi liker å tenke på oss selv som veldig sosialdemokratiske, men mangler det på en måte på byfronten. Oslo befinner seg i et slags vakuum hvor vi vet det er mye galt med byen, men er veldig langt fra å komme i en posisjon hvor vi kan gjøre noe med det. Dette krever politisk mobilisering og den finnes ikke helt enda, selv om du finner tegn til det i bolig- og nabolagsaksjoner, påpeker Schnell.
Jeg tror det handler om en manglende klassebevissthet hos folk flest i Norge, for vi skal jo være et egalitært samfunn og det er små forskjeller mellom folk, sier Khan-Østrem.
I motsetning til Norge er Storbritannia et veldig klassebevisst samfunn, hvor folk vet hvilken klasse de tilhører. Idealet i Norge er at alle skal eie sin egen bolig, så for å få til radikale endringer må vi snakke mer om forskjellene som finnes innad i landet og spesielt i Oslo, som den største byen.
Et eksempel på forskjeller innad i Oslo er ulik praksis når det kommer til fortetting i østlige og vestlige bydeler. Mesteparten av fortettingen i Oslo skjer i den østlige delen av byen, der det er mange gamle industritomter som skal bygges ut. Fortettingen i Oslo vest skjer blant annet på Skøyen, som er et nasjonalt kollektiv-knutepunkt. Dette vil blant annet påvirke villaområder i nærheten. Montebello terrasse i Oslo vest fikk nedjustert byggeplanene etter en lang kamp, som blant annet involverte lokale nabolagsforeninger. På samme tid er det en voldsom fortetting på Linderud, et område med en del utfordringer i Oslo øst, og på grunn av endringer i leilighetsnormen vil størrelsen på leilighetene bli mindre. Enkelte politikere mener derfor at vestkanten ikke er med på den pågående boligdugnaden. Fortettingen får også uforholdsmessig større påvirkning på østkanten på grunn av dårligere bomiljøer enn på vestkanten, argumenterer Khan-Østrem.
Schnell argumenterer derimot for at det finnes klassebevissthet i Norge og det i større grad enn i England, for selv om det er store klasseforskjeller i England, har vi en veldig organisert arbeiderklasse som er aktive i fagbevegelsen i Norge.
Det som mangler i Norge er det som samfunnsgeografen Edward Soja kalte en revolusjonær romlig bevissthet, argumenterer Schnell, og fortsetter: Det vi kan lære av modernismen er en romlig bevissthet, det å tenke at byen kan endres uten markedet, og at markedet skaper kaos fordi vi ikke gjør noe aktivt for å gripe inn i det.
Vi må tenke at forandring er mulig, det har historien vist oss, men vi må også tro det, avslutter Schnell.
Lytt til samtalen med stipendiat i samfunnsgeografi, Alf Jørgen Schnell, forfatter og kommentator, Nazneen Khan-Østrem og professor Per Gunnar Røe, om modernisme og sosial byplanlegging.