Undersøkelsens hovedfunn:
- 22. juli er et tydelig nasjonalt traume som svært mange fortsatt forholder seg til;
25. juni er et viktig, men mer begrenset referansepunkt; 10. august skiller seg ut som klart mest perifert og minst «levende» i folks bevissthet. - Alle angrep vekker mye tristhet og sinne; 22. juli og 25. juni utmerker seg med særlig sterke sorg- og sinnsreaksjoner, mens 10. august gir noe svakere følelsesrespons og speiler sin svakere plass i minnekulturen.
- For alle tre angrep kombinerer folk forklaringen om «en gal manns verk» med ideologisk motivasjon, men 10. august og 25. juni gir noe større rom for politikk og retorikk (henholdsvis innvandringspolitikk/retorikk om muslimer og retorikk om skeive og Pride), samtidig som sosiale forhold tillegges mest vekt i de høyreekstreme angrepene og spørsmålet om mulig utilregnelighet får klart størst støtte i tolkningene av 10. august.
- Mange mener samfunnet har håndtert alle tre angrep relativt godt og at demokrati, åpenhet og toleranse særlig styrkes etter 22. juli og 25. juni; 10. august framstår som mindre verdimessig samlende.
På tvers av angrepene oppleves oppgjøret med høyreekstremisme (22. juli), hat mot muslimer (10. august) og hat mot skeive (25. juni) som ufullstendig. 22. juli står som et konsolidert nasjonalt minne man ikke vil «legge bak seg», mens 10. august og 25. juni oftere oppfattes som underkommuniserte og mer preget av uenighet om politisering og ytringsrom.