Det er åpningsdagen for den sjette nordiske konferansen om voldelig ekstremisme.
Denne gangen arrangert av C-REX, senter for ekstremismeforskning. På dekket på MS Thorbjørn møtes noen forskere for første gang, andre for sjette. De er viktige stemmer i et voksende fagfelt.
De klemmer og hilser på ferga som en gang frakta en voldelig ekstremist.
– Vi tror at å gjennomføre åpningsdagen her ute kan gi ekstra tyngde til diskusjonene våre i dagene som kommer, sier Tore Bjørgo, leder for C-REX.
I åpningstalen fokuserer Bjørgo på øyas motsetninger. En arena for sommerleir, politisk diskusjon, sosialisering og romantikk. Åstedet for den mørkeste dagen i norsk historie siden andre verdenskrig. Kampen for å ta øya tilbake. Kampen for at gleden, håpet og demokratiet igjen skal vokse. Angrepet som på nytt illustrerte hvor viktig forskning på ekstremisme er. Årsaken til at C-REX fikk finansiering og ble opprettet.
Tore Bjørgo overlater ordet til Anders Ravik Jupskås, nestleder for C-REX.
– Hvis vi skal forstå den samfunnsmessige påvirkningen av et terrorangrep, må vi ta hensyn til hvordan angrepet blir tolket både av eliten og vanlige mennesker. Hvis ikke blir det vanskelig, kanskje til og med umulig, å forstå hvorfor noen terrorangrep fører til økt polarisering, og noen fører til økt solidaritet.
Ravik Jupskås forteller at selv om terror blir sett på som et kommunikativt virkemiddel, er det lite informasjon i selve voldsutdøvelsen. Vi trenger tolkninger av terroren for at den skal gi mening. Vi må forstå årsakene og hva som står på spill. Det er narrativene om terrorangrepet det handler om. Senere i teksten skal Ravik Jupskås presentere tre sentrale narrativer som kom ut i offentligheten etter 22. juli, men først skal vi bli med de nordiske ekstremismeforskerne på omvisning rundt øya.
Omvisninga starter i «Arbeidsmiljølåven».
Låven forteller historien om Utøya ved hjelp av en tidslinje. AUF får øya i gave i 1950. Kjærlighetsstien blir til ved hjelp av dugnadsånd fra 1951. Økonomiske problemer fører til at øya stenger fra midten til slutten av 60-tallet. 70-åra med motstandssanger mot Vietnamkrigen, NATO, kuppet i Chile, og EU. 80-åra med modernisering og oppgangstider. 90-åra med en ny æra, ny utleiepolitikk, ny EU-kamp, og ny ferge til å frakte folk. 2000-tallet med kamp for skeives rettigheter og mer mangfold.
Når tidslinja i Arbeidsmiljølåven når 2011 går omvisninga gjennom en helsvart gang. I taket flyr en svale i sirkler. Den lander på drageren i taket. Titter ned på ekstremismeforskerne langs tidslinja.
På den andre siden av mørket fortsetter historien om gjenoppbygninga av øya. Kampen for å forandre. Kampen for å holde to tanker i hodet samtidig. Veien videre for Utøya. Minnestedet Utøya. Frode Gryttens dikt fra juli 2011.
etter 22. juli
etter at vi blei sprengt i filler
etter at fredagen falt ut av hendene på oss
etter at vi måtte lære oss norsk på ny
etter at sorga strekte seg heilt opp til håret
etter at dagane tok til å regne nedover oss
orda overlever ein 9mm glock
kjærleiken er kraftigare enn ei 500 kilos bombe
å halde hender er mektigare enn ladegrepet
eit lite kyss er viktigare enn 1500 sider med hat
eit vi er så mykje meir enn eit eg
det kjem eit nytt 22. juli, det må jo det
ferja skal frakte fleire bankande hjarte over
telta skal bli slått opp på grønt gras
morgonsola skal kysse øya vaken
hei, hei, på tide å stå opp og endre verda
Frode Grytten, juli 2011.
Diktet bidro til å sette retninga for hvordan Utøya skulle bygges opp igjen. Et mulig narrativ. Et fokus på samhold. Stå opp og endre verda.
Fra podiet forteller Anders Ravik Jupskås at det første narrativet etter et terrorangrep ofte blir konstruert av terroristen selv.
– Dette narrativet gir typisk en forklaring av hvorfor terroristen mener at angrepet var nødvendig og legitimt, og en illustrasjon av de politiske målene til vedkommende.
Etter 22. juli konstruerte terroristen det første narrativet i klipp og lim-manifestet sitt. Det høyreekstreme narrativet.
Gitt brutaliteten i terrorangrep, blir det første narrativet ofte umiddelbart møtt med et motnarrativ, forteller Ravik Jupskås.
– Det elite-drevne motnarrativet blir ofte, men slett ikke alltid, dominerende. Om den dominerende fortellingen mottar støtte i offentligheten, avhenger imidlertid av i hvilken grad den resonnerer med kulturelle og politiske verdier i samfunnet.
Etter 22. juli kalte daværende statsminister Jens Stoltenberg terroren et angrep på demokratiet. Ikke bare et angrep på det norske sosialdemokratiet, representert ved Arbeiderpartiet, men på demokratiske verdier i sin helhet. Terroristen ble beskrevet som en politisk terrorist, men ikke en partipolitisk terrorist. Nasjonen skulle bekjempe det med «mer demokrati, mer åpenhet, mer humanitet. Men aldri naivitet.» Demokratinarrativet fikk bred støtte i offentligheten. Så mange som 82 prosent sa de var positive til Stoltenbergs respons, og regjeringa fikk økt oppslutning.
De nordiske ekstremismeforskerne kommer i rad og rekke frem til Kjærlighetsstien. Omviser Maria Moen Østby stopper gruppa. Hun oppfordrer til å holde to tanker i hodet samtidig. To fortellinger. To narrativer. Den vakre tradisjonen med å invitere flørten til rusletur på toppen av skrentene. Den forferdelige julikvelden som gjør øya interessant for internasjonale ekstremismeforskere.
Oppe i lyngen vokser det markjordbær.
Etter kjærlighetsstien innrømmer ekstremismeforskerne at det var en utfordring å se lyset underveis. Man blir dratt mot det mørke narrativet.
Maria Moen Østby samler gruppa og forteller om det gamle ekteparet hun hadde på omvisning for noen år siden. Om forelskelsen på AUF-sommerleir. Om det umulige avstandsforholdet som lå i vente. Om tvilen de hadde da de gikk langs kjærlighetsstien og diskuterte. Om den ene parten som ba den andre vente ved utsikten. Om tyveriet av en boks med ananasringer fra Kafébygget. Om frieriet med ananasringen på kanten av skrenten. Det er tårer i lufta.
– Demokratinarrativet var ikke det eneste motnarrativet til det høyreekstreme. I «mangfoldsnarrativet» ble terroristen sett på som en del av en voksende anti-islam bevegelse, og slett ikke frakoblet populistisk høyrepolitikk. Dette ble ansett som for splittende, sier Ravik Jupskås.
Selv om det var sterk støtte for mangfoldsnarrativet internt i Arbeiderpartiet og AUF prioriterte Stoltenberg samlende budskaper over politisk konfrontasjon. Ravik Jupskås forteller at forskning viser at mediene også la til rette for at demokratinarrativet skulle bli det dominerende. Avvikende stemmer, som mangfoldsnarrativet, men også mer kritiske og høyreorienterte perspektiver, ble undertrykt i den første fasen etter terrorangrepene.
I etterkant av terrorangrep er det vanlig at et av narrativene blir det dominerende. Likevel kan andre forståelser fortsette å leve «under overflaten» i samfunnet. I desember 2020 gjennomførte C-REX en spørreundersøkelse for å dykke dypere inn i forståelsene som lå og ulmet etter 22. juli.
Tre hovednarrativ dukket opp i det representative datamaterialet. Det høyreekstreme narrativet, demokratinarrativet, og mangfoldsnarrativet. Disse narrativene er ikke gjensidig utelukkende. Samme person kan støtte flere.
– Nesten ti år etter angrepene var det som forventet fortsatt bred støtte til demokratinarrativet, der mer enn fire av fem var enige. Det samme gjaldt mangfoldsnarrativet, der tre av fire respondenter svarte støttende. For det høyreekstreme narrativet var det omvendt. Bortimot halvparten av respondentene motsatte seg denne fortellingen fullstendig. Likevel var litt mer enn en av fire av respondentene støttende.
Omvisningen når lysningen. Hver gang noen av de vi mista skulle feira bursdagen sin, er det en tradisjon å plassere blomster i navnet deres. Det leses en kort tekst om den som har gått bort. Mandag 17. juni er det bursdagsmarkering. Ekstremismeforskerne fyller navnet til hun som aldri ble eldre enn 18 med fargerike blomster.
– 10-årsmarkeringen etter terroristangrepene i 2021 var et vendepunkt for den offentlige diskusjonen rundt 22. juli, sier Anders Ravik Jupskås fra podiet.
– En omfattende analyse av mediedekningen tyder på at hele det det politiske landskapet, fra venstre til høyre, var sterkt involvert i diskusjonen. Mye av debatten ble satt i gang av AUF, som kastet lys over det ungdomspartiet opplevde som en mangel på anerkjennelse som terrorofre; en utilstrekkelig konfrontasjon med gjerningsmannens ideologi, og begrenset ytringsfrihet i perioden etter angrepet.
Denne reforhandlinga av narrativene rundt 10-årsmarkeringa for 22. juli ledet til at C-REX gjennomførte en ny spørreundersøkelse. Resultatene viste en stor grad av stabilitet, men at støtten til narrativene hadde endra seg.
– I etterkant av 10-årsmarkeringa ble det mer vanlig å tenke at angrepet var på Arbeiderpartiet og AUF (61 prosent), enn demokratiet (55 prosent), og multikulturelle Norge (44 prosent).
Før ekstremismeforskerne igjen skal gå om bord på ferga som en gang fraktet en voldelig ekstremist avslutter Anders Ravik Jupskås foredraget sitt med tre fingre i været.
– La meg avslutte med å fokusere på tre innsikter fra fokuset på narrativer.
Den første innsikten. Eliter har forskjellige tolkninger av terrorisme, og disse tolkningene betyr noe for den offentlige diskusjonen. Etter 22. juli ble fokuset på demokratinarrativet heller enn mangfoldsnarrativet. Selv om mangfoldsnarrativet sto sterkt i Arbeiderpartiet og AUF.
Den andre innsikten. Selv om tolkningen av terrorisme fra eliten er viktig, har opplevelsen til vanlige folk også en betydning. Folk er ikke passive mottakere av minner, men aktive bidragsytere til å skape dem. Et godt eksempel er «Je Suis Charlie» etter angrepene mot Charlie Hebdo.
Den tredje innsikten. Tolkninger og narrativer kan avgjøre om terrorisme fører til polarisering eller ikke. Det er et samspill mellom elitediskurser og vanlige folks ideologiske disposisjoner. Dette samspillet er avgjørende, ikke bare på kort sikt når situasjonen er preget av usikkerhet, men også på lang sikt, når situasjonen er under kontroll.
– Hovedpoenget er at narrativer som ressonnerer godt med offentligheten umiddelbart etter et terrorangrep kanskje ikke resonnerer like godt etter hvert som tiden går. Faktisk kan fortellinger som først skapte felleskap, ende opp med å skape polarisering hvis de som var mer direkte berørt av volden ikke opplever at deres erfaringer, perspektiver og følelser blir anerkjent i samfunnet.
Ekstremismeforskerne rusler ut i sommersola.
Ned på ferga.
Tilbake til Oslo med inspirasjon til gode diskusjoner og ny innsikt. Med en sterk opplevelse i magen.