Interesse for andre kulturer drevet av egeninteresse

Å være en «verdensborger» med interesse for andre kulturer har i større grad blitt en ferdighet som øker ens kulturelle kapital

Bildet kan inneholde: himmel, hånd, lys, sollys, gress.

Photo by Ben White on Unsplash

Selv for mennesker man skulle forvente hadde en genuin interesse for andre kulturer, handler opplevelse av andre kulturer først og fremst om egeninteresse.

Det viser Nina Høy-Petersen og Ian Woodward i en artikkel i tidsskriftet International Sociology. Høy-Petersen er doktorgradsstipendiat ved C-REX og Woodward er professor ved Syddansk Universitet.

I artikkelen utforsker forfatterne begrepet kosmopolitisme, på norsk også oversatt til «verdensborgerånd»; hvorvidt man er åpen for mennesker og opplevelser fra andre kulturer. Det var opprinnelig Emmanuel Kant som lanserte begrepet, og det han snakket om når han snakket om kosmopolitisme var en altruistisk, uselvisk, global verdensborder som genuint bryr seg om andre mennesker og kulturer. Men oppfatningen av begrepet har endret seg.

– De fleste som skriver om kosmopolitisme nå skriver om å reise til andre land, mat fra andre kulturer, handel, og den typen mer overfladiske ting, og snakker om det som åpenhet for andre kulturer, sier Høy-Petersen.

Hun forteller at det å vise at man er åpen for andre kulturer har blitt en kompetanse. Det å for eksempel ta et såkalt «gap year», et friår mellom videregående og studier, hvor man reiser rundt om i verden og jobber som frivillig, har blitt noe å sette på CVen. I enkelte tilfeller er denne typen kosmopolitisk åpenhet, drevet av egeninteresse, ironisk nok med på å reprodusere hvit dominans.

– Da viser man at man har forståelse for andre kulturer, noe som har blitt en kilde til kulturell og økonomisk kapital. Vi ønsket å undersøke om det var mulig å spore Kants uselviske versjon av kosmopolitisme, og skille den fra den nyere instrumentelle formen, sier Høy-Petersen.  

Forskerne intervjuet folk som gjennom jobb eller frivillig arbeid var i daglig kontakt med mange etnisiteter. Studien er gjennomført i Australia, og blant de intervjuede var folk som jobbet i helsetilbud rettet mot urbefolkningen og på skoler og som frivillige i områder med høy andel minoritetsbefolkning. De forventet at det var mer sannsynlig at disse menneskene kunne demonstrere en altruistiske og uselvisk form for kosmopolitisk åpenhet som utfordrer og utjevner kulturhierarkier.

– Det vi så var at nærheten av et ansikt-til-ansikt møte med en person fra en annen kultur kunne vekke en følelse av at ‘vi er alle mennesker’, ansvar og empati for den andre personen. Men denne åpenheten var midlertidig og kortvarig. Litt overraskende viste det seg at slike nære møter ofte ble beskrevet som hardt arbeid som krever at man jobber med egne negative følelser og fordommer som oppstår i situasjonen, i tillegg til at det medfører sårbarhet og utrygghet.

Det viste det seg at mange av dem som hadde denne typen jobber ikke var noe mer uselvisk kosmopolitiske enn folk flest. Ettersom dype og nære møter med andre kulturer var «hardt arbeid», pleide mange å «skru av» åpenheten sin utenfor jobb, og når de skulle kose seg på ferie ville de derfor ikke utforske andre kulturer eller møte folk fra andre land på en nær og genuin måte.

Det var heller ikke alle som hadde valgt jobben på grunn av kontakten med ulike kulturer. Ofte handlet det om tilfeldigheter, eller å forbedre CVen sin.

– Så selv de man kunne forvente var mer ‘etisk’ kosmopolitiske på den måten Kant beskrev, var det i liten grad. Det er den overfladiske kosmopolitismen som handler om nytelse og karriere som folk utøver mest. Når man treffer på folk som har bygget opp god multikulturell kompetanse som en del av jobben sin, ville jeg ikke tatt dette som et tegn på anti-rasisme og dyp åpenhet, slik jeg og min kollega gjorde da vi valgte intervjudeltakerne til dette studiet. Multikulturell kompetanse og åpenhet har en markedsverdi i dagens samfunn, og er noe mange lærer seg og bruker daglig uten at det er et tegn på at vi har blitt et genuint mer åpent samfunn. I alle fall ikke foreløpig, sier Høy-Petersen.

Av Astrid Hauge Rambøl
Publisert 24. mars 2020 08:36 - Sist endret 24. mars 2020 10:06