Skriveråd til studenter

Om denne ressursen

De tre første avsnittene av den første delen (Komposisjon) gjelder særlig større studentarbeider, som bachelor- og masteroppgaver. Resten er til nytte for skriving av både stort og smått.

Snart kommer noen skriveråd, men først en oppfordring: Si fra om feil og mangler i det som følger. (Send en epost til r.s.malnes@stv.uio.no.) Man oppdager lettere andres skrivefeil enn sine egne.

Komposisjon

En bachelor- eller masteroppgave skal ha et tema, som gjerne kalles problemstilling. Det første man må gjøre, er å presentere den. Ingen skal behøve å tvile på hva arbeidet handler om. Det skal slutte med en konklusjon. Man behøver ikke konkludere med et bombastisk syn på saken. Konklusjonen kan gjerne gå ut på at saken har flere sider, og at det er noe som taler for ett syn, og noe som taler for et annet syn.

Man må diskutere, ikke bare prate om, saken. Alt konklusjonen inneholder, skal være begrunnet i et resonnement. Det er denne delen av teksten – det som står mellom problemstillingen og konklusjonen – som gir intellektuelt arbeid intellektuell verdi. Tenk på et resonnement som en trapp, en stigende tankerekke, som fører jevnt og trutt oppover mot konklusjonen. På det første trinnet kan man kanskje stå en liten stund og drodle over temaet, men la ikke dette pågå for lenge.

Ofte vil det være behov for så å si å faktorisere problemstillingen, ved å dele den opp i mindre spørsmål, som kan behandles hver for seg. La oss si problemstillingen er hva folkeretten har å si for bruken av væpnet makt i mellomstatlig konflikt. Flere spørsmål melder seg, og man bør besvare dem etter tur: Hva er folkerett? Hvilke folkerettsregler er viktigst for regulering av militær aktivitet? På hvilke måter kan folkeretten tenkes å ha noe å si for staters atferd? Hvordan skal vi ta rede på hvorvidt folkeretten har noe å si, og (eventuelt) hva den har å si, for bruk av militærmakt? Faktorisering senker faren for at ulike sider ved en sak blandes sammen og behandles på en ukonsentrert og ufullstendig måte. Rådet er, kort fortalt: Hvis en sak har flere sider, hold dem fra hverandre og ta for deg én om gangen!

Sett en informativ overskrift foran hver del av et resonnement! Husk dessuten å lage avsnitt i teksten, og la det gjerne bli mange av dem. Når man har reist et spørsmål og skal svare, trengs et avsnitt. Det gjør det også når man har gjort seg ferdig med et poeng og tar fatt på det neste. Avsnitt lager man enten ved hjelp av linjeskift og innrykk, eller ved å hoppe over en linje. Linjeskift alene, uten innrykk, er utilstrekkelig.

Lag en disposisjon før du tar fatt på skrivingen! Dette forebygger avsporing: at man tar med ting som ikke behøver – eller, i verste fall, ikke bør – være med. Det kan lett skje. La oss si temaet er hva Thomas Hobbes mener om årsaken til konflikt og krig i naturtilstanden. Det er fristende å komme inn på et annet tema: hvorfor Hobbes mener at en absolutt stat er det beste alternativet til naturtilstanden. Men la deg aldri avspore!

Det hender man ser grunn til å revidere den opprinnelige disposisjonen etter hvert som man skriver (og omskriver) en tekst. Gjør gjerne det!

Flid

”Tekst kommer av texere (latin) som betyr det vevde. Det kan være givende å sammenligne tekst og tekstil. … En tekst er et kunstferdig produkt, gjort med flid.” Dette skriver Mette Elisabeth Nergård i Poetikk og retorikk (Abstrakt forlag, 1999, s. 16). Å gjøre seg flid med en tekst er blant annet å anstrenge seg for å stave ord riktig og bruke dem rett. De fleste trenger, fra tid til annen, å slå opp i en definisjons- og rettskrivningsordbok. Det Norske Akademis ordbok er (NAOB) og Nynorskordboka (nynorsk | Nynorskordboka - ordbøkene.no (ordbokene.no) er tilgengelige på nettet.

Man bør ikke slippe en tekst fra seg før man har latt den ligge noen timer, lest den om igjen (på utkikk etter feil og formuleringer som ikke holder mål), og gjentatt prosedyren minst én gang. Ta gjerne utskrift! Det er lettere å oppdage feil og mangler på papiret enn på skjermen.

En håndfull tips

Her kommer en del tips som har med skriving i sin alminnelighet å gjøre, og noen tips som særlig retter seg til studenter i statsvitenskap (og andre samfunnsfag),

Tips om grammatikk

• Pass på genitiv i bokmål! Det heter ”Rokkans artikkel”, ikke ”Rokkan’s artikkel” eller ”Rokkan sin artikkel”. Det heter ”Rawls’ teori” og ”Sveits’ regjering”. Det heter ”EUs institusjoner”, ikke ”EU’s institusjoner”.
• Sett rett tegn (komma, punktum, kolon, semikolon) på rett plass! Forsøk, iallfall! Komma er den største utfordringen. (Det er antagelig mange kommafeil i denne teksten.) Semikolon er enklere. Dette er galt: ”Regjeringen er dannet av tre partier; Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti.” Kolon ville ha vært korrekt. Dette er også galt: ”Regjeringen anstrenger seg for å få sine forslag gjennom i Stortinget; især når det dreier seg om dens hjertesaker.” Komma ville ha vært korrekt. Semikolon står vanligvis et sted der det like gjerne kunne ha stått punktum, som i denne setningen: ”Regjeringen har vist seg handlekraftig; den har fått flertall for de fleste av sine hjertesaker.” Semikolon er et verneverdig tegn, men man kan vanskelig sette punktum for ofte. Mang en lang setning ville hatt godt av oppdeling i kortere setninger.
• Husk at det som står før et punktum, skal være en fullstendig hovedsetning. Her er regelen brutt: ”Voldelige sammenstøt forekommer i grensetraktene. Selv om begge parter har undertegnet fredsavtalen.” Men ingen regel uten unntak. Det hender en ufullstendig setning er OK, og det kan til og med hende den fyller en retorisk funksjon, som her: ”Å tro at vitenskap er et redskap for makthavere, og samtidig mene at sannhet ikke finnes, er å være forvirret. Veldig forvirret.”
• Skråstrek (/) egner seg ikke som erstatning for «eller» eller «og». Ikke skriv: ”mange stemte blankt/unnlot å stemme”; skriv: ”mange stemte blankt eller unnlot å stemme:” Ikke skriv: ”Narud/Valen hevder at …”; skriv: ”Narud og Valen hevder at …”. 
• Det gjøres ofte feil med hensyn til ordsammensetning. Det heter ”datainnsamling”, ikke ”data innsamling” eller ”data-innsamling”. Det heter ”folkemeningen”, ikke ”folke meningen”. Vær i det hele tatt varsom med å dele ord på norsk.
• Pass på preposisjonene! Det heter ikke ”initiativet om utvidelse av NATO”, men ”initiativet til utvidelse av NATO”. Ikke bruk preposisjoner i utrengsmål! Det heter ikke ”kommentere på forslaget”, men ”kommentere forslaget”. 

Tips om å gjøre gode ordvalg

• Vær på vakt mot ord og uttrykk som har epidemisk utbredelse og vassent innhold: ”fokusere”, ”synliggjøre”, ”tydeliggjøre”, ”politisk rom”, ”ta høyde for”, og så videre. Slike ord og uttrykk skaper kjedsomhet. Verre er det at de kan senke presisjonsnivået i det man skriver. Det er antagelig dette George Orwell har i tankene, når han snakker om ”words falling upon the facts like soft snow, blurring the outlines and covering up all the details”. (Da jeg skrev av denne formuleringen, lot jeg være å notere referansen, og sånt bør ikke skje.) 
• En gang het det at man aldri skal begynne en setning med «og» eller «men». Det sistnevnte forbudet er heldigvis opphevet. (Dermed er det tyngende ordet «imidlertid» blitt overflødig.) Forbudet mot å åpne med «og» står ved lag, men er ikke kategorisk (jf. den tredje setningen i det aller første avsnittet i denne teksten).
• Noen uttrykk som er blitt gjengse, er det god grunn til å la være å bruke. Det sies ofte at et eller annet «gjør en forskjell», men på norsk heter det at ting og hendelser «har noe å si». Hvis det er snakk om at noen «gjør en forskjell», si heller at de «får til noe».
• En frase som er blitt veldig alminnelig, er: «det handler om …». Men strengt tatt er det bare tanker, ytringer, setninger, sanger, bøker, filmer, og så videre som handler om et eller annet. Det som ikke forteller noe, for eksempel et problem, en utfordring, en virksomhet eller en tilnærming, dreier seg om et eller annet. I svært mange tilfeller burde «det handler om» ikke ha vært brukt. Man burde i stedet ha sagt «det dreier seg om», eller «det er snakk om», eller «det har å gjøre med». 
• Man bør som regel la være å blande engelske (og andre fremmedspråklige) ord og uttrykk inn i en norsk tekst. Samfunnsvitere snakker ofte om et ”case”. Det betyr et tilfelle av noe. (Russlands innmarsj i Ukraina er et tilfelle av militær invasjon.) Medisinerne bruker det latinske ”kasus”, som er innarbeidet i norsk. Noen latinske, franske og tyske uttrykk dukker ofte opp i akademisk prosa, og det kan de gjerne gjøre. De liver opp teksten. Husk at de skal stå i kursiv: ”Aristoteles var psykolog avant la lettre” (det vil si før noen ble kalt ”psykolog”); ”Malnes lister opp tips etter tips ad nauseam” (det vil si til altfor lenge – så lenge at noen hver kunne bli kvalm av det). 
• Luk ut sjargong som ikke trengs! Det er ingen vits i å skrive ”komparere”, når man mener ”sammenligne”. Det er heller ingen vits i å skrive ”deliberasjon”, hvis man simpelthen mener ”overveielse”. Men kanskje man har en bestemt type overveielse i tankene. I så fall må man forklare hva man legger i «deliberasjon». Andre uklare eller flertydige ord, som ofte brukes i statsvitenskapelig litteratur, er «identitet», «rasjonalitet», «legitimitet», «narrativ» og «diskurs». Det sistnevnte ordet, som er blitt veldig vanlig, har (minst) to betydninger. Det kan stå for både talemåte og tenkemåte. Ikke bare er dette ulike ting; attpåtil er måten folk taler på, ikke alltid en god pekepinn om hva, eller hvordan, de tenker. Man må enten forklare hva man legger i «diskurs», eller uttrykke seg presist, det vil si skrive «talemåte» når det er dette man sikter til, og «tenkemåte» når det er dette. 
• Det er uhensiktsmessig å bruke et flertydig ord i stedet for et ord som har mer presis betydning.
• Unngå uklar og forblommet tale! Et sted i boken som siteres i det første avsnittet av den andre delen av dette notatet (rett etter Flid), står det at visse tekster er ”gjort … med det formål å overskride en konkret situasjon”. Hva vil det si? Gudene vet. Så tilføyer forfatteren: ”Teksten er ofte et varig produkt. I mange tilfeller kjenner ikke tekstens skaper dens framtidige mottakere.” Aha! Poenget viste seg å være trivielt, og slik er det ofte med det som er uklart og forblommet: Det skal antagelig sprite opp en trivialitet (hvis det ikke simpelthen skyldes at tanken bak formuleringen er uklar). La meg straks tilføye at formuleringen som nettopp ble hengt ut, står i en fin og innsiktsfull bok, som, i det store og hele, gir leseren rene ord for pengene.  
• Det hender man leser ting som dette: ”Perspektivismen i hegemoniske statsvitenskapelige representasjoner av politisk praksiser konkretiseres i virkelighetsreproduserende handlingsmønstre”. Filosofen Ted Honderich sa en gang at den eneste passende reaksjonen på sånt er å ønske at man var et annet sted. 
• En faglig fremstilling skal være saklig. Men ikke vær redd for å skrive på en måte som avslører at teksten har en levende forfatter! Upersonlig stil kan være drepende kjedelig. 

Tips om sitater og referanser

• Aller helst bør fremmedspråklige sitater oversettes til norsk, men dette er ikke et krav (jf. Orwell-sitatet i et tidligere prikkpunkt).
• Jens Arup Seip sa en gang at man aldri skal sitere uten også å parafrasere. Han siktet antagelig til lange sitater – slik som gjerne står for seg selv, med inntrykk, i en tekst. Etter et sånt sitat bør man si med egne ord hva det som er sitert, er tenkt å skulle tilføre ens eget resonnement. I denne forbindelsen passer det å kommentere forskjellen mellom sitering og parafrasering. Hvor mye må man omformulere, for at resultatet skal være parafrase, ikke avskrift (og plagiat)? En god del. Kan det sies mer presist? Neppe. Det er med parafrase og avskrift som det er med erotisk kunst og pornografi: vanskelig å forklare forskjellen, lett å vite hva man har med å gjøre i konkrete tilfeller.
• Det er flere måter å sette opp litteraturlister på, og man bør holde seg til en av de etablerte standardene. Se bibliotekets sider for innføring i de ulike referansemalene. Innenfor statsvitenskap brukes gjerne Harvard-stilen, Chicago-stilen eller APA-stilen. Velg én av dem og bruk den konsekvent.
• Skal man bruke anførselstegn når man bare siterer litt av en setning? Ja! Er det greit, som en tidligere statsråd har sagt, å droppe anførselstegn og referanse når man bruker «den samme metoden» som forfatteren man siterer? Det er det selvsagt ikke. Er det, som en annen tidligere statsråd har sagt, gjengs å «klippe og lime» når man skriver masteroppgave? Ingen student med respekt for seg selv gjør sånt.