Universitetet i eller for Oslo?

I 1811, da universitetet i Oslo ble dannet, så samfunnet annerledes ut enn i dag. UiO, som var det første universitetet i Norge og som en gang i tiden skulle være med på å styrke Norge på veien mot selvstyre og legge grunnlag for økt kunnskap, har i dag fått selskap av mange andre store og viktige utdanningsinstitusjoner. Universitetet i hovedstaden bærer ikke lenger ansvaret med å utdanne nye embetsmenn og nasjonen alene. Vi er tradisjonelt sett et universitet for nasjonen, men nå må vi spørre oss hvilken rolle vi ønsker at UiO skal ha, ikke for landet som helhet, men for nærmiljøet det ligger i: hovedstadsregionen Oslo og Akershus.

“Det nye universitetet ble en nøkkelinstitusjon som bidro til å sikre nordmennene politisk og kulturell uavhengighet innenfor unionen med Sverige, der nordmennene fryktet å bli overkjørt av svenskene. (…) Hovedfunksjonen til universitetet ble å utdanne en ny elite av embetsmenn” (mer om dette her).

Det er økende eksterne og interne forventninger til at universiteter skal ta aktiv del i utviklingen av sine lokale omgivelser. I boken “Place-making and Policies for Competitive Cities” (Musterd (red)& Kovacs (red), 2013), som kom ut i år, vies et helt kapittel til universitetets rolle i nærmiljøet. Boken er basert på studier fra 13 større byer i Europa, og ser på hva som skal til for å utvikle kreative og kunnskapsbaserte bysamfunn. Studien kommer frem til to hovedfaktorer som er med på å bestemme hva slags effekt samhandling mellom universitet og lokale aktører har på omgivelsene. Den første faktoren er hvor vidt det samarbeidet som oppstår gagner samfunnet direkte. Er det materialisert rundt konkrete og målbare sosiale, økonomiske og kulturelle fordeler for et mye bredere publikum, eller er det bare til nytte for en håndfull av partene? Den andre faktoren som påvirker effekten av samhandling er hvorvidt lokale myndigheter og ledelse ved universitetet klarer å legge til rette for samhandling uten å prøve å styre og kontrollere prosessene og fremveksten av sosiale nettverk, men i stedet overlater denne utviklingen til seg selv. Resultater fra studien viser at langvarige formelle og uformelle bånd basert på tillit mellom de involverte aktørene har størst effekt, og at disse båndene må utvikles som resultat av en bottom-up prosess.

Én av byene som trekkes frem som et godt eksempel i boken er Tromsø. Universitetet i Tromsø (UIT) har i de siste 15 årene hatt en egen enhet med mange faste ansatte, som har ansvar blant annet for å sørge for at Universitetet i Tromsø fremstår som en relevant aktør for regional utvikling.  Noe av det viktigste de gjør er å arrangere åpne møteplasser der interesserte regionale aktører og representanter fra akademia kan komme sammen, dele kunnskap og bygge tillitsforhold. Enheten fremstår som en suksess, og UIT og partnere samarbeider godt om å skape utvikling og engasjement i regionen.

Heterogenitet; en utfordring og en fordel ved hovedstadsregionen

I Oslo og Akershus er det kanskje enda vanskeligere å få til utviklende samarbeid mellom akademia og regionale aktører enn andre steder i Norge. Oslo er hovedstaden vår og Norges smeltedigel; her møter landets nasjonale og regionale politiske interesser hverandre. Her ligger tunge utdanningsinstitusjoner og majoriteten av offentlig sektor styres fra kontorer med adresse i Osloregionen. I tillegg til dette finnes det et virvar av heterogene bedrifter, mennesker og organisasjoner. Det er ingen næringsklynge som karakteriserer regionen. Det er et svært heterogent miljø der enkeltaktører kanskje ikke ser nytten av å samarbeide med andre aktører bare fordi de er fra samme region. Universitetet i Oslo har en stor utfordring i å skulle være en sterk aktør i arbeidet med å fremme bredt samarbeid, innovasjon og utvikling i Oslo- og Akershusregionen.

Hvordan kan eksterne og interne forventninger til at vi er et skapende og engasjert universitet møtes? Hvordan kan UiO som en tradisjonsrik og særegen organisasjon og institusjon i samfunnet også være en viktig regional aktør? Det første som slår meg er at heterogenitet i innovasjonsteorien ofte er selve grunnlaget for innovasjon. Det kan vi bruke til vår fordel. Der heterogene aktører møtes og samhandler oppstår nye ideer og hvis forholdene ligger til rette vil disse ideene kunne påvirke hverdagen vår. Forskningsresultatene som brukes i boken konkluderer med at i forholdet mellom universitet og næringsliv, er suksesshistoriene oftest et resultat av langsiktige samarbeid basert på gjensidig tillit, uformelle bånd og bottom-up strukturer. Ledelse må legge til rette for gjentatte uformelle møter mellom aktørene og utover dette ikke kontrollere retningen på videre utvikling og samarbeid.

VRI for bredt samarbeid

Dessverre vil det være sånn at resultatene av slike åpne møteplasser er vanskelige å avdekke med kvantitative målinger. I næringsnettverkene knyttet til VRI-programmet i Oslo- og Akershus er det utstrakt bruk av åpne møteplasser for å styrke næringene i regionen. I samtlige nettverk fremhever de disse møteplassene som noe av det viktigste de driver med, de ser på det som sin hovedoppgave å få folk til å møtes. Nettverkene skaper uformelle arenaer selv om det i ettertid er vanskelig å knytte prosjekter til enkelte møteplasser og vanskelig å se konkrete resultater på kvantitative målinger. Selv om kvantitative indikatorer for innovasjon ikke direkte klarer å måle nytten av denne typen arbeid er de som jobber med dette overbevist om at uformelle møteplasser styrker nettverkene deres og at det bidrar til utvikling av regionen. VRI er én av få innovasjonsprogrammer som støtter denne typen uformelt samarbeid. Det gjør de med virkemidler som kompetansemegling og studentmobilitet, og ved å finansiere åpne arrangementer. En egenvurdering av nytten er sjelden tilstrekkelig for å få tildelt finansielle midler, og nettverkene forteller at det er vanskelig å få støtte til denne typen arbeid, derfor trekkes VRI frem som en viktig støtte.

Kompetansemegling brukes for å knytte ulike personer og bedrifter med behov for hverandres utfordringer og løsninger sammen. Kontakter knyttes mellom forskning, offentlige aktører og private bedrifter, og resultater er avhengig av godt samarbeid mellom alle involverte. Flere av våre informanter fremhever at UiO er en vanskelig aktør å samarbeide med. Først og fremst fordi UiO er en så stor organisasjon at det er vanskelig å finne frem til de rette personene. Det ser ut som noen få institutter og ansatte ved UiO er veldig gode, mens det for de fleste er svært lite eller ingen tverrfaglig samhandling.

UiO i eller for Oslo?

Hvis Universitetet i Oslo klarer å bli en uformell møteplass for aktører i regionen kan vi bygge langsiktige samarbeid mellom næringsliv, offentlig sektor, FoU og studenter og på den måten bruke hovedstadens heterogenitet til å skape innovasjon. Der forskjellige mennesker med forskjellige behov, kunnskap, erfaring og evner møtes, knytter bånd og skaper et felles språk vil det på lengre sikt kunne oppstå innovative løsninger. Universitetet i Oslo kan bli en viktig aktør som tilrettelegger for et slikt åpent og uformelt innovasjonsnettverk. Dette vil kunne være med på å forme hovedstadsregionen selv og universitetets rolle i den. En av forutsetningene for å få til dette er å tørre å investere i åpne møteplasser og ikke minst våge å gi slipp på muligheten til å kunne kontrollere resultater og ta æren for dem. Kanskje har UiO noe å lære av de største næringsnettverkene i regionen vår, som synes å få til dette på en god måte. Universitetet i Oslo må tenke annerledes enn andre norske universiteter og høyskoler hvis det skal fylle sin rolle i lokalsamfunnet og opprettholde tradisjonen for å være landets viktigste utdanningsinstitusjon. I motsetning til lignende utdanningsinstitusjoner i København og Stockholm, har heller ikke UiO konkurranse fra en teknisk høyskole. Mangelen på konkurranse fra en teknisk høyskole i regionen kan være en fordel dersom UiO ønsker å være en viktig regional aktør i samarbeidet mellom næringsliv, forskning og offentlig sektor.

Det er tryggere å være et universitet i byen enn for byen, men UiO har muligheter til å styrke sin regionale rolle. Tradisjonelt har ikke den tverrfaglige satsningen vært betydningsfull, men noe er kanskje i ferd med å skje gjennom de vesentlig større initiativene UiO Energi og UiO livsvitenskap. Nå er kanskje den interne viljen sterk nok til at UiO kan bli et universitet for Oslo.      

Emneord: UiO, VRI, innovasjon, møteplasser, regional innovasjon Av Anniken Nordby
Publisert 9. des. 2013 08:16 - Sist endret 11. apr. 2016 12:21
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere