King Kong i norsk helseinnovasjon?

Skrevet av Taran Thune

Private aktører opplever ofte at helse- og omsorgssektoren i Norge møter dem med skepsis og negativitet. De frykter at potensialet for innovative innkjøp ikke utnyttes, selv om de fleste innser at et godt samarbeid er nødvendig og at sektorene er avhengige av hverandre.  De offentlige helseinstitusjonene trenger at private aktører utvikler nye produkter, mens bedriftene er avhengige av de offentlige helseinstitusjonene for å teste og selge produktene og tjenestene.  Mer enn noen annen sektor i samfunnet er innovasjon i helse og omsorg avhengig av privat-offentlig samarbeid, fordi ingen enkeltaktører i et helseinnovasjonssystem besitter ressursene som skal til for å bringe nye produkter fra idestadiet til markedet. Alle har interesse av dette: innovasjon innenfor den offentlige helse- og omsorgssektoren kan gi lønnsomme tjenester og produkter, som både gir best mulig helse og omsorg og samtidig legger grunnlag for næringsutvikling. Men er det en King Kong i systemet som ikke lar de andre slippe til?

Gorillaer hemmer næringsutvikling 

Gorilla-metaforen er hentet fra forskningen til en gruppe ved Stanford-universitetet ledet av Walter Powell som har studert hva som kjennetegner vellykkede og mindre vellykkede næringsklynger innen bioteknologi i USA. Gjennom å studere utviklingen av en rekke potensielle klynger fra midten av 1980-årene og fram til 2010 har de kartlagt hvilke faktorer som kjennetegner klynger som utvikler seg til sterke næringsmiljøer. Deres resultater viser at det er svært mange likhetstrekk mellom de klyngene som ikke blir sterke næringsmiljøer, mens de tre regionene som har utviklet levedyktig næring i bioteknologi – Boston-området, Bay Area (San Fransisco) og San Diego er svært forskjellige. 

Klyngene har alle blitt etablert i randsonen rundt en sentral aktør – et selskap, et universitet, eller et sykehus. Men de «mislykkede» klyngene domineres i for stor grad av den sterke aktøren – som blir en såkalt «800-punds gorilla». Han vil ha det på sin måte, og slipper bare andre til når han har stor nytte av det selv. Hvem som fyller gorilla-rollen varierer imidlertid. I mange tilfeller er det store sykehus eller universiteter, men det kan også være farmasøytiske selskaper eller finansiell industri. Problemet med 800-punds gorillaer er at de stopper utviklingen av nettverk av kontakter mellom en rekke aktører – små bedrifter, forskningsmiljøer, sykehus, ventureselskaper, farmasøytisk industri – som ser ut til å være nødvendig for næringsutvikling. I tillegg til betydningen av heterogenitet finner forskerne at overføring av verdier og tankesett fra en sektor til en annen er et annet viktig trekk i vellykkede klynger. Når aktørene begynner å tenke likt – dvs. når det utvikler seg en felles forståelse av målsetninger, behov og arbeidsmåter som deles av de ulike aktørene skapes betingelser for næringsutvikling.  Med disse to grunnbetingelsene på plass – mangfold av aktører og framveksten av et felles tankesett – har de tre områdene utviklet seg til verdensledende næringsklynger selv om forutsetningene i de tre områdene ellers var svært forskjellige.  Årsaken til dette er at innovasjon – og særlig på helsefeltet – både krever arbeidsdeling mellom spesialiserte aktører og tett samarbeid mellom de samme aktørene. Det kan legges til at ressurser og forskningskvalitet ikke i seg selv forklarer suksess. Mange av de mislykkede regionene har verdensledende forskningsmiljøer og betydelig privat og offentlig kapital.

Innovasjon i helse krever samarbeid 

Utvikling av nye medisiner, teknologier og diagnostiske verktøy – det vi kaller produktinnovasjon innen helse – er en svært tidkrevende og kostbar aktivitet, som foregår innen strengt kontrollerte rammer.  Nye produkter må være effektive, ufarlige å bruke samt kostnadseffektive i forhold til produkter som allerede finnes på markedet. Sammenliknet med en del andre sektorer er kostnadene i produktutvikling høyere og i større grad avhengig av forskning som foregår på sykehus og i andre kliniske miljøer. Mange ideer til nye produkter kommer da også fra sykehusene eller universitetene, og både fra forskning og klinisk virksomhet – som i samarbeid med finansieringsselskaper, offentlig sektor og farmasøytisk industri etablerer små selskaper for å videreutvikle produktideer.

Underveis i denne prosessen, etter at produktkandidatene har vist seg å være lovende nok til å kunne godkjennes – kjøpes bedriftene opp eller det inngås samarbeidsavtaler med større legemiddel- eller teknologibedrifter som markedsfører og distribuerer produktene. Bedriftene fortsetter å være avhengig av kompetansen og ressurser (testfasiliteter, pasienter osv.) som de offentlige forskningsmiljøene besitter, og av kompetanse og kapital fra industri og finansnæring. For at det komplekse samspillet mellom aktørene skal fungere er det en forutsetning at partene ønsker å samarbeide og evner å se samarbeidspartnernes muligheter og begrensninger. 

Utfordringer for næringsutvikling i norsk livsvitenskap 

I Norge er innovasjonsmiljøet innen helse og livsvitenskap i stor grad dominert av store offentlige aktører som universiteter og sykehus. Det finnes også et antall relativt små og spesialiserte bedrifter som utvikler diagnostiske verktøy, legemidler og medisinsk teknologi, mens det finnes få farmasøytiske selskaper som utvikler nye legemidler i Norge. Både offentlige FoU-miljøer og bedrifter er konsentrert i Oslo-området, og mange av bedriftene har oppstått basert på forskningsresultater fra sykehusene – og da særlig Radiumhospitalet og Rikshospitalet – og Universitetet i Oslo, samt i tilknytning til forsknings- og sykehusmiljøer i Trondheim og Bergen.  De fleste bedriftene er små og er i høy grad avhengig av andre aktører i sine omgivelser for å utvikle produkter.  Få bedrifter har produkter på markedet, og mange bedrifter som har lovende produkter, blir solgt til internasjonale eiere eller investorgrupper før gevinstene kan realiseres og brukes til utvikling av nye og innovative produkter.

Professor Torger Reve på Handelshøyskolen BI konkluderte i 2011 i prosjektet «Et kunnskapsbasert Norge » med at potensialet for å utvikle sterke næringsmiljøer innen livsvitenskap i Norge var begrenset – hovedsakelig på grunn av mangel på «kompetent kapital» og nasjonale eiere med vilje til å investere store beløp med usikker gevinst. Kapitaltilgangen er nok et viktig element i å forklare den begrensede industriutviklingen i norsk livsvitenskap, men kanskje like viktig er mangel på «relasjonskapital» mellom privat og offentlig sektor som preger tidligfase produktutvikling i livsvitenskap i Norge. 

Sykehusene kommer ikke næringen i møte

I utgangspunktet kan man tenke seg at det finnes et internasjonalt marked for kompetent kapital som kan investeres i bedriftene – under forutsetning av at norsk bioindustri har utviklet produktkandidater som har demonstrert verdi. For å nå dit må bedriftene samarbeide med kompetente kliniske miljøer som kan bidra med kompetanse og infrastruktur for å teste ut potensielle produktkandidater. Tilgangen til slike miljøer er langt fra sikret for norske bedrifter som beskriver samarbeidsmuligheter innenfor kliniske studier av nye legemidler eller medisinske teknologier som begrenset og tilfeldig. Noe skyldes pasientgrunnlaget og tilgang til ressurser i helseforetakene, men dette er også et kulturelt og politisk problem. Mange bedrifter opplever at norsk helsepersonale har en betydelig skeptisk til industrisamarbeid på generell basis og opplever at helsepersonale og sykehusene har svake insentiver for å samarbeide med bedrifter i produktutvikling – i forhold til de krav og forventninger de stilles overfor fra sine eiere og norske myndigheter.

For mange produktgrupper, og da særlig for medisinsk utstyr, er samarbeid med «ledende brukere» svært viktig for å nå større markeder – både kapital og produktmarkeder. Ordninger i offentlige helseinstitusjoner knyttet til innkjøp av nye og innovative løsninger brukes internasjonalt for å stimulere samarbeid og innovasjon. Gjennom samarbeid med ledende brukere får produktutviklerne innspill til videreutvikling av produktet og viktig produktinformasjon som gjør at produktene blir bedre og får økt etterspørsel. Også på dette området opplever norske bedrifter, og da særlig bedrifter innen medisinsk teknologi, at samarbeidet med norske helseinstitusjoner preges av manglende kontaktflater og et rigid innkjøpssystem som hinder for innovasjon.

Både kliniske studier og eksperimentell bruk av medisinsk utstyr er avgjørende for at bedriftene skal utvikle produktkandidater som kan nå et internasjonalt marked, og for å komme der er de avhengig av sykehusene og andre kliniske miljøer. Sykehusene oppfører seg derimot ofte som en «800-punds gorilla» som ikke greier å stimulere til framveksten av heterogenitet i sine omgivelser og som i begrenset grad ser ut til å se sin rolle i relasjon til andre aktører i helseinnovasjonssystemet. Hvis vi i Norge skal ha en rolle i å utvikle produkter som kan gi bedre diagnostikk og behandling av sykdommer som kreft eller Alzheimer, må vi også satse på den sosiale kapitalen og stimulere sykehusene til å bli bedre samarbeidspartnere og litt mindre King Kong.         

Emneord: Helse, innovasjon Av Taran Mari Thune
Publisert 30. sep. 2014 13:13 - Sist endret 7. mars 2016 14:50
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere