Innovasjon i Norge - Regionen i et nordisk perspektiv

 

 Det omfattende Innovation Union Scoreboard (IUS) viser store og økende forskjeller mellom innovasjonsevnen til landene i Europa, og Norge scorer generelt dårlig. Utvalget av indikatorer og datagrunnlaget kan kritiseres, ikke minst for Norges del, men det er også uttrykt et behov for at en ser nærmere på grunnlaget for indikatorene og hvordan de endrer seg over tid, bl.a. på bloggen til Innovasjon Norge. Et utgangspunkt for en slik diskusjon kan være EUs indikatordatabase på regionalt nivå: Regional Innovation Scoreboard (RIS) som omfatter 190 regioner. Heller ikke her er resultatene særlig lystelige for Norges vedkommende, men det kommer fram noen interessante forskjeller sammenlignet med våre nordiske naboer. 

Hovedstedene scorer høyest - men Oslo dårligst

På nasjonalt nivå er landene delt inn i fire grupper: innovasjonsledere, innovasjonsfølgere, moderate innovatører og beskjedne innovatører. Sverige, Danmark og Finland er alle i ledergruppen, mens Norge som helhet beskrives som moderat og havner i samme kategori som Spania, Italia, Portugal, Tsjekkia, Ungarn og noen andre. Dette mønsteret sees også på regionalt nivå hvor den samme inndelingen brukes. Storbyregionene København, Helsinki og Stockholm er alle på topp fem-listen over de mest innovative regionene i hele Europa. Oslo (inkludert Akershus) kommer vesentlig dårligere ut, men defineres likevel som en følgeregion, en kategori opp sammenlignet med landet som helhet.

Samtidig scorer hovedstedene i de fleste land, inkludert de fire nordiske (Island er ikke med i denne analysen), høyere på den sammensatte innovasjonsindikatoren enn de andre regionene i de respektive landene. Særlig i Danmark er forskjellen stor mellom Københavnsområdet og den nest beste regionen Midtjylland. I bare noen få av landene – Nederland, Belgia, Sveits, Spania og Storbritannia – finnes regioner med høyere innovasjonsscore enn hovedstaden. De nordiske landene fremheves dessuten som spesielt varierte – her finnes det stor regional heterogenitet i alle fall når en bruker den overordnede indeksen.

Tre typer indikatorer

I den sammensatte regionale indeksen som RIS er basert på inngår det færre indikatorer enn i den nasjonale IUS, selv om datagrunnlaget stort sett er det samme. Av de 25 nasjonale indikatorene brukes 12 i den regionale analysen. Disse er delt inn i tre typer.
 
Første type er indikatorer på bakgrunnsforhold som kan fremme innovasjon: høyt utdanningsnivå i befolkningen og offentlige investeringer i forskning og utvikling (FoU); dette kalles enabling factors. Andre type retter seg mot aktiviteter i bedrifter slik som investeringer i FoU og innovasjonsaktiviteter, patentering, eksternt samarbeid og andelen bedrifter som er engasjert i innovasjon. Siste type indikatorer er rettet mot resultater i form av nye innovasjoner av ulike typer blant småbedrifter, sysselsetting i avanserte næringer og salgsandel av nye produkter.
 
Sammenlignet med Stockholm og København har Oslo lavere score på 11 av de 12 indikatorene som inngår i den regionale analysen. Det er bare når det gjelder befolkningens utdanningsnivå at Osloregionen kommer helt til topps. For de øvrige indikatorene er det til dels store forskjeller – og dataene indikerer at forskjellene er stabile eller sågar øker i de tre foreliggende datasettene. Selv på en indikator som offentlige FoU-investeringer, som er relativt høy i Norge, kommer Oslo dårligere ut enn andre nordiske hovedsteder.
 
Norge skiller seg også ut på andre måter
 
Europas regioner scorer svært forskjellig innenfor hver av de tre typene indikatorer. Det viser seg at de fleste regioner med høy total score (de ledende og de beste blant følgerne) også har det som betegnes som en «balansert» profil, det vil si at de har gode tall både når det gjelder bakgrunnsforhold/muliggjøring, aktiviteter og resultater. Dette gjelder alle de øvrige nordiske hovedstadsområdene, men ikke Oslo/Akershus.
 
De regionene som ikke ligger i tetsjiktet er dermed "ubalanserte" med enten høy score på bakgrunnsindikatorene og lav på de to andre, eller høy score på resultater og lav på de to andre. Her trer det fram et interessant mønster i Norden. For Finland og Danmark er samtlige regioner balanserte, dvs. at de har noenlunde lik score på enabling-faktorene, aktiviteter og resultater. I Sverige er det regioner av alle tre typer, mens hele Norge er definert som ubalansert med merkelappen «Enabler’s Strength», altså med høy score på bakgrunnsforholdene men lav på de to andre typene.
 
Selv om det er store forskjeller i den totale scoren mellom norske regioner, kjennetegnes samtlige av dem altså av dette forholdet – eller misforholdet - som rapporten om den regionale databasen basert på 2012-tallene fortolker det. I en bredere diskusjon om innovasjon og konkurranseevne er det nemlig en balansert score som er idealet både på regionalt og nasjonalt nivå. Slik sett har både Norge og Sverige utfordringer, om enn av forskjellig art, noe også den forsknings- og innovasjonspolitiske debatten i de to landene indikerer. I Norge er det en skjev score for hver av regionene og dermed for landet som helhet som kan vekke bekymring, mens i Sverige er det ubalansen på nasjonalt nivå som er tydeligst.

Er det noe i veien med Oslo?
 
Det er god grunn til å være forsiktig med disse tallene fordi det er så mye som ikke måles eller som måles på en måte som kan være diskutabel. Mange av problemene med Innovation Scoreboard på nasjonalt nivå blir snarere større enn mindre når en tar for seg det regionale datasettet, siden det baserer seg på færre indikatorer og siden det kan være metodiske problemer forbundet med å fordele innsats, aktiviteter og resultater mellom regioner. Likevel kan det å gå ned i større detalj både geografisk og i enkeltindikatorene bak den store europeiske ligatabellen gi en økt forståelse av sentrale innovasjonspolitiske utfordringer.
 
Mange av våre informanter i forskningsprosjektet under VRI-programmet (eventuell link til tidligere blogg) som representerer aktører i Oslo/Akershus, har pekt til andre nordiske hovedsteder for å belyse lokale utfordringer. Spesielt det som oppleves som en fortsatt negativ forskjellsbehandling av hovedstadsregionen i Norge og savnet av en teknisk høyskole i denne regionen, ble påpekt i mange intervjuer. Dette er likevel store strukturelle forhold som i det regionale datasettet ville slått mer ut på bakgrunnsfaktorene enn noe annet sted – i alle fall i første omgang.
 
Det er også påfallende at selv i byer med svært høy score – som København og Stockholm – er mange av innovasjonsaktørene meget skeptiske til hva som gjøres i egen region. Dette kommer vi tilbake til i et senere blogginnlegg. Også for land som scorer bra, er det med andre ord kritiske røster til den faktiske innovasjonspolitikken og – aktiviteten. Slik sett bidrar det regionale datasettet ideelt sett til å sette noen viktige problemstillinger på dagsordenen.

 

Emneord: Norden, RIS, Statistikk, TIK, VRI, innovasjon Av Magnus Gulbrandsen
Publisert 19. nov. 2013 13:39 - Sist endret 7. mars 2016 10:26
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere