Våg å vite: Norsk bistand gir større sosiale forskjeller i Somalia

- Norge og andre land har bidratt til å gjøre mange somaliere til mottakere og fratatt dem handlingsviljen, skriver Nimmo Osman Elmi. Hun er en av vinnerne av «Våg å vite- prisen» ved SV-fakultetet for sin masteroppgave  i sosialantropologi.

Nimmo Osman Elmi

Burde tenke: Land som Norge burde tenke på effekten av tilnærmingen sin i de samfunnene der de velger å bistå, skriver Nimmo Osman Elmi. Foto: Privat

Etter 22 lovløse år fikk Somalia i 2012 en regjering. Stortingsrepresentanter og presidenten Hassan Sheikh Mohamud ble valgt basert på klanmaktfordelingens prinsipp. Paradoksalt nok ga det internasjonale samfunnet, Norge inkludert, støtte til en valgprosess, som var bygget på tradisjonelle klanprinsipper, til tross for at dette er uforenlig med vestlige demokratiske prinsipper.

Verken vestlige eller somaliske verdier

Norge har støttet demokratiutvikling i mange land. Lite har imidlertid blitt gjort for å forske på effekten av støtten. Manglende kapasitet kan være en årsak til dette, men man burde uansett ha prioritert å se på effekten av demokratiutviklingsprosesser man har satt i gang. Til tross for gode altruistiske hensikter, har støtten fra land som Norge ført til sosial differensiering i det somaliske samfunnet.

Vestlig demokrati er ansett som den eneste modell som kan bidra til bærekraftig stats- og fredsbygging.

Somalieres demokrati er basert på de politiske klanenes strukturer. Når disse to sammenblandes blir effekten verken vestlige eller somaliske demokratiske verdier.

Illustrasjon: Barn på stranden i MogadishuIllustrasjon: United Nations Photo @flickr.com

Norge- snill og naiv

Under feltarbeidet mitt var jeg forskningspraktikant ved det Amerikanske institute NDI(National Democratic Institute). De fikk bistand fra Norge til å støtte statsdannelse i Somalia. I organisasjonen og blant brukerne var Norge sett på som den snille og naive bistandsgiveren.

Mens jeg var på feltarbeid ble jeg gjentatte ganger spurt om jeg kunne hjelpe enkeltpersoner eller små organisasjoner med å skaffe bistandsmidler fra Norge.

Norge og andre land har bidratt til å gjøre mange somaliere til mottakere og til å frata dem handlingsviljen og evnen. Bistand som er dårlig informert, lite forsket på og basert på ulike demokratiseringsprinsipper, har skapt et bistandshierarkisert samfunn.

Gravsted for bistand

I min masteravhandling analyserte jeg effekten av demokratiforfremmelse i Somalia. Fokuset var på hvordan nye identiteter og relasjoner skapes i møte med nye ideologier. Somalia har - til tross for krig, sult og andre katastrofer - blitt et gravsted for bistand. Tidligere var bistanden rettet mot humanitært arbeid, men etter 11. september ble den vendt mot demokratiseringsprosesser.

Svake eller sammenbrutte stater ble ansett som en trussel mot verdens sikkerhet.

Fokuserte på staten og eliten

Sosial differensiering er forandringer i et samfunn, som er forbundet med opprettelse eller avskaffelse av sosial posisjon, livsutfoldelse eller av ulike prosesser. Jeg har sett på hvordan bistand har skapt nye sosiale posisjoner blant somaliere. Det skjer ved at man støtter en stat, som lener seg på klans- og elitesystemer. Forskningen avslørte måten kvinner, minoriteter og ungdom ble ekskludert på i demokratiseringsprosesser.

Det internasjonal samfunn, Norge inkludert, fokuserte først og fremst på staten og eliten.

Konsentrasjonen av makt og midler ble utelukkende forbeholdt  de som fra før hadde et nettverk innenfor staten eller eliten. Staten og  det sivile samfunnet, NGOene og utviklingsarbeidet  ble administrert av noen få personer, som ble kalt ”the usual suspects” av mine informanter. Makten var fordelt mellom disse. Det store flertallet var utstengt fra alt som hadde med utvikling og statsdannelsesprosesser å gjøre.

Kvinner undertrykket

Illustrasjon: Kvinner på møteIllustrasjon: HIRDA Somalia @flickr.com

Kvinner jeg traff og ble kjent med både fra utlandet og Somalia utvekslet meninger om gjenoppbygningsstrategier. Kvinnene mente at det internasjonale samfunnet var for lite opptatt av praksis. De følte at de støttet en stat som var bygget på klandemokrati. Dette betød i praksis at kvinners rettigheter ble undertrykket,  fordi kvinner ikke anses som ledere innenfor denne strukturen.

Kvinnene fortalte meg at de før krigen hadde muligheten til å være alt fra piloter og leger advokater.

Nå var de satt tilbake til den private sfære. De følte det som dypt urettferdig.

Kvinner i Somalia utgjør mer en 50 prosent av befolkningen og de mener at staten og internasjonale aktører burde investere i kvinner.

Rekrutteres av ekstreme miljøer

De mest utsatte gruppene som var utstengt fra utvikling var ungdom, som utgjør 70 prosent av den somaliske befolkningen.Utstengingen fører blant annet til rekruttering til ekstreme miljøer. I Eastleigh , en bydel i Nairobi som er bebodd av somaliere både fra Kenya og Somalia, traff jeg en ungdomsgruppe som sympatiserte med Alshabaab.

Alshabaab skaper arbeidsplasser for ungdom ved å gi dem ulike former for yrkestrening. I tillegg fiår  ungdommen månedlig utbetalinger for å delta i Alshababs aktiviteter.

Ungdommen følte at de ikke tilhørte den somaliske stat.

De følte seg mer inkludert i det islamske felleskapet til Alshabab. Den somaliske staten assosierte de med eldre somalisk menn, med rike folk og med det internasjonale samfunnet.

Må rettes mot de riktige personene

Gjenoppbygningsprosessen i land som Somalia har gitt utilsiktede effekter på samfunnet. Land som Norge burde tenke på virkningen av tilnærmingen sin i de samfunnene der de velger å bistå. I Somalia trenger man i utgangspunktet all den hjelpen man kan få,  men bistanden må rettes mot de riktige institusjonene og de riktige personene. Bistanden må basere seg på praksis, ikke på vestens agenda.  Bistand må dessuten alltid følges opp med forskning for å finne ut om tilnærmingen  har hatt en virkning eller   vært mislykket.

Av Nimmo Osman Elmi
Publisert 11. des. 2014 15:29 - Sist endret 7. juni 2016 13:51