- Føler jeg får innblikk i en norsk kulturskatt

Catharina Bjerke Sletner jobber som vitenskapelig assistent på Matkin-prosjektet og holder styr på alle informantene, deres hytter, historier og konflikter.

Sletner begynte å jobbe som vit.ass for Matkin i høst. Hovedoppgavene har vært å holde orden på alle de selvrekrutterte informantene som har kontaktet prosjektet etter at det ble lagt ut utlysning på Forskning.no og i lokalaviser rundt om i landet.

- Jeg jobbet lenge med å finne et system for lagring og anonymisering av disse i en slags database, og koste meg med å lage kodenavn og sortere hytteeiere etter fargekoder, fylker, generasjonsledd og grad av arvekonflikt med mer. Parallelt har jeg hatt kontakt med informantene og etterspurt mer informasjon slik at forskerne Marianne Lien og Simone Almond Abram har kunnet gjøre et utvalg av hvem de vil prioritere å treffe.

Hun har i tillegg vært med på møtet med referansegruppen i desember, der hun skrev referat, koordinerte og deltok på seminaret og diskusjonene. I de siste månedene har hun bidratt i arbeidet med å lage plan for feltarbeidet, samtidig som det uendelige transkriberingsarbeidet begynte da forskerne dro ut på sine første feltbesøk og intervjuer. 

Catharina Bjerke Sletner

Ikke alt er like morsomt

- Det morsomste med å være vit.ass. på nettopp Matkin er jo at jeg har fått lov til å ha førstehåndskontakt med informantene, egentlig før forskerne selv har hatt det. Det har vært tydelig ut fra dem som har kontaktet oss at det finnes så mange spennende familiehistorier der ute, med hytta godt plantet i midten av disse. Når jeg nå sitter og transkriberer føler jeg at jeg får innblikk i en slags hemmelig norsk kulturskatt. Det er veldig givende, sier Sletner.

Hun innrømmer at langdrygheten av intervjutranskribering er mindre morsomt.

- Det kan tidvis være ganske irriterende, hvis informanten har en litt sløy dialekt med dårlig diksjon eller man må høre på slurpelyder fra kaffedrikking og bolletygging. Det har også tidvis vært utfordrende å "holde tunga rett i munn" når du f.eks. har fire-fem informanter fra samme område som har sendt deg mail, og som har tilnærmet likt kodenavn i databasen, og man må passe på at ingen potensielle gullgruve-informanter føler seg glemt og ignorert av prosjektet. Man får brukt mange sider av seg selv, og jeg føler meg rund som en potet i den sammenhengen.

Stillingen som vit.ass. er 20 prosent og Sletner er på SAI stort sett én dag i uken. Hun jobber også ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

- Jeg vil definitivt anbefale andre studenter å jobbe som vit.ass. Gjerne så fort som mulig, til og med mens man fortsatt studerer. Det å komme innenfor forskermiljøet og følge med på hva som rører seg på instituttet er veldig inspirerende, og jeg skulle egentlig ønske at jeg hadde begynt med det mye tidligere i studietiden.

Holder på forskernysgjerrigheten

Selv om det kan virke langt opp til 6. etasje fra lesesalen på SV, forteller Sletner at terskelen egentlig er mye lavere enn mange studenter tror, og det er givende å følge med på dagsaktuell forskning når man ellers sitter og leser om protoantropologi eller smått utdaterte analyser av urfolk fra 50- og 60-tallet.

Sletner hadde Marianne Lien som veileder på masterstudiet og forteller at Lien siden dag én har oppmuntret henne til å fortsette å «være antropolog» etter endt studie.

- Jeg jobbet som vit.ass for Marianne på et tidligere prosjekt også, og selv om jeg har hatt andre jobber etter at jeg fullførte mastergraden, har vit.ass-jobbing hjulpet meg til å holde ved like «forskernysgjerrigheten» og føle en tilknytning til instituttet selv om hverdagen har føltes ganske akademia-distansert. Siden jeg fortsatt befinner meg i den skumle fasen som jobbsøker, er det både trygt, inspirerende og motiverende å være tilknyttet et forskningsprosjekt på den måten. I tillegg har jobben gjort det lettere å se for seg at jeg selv har en fremtid innen forskning, sier Sletner.

Publisert 10. mai 2017 14:11 - Sist endret 3. feb. 2021 09:17