Revygruppen Morrari inviterte i år til stilleleken, hvor den som først bryter stillheten ved å si noe, taper. Og selve poenget er at studentene ”taper” ved å ta ordet, ved å påpeke, problematisere, ironisere, konkretisere, analysere, opponere, ja, ved å være rebeller.
Det er verdt å merke seg at en rebell er noe annet enn en bråkmaker. En bråkmaker tapper sine omgivelser for energi og skaper avmakt eller sinne. En rebell er en energiskaper, som drives av lidenskap og verdier, som spiller på lag med andre gode krefter og ikke lar seg avspise med moralisering ovenfra ala ”Hva med litt folkeskikk”.
Etter første nummer, hvor hele den sjarmerende og dyktige skuespillergjengen synger og danser seg smektende gjennom stilleleken og avslutter med å konstatere at de taper, får vi være med på en ellevill reise gjennom høstens store kontroverser på PSI. Revyen behandler klinikksaken og hovedpraksissaken i flere omganger, men har også andre stoppested som romproblemer og etableringen av den mystiske Klubben for de ansatte, bak kantina.
I tillegg byr revyen på diverse skråblikk på andre aktuelle temaer som #metoo, selvsagt, krenkbarheten i samfunnet, SSB og gamlinger som eksamenvakter, det siste i en herlig hip hop rytme, eller var det reggae? Jeg husker ikke rytmen, men jeg husker at det svingte, og bruker det som en anledning til å skryte av bandet. De har en god del av æren for stemning og driv i revyen, med musikalsk kraft, humor, sjangervariasjon og lekre solopartier.
Det var flere ansatte fra PSI på revyen enn det pleier å være, trolig fordi nysgjerrigheten var stor – hvordan behandler Morrari alt det som har skjedd på instituttet det siste året? Og ingen av de jeg snakket med var skuffet, tvert i mot, vi gapskrattet oss gjennom denne virtuose forestillingen av intelligente påfunn, hysterisk morsomme tolkninger, fantastiske analyser i kledd skarp ironi. Ledelsen både på institutt-, fakultets- og universitets-nivå får sitt, studentene sparer ikke på sarkasmene, men er ikke ondskapsfulle.
Jeg synes det er umulig å løfte fram enkeltnummer eller enkeltprestasjoner, fordi hele forestillingen er preget av gjennomgående intelligent humor, som sparker og biter fra seg, og samtidig er innhyllet i en bærekraftig feelgood-opplevelse man skal lete lenge etter.
Morrari har en stor skuespillergjeng (20) på scenen, og alle bidrar, alle er med, alle er morsomme, fellesskapet stråler mot oss som, i en «grasiøst kontroversiell» forestilling uten dødpunkter. Gruppa behandler alvorlige temaer med stort humoristisk vidd, og de har små morsomme gjennomgangstemaer, som for eksempel vennligsinnet små-mobbing av studentkoret Kling Kokos. Det eneste dumme med revyen er at ikke flere får sett den.
Kjære Morrari: Ta med dere bråkeleken videre i livet, fortsett å være rebeller. Gratulerer med 10-årsjubilem og braksuksess!