I kjølvannet av 22. juli, særlig etter at de rettsoppnevnte psykiatrisk sakkyndige kom med sin første rapport, har vi fått en debatt om tilregnelighet, ansvar og sykdom. Skillelinjen mellom ekstreme politiske oppfatninger på den ene siden og sykelige vrangforestillinger på den andre lar seg ikke trekke uten videre. Seminaret i Vitenskapsteori vil i løpet av dette halvdagsseminaret belyse noen av de vitenskapsteoretiske sidene denne saken reiser.
Program: 12:00 - 16:00
Menneskeforståelse
- Innledere: Arne Johan Vetlesen og Siri Gullestad
Diagnosens yttergrenser
- Innledere: Tor Ketil Larsen og Katrine Fangen
Tilregnelighet i retten
- Innledere: Edmund Henden og Ragnhild Hennum
Avsluttende plenumsdebatt
Diagnosens yttergrenser
Psykiatri er et fagfelt som i sterkere grad enn andre medisinske disipliner bygger på diagnostiske kategorier som vil være gjenstand for debatt. I debatten rundt Behring Breivik har det blitt påpekt at Vidkun Quisling ville ha fått en diagnose i dag. Hvor går grensene mellom sykdom og ikke-sykdom? Kan man være både politisk ekstremist og psykotisk, eller forutsetter betegnelsen politisk ekstremist tilregnelighet? Og på den annen side: Burde psykiatere være eksperter på ekstremistiske bevegelser og konspirasjoner?
Menneskeforståelse
I tillegg har debatten reist spørsmål som handler om grunnleggende menneskeforståelse. Finnes det onde mennesker eller bare onde handlinger? Kan onde handlinger forklares som følge av ødeleggende oppvekstbetingelser eller er ondskap en grunnleggende del ved hva det vil si å være menneske?
Vitenskap i retten
Flere har uttalt seg kritisk om det tilregnelighetsbegrepet som ligger til grunn for rapporten. I norsk rett følger man det såkalte biologiske prinsipp, som innebærer at man er utilregnelig dersom man har en psykose . Men er det å være psykotisk i klinisk forstand det samme som å være rettspykiatrisk psykotisk? Menes det med ”psykotisk” at en person ikke gjør valg, og altså ikke har en fri vilje? I utgangspunktet skal sakkyndighetsuttalelser vurderes som et hvilket som helst annet rettslig bevis. Imidlertid er det et bevis det er vanskeligere for domstolen å ta stilling til enn annen bevisførsel. Hvilke vurderinger gjøres i strafferetten i praksis i slike spørsmål? Og i hvilken grad skal rettsmedisinsk sakkyndige psykologer og psykiatere ha den avgjørende innflytelse på utilregnelighetsvurderinger?