Endring av negativt oppmerksomhetsfokus påvirker hjernefunksjon og restsymptomer

Stipendiat Eva Hilland har brukt funksjonell magnetresonans tomografi (fMRI) for å studere endringer i nettverk i hjernen som følge av ABM, en intervensjon som har til hensikt å modifisere oppmerksomhetsskjevhet hos deprimerte personer

Deprimerte personer har en tendens til å automatisk rette oppmerksomheten mot negative stimuli (ansikter som uttrykker tristhet, for eksempel). Dette mønsteret gir kontinuerlig næring til negative tanker og følelser, og spiller en nøkkelrolle i å opprettholde den depressive tilstanden. Denne tendensen er også karakteristisk for deprimerte i symptomfrie faser og friske personer som aldri har vært deprimert, men som har en kjent arvelig betinget sårbarhet. Derfor tror man at skjevhet i oppmerksomhet, på engelsk ‘attenional biases’, er en sentral sårbarhetsfaktor for å utvikle og opprettholde depresjonstilstanden, og ikke bare et korrelat til depressivt humør.

Forskningsgruppe for Klinisk Nevrovitenskap ved Psykologisk institutt har, i nært samarbeid med Diakonhjemmet sykehus, gjennomført en dobbelt blindet, randomisert kontrollert studie med personer med tilbakevendende depresjon. Forsøkspersonene trente i to uker med et databasert program kalt Attentional Bias Modification (ABM). ABM er en forholdsvis ny intervensjon som har til hensikt å avlære implisitte oppmerksomhetsskjevheter, noe som har vist seg å kunne føre til nedgang i depresjonssymptomer. Studien fulgte strenge kriter for kliniske studier, inkludert pre-registering av hypoteser og en kontrollgruppe (placebogruppe). I sitt doktorgradsarbeid gjennomførte Eva Hilland to fMRI-studier for å se på endringer i nettverk i hjernen etter ABM. Resultatene viser at ABM påvirker nevrale nettverk som er relatert til automatisk prosessering av følelser samt endringer innenfor et hvilenettverk som også er involvert i vurdering av interne og eksterne stimuli. Studiene viser et viktig prinsipp – nemlig at treningsintervensjoner som adresserer spesifikke kognitive funksjoner har potensiale til å kunne anvendes i terapi, og kan bidra til utvikling av medisinfrie behandlingsaternativer.

I sitt doktorgradsarbeid har Hilland også brukt nettverkspsykometri for å utforske sammenhengen mellom strukturelle hjernemål og unike depresjonssymptomer. Resultatene i dette studiet viser at sammenhenger mellom nevrobiologiske mål og symptomer er svært spesifikke, og kan gi viktig ny informasjon om underliggende nevrale mekanismer i depresjon. Slik kunnskap kan lede frem til å finne biologiske markører for depresjon, og kan bidra til utvikling av mer individualisert behandling. Hillands avhandling understøtter ideen om at depresjon ikke kan forklares av noen enkelt biologisk, kognitiv eller miljømessig faktor, men at den kliniske fenotypen (symptomene) kan sees på som et endepunkt for dysregulering innenfor flere nevrale nettverk og kognitive-emosjonelle kontrollprosesser. 

Publisert 1. okt. 2019 13:17 - Sist endret 2. okt. 2019 10:39