Scientific abstract

Avhandlingen presenterer en kvalitativ undersøkelse av obligatorisk mekling for foreldre etter samlivsbrudd. Materialet for undersøkelsen består av lydopptak og utskrifter av et representativt utvalg på 154 saker der det ble utført alminnelig mekling ved familievernkontorer på Østlandet, samlet inn i forbindelse med FORM-prosjektet (Foreldremekling ved separasjon) under ledelse av professor Odd Arne Tjersland ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo. De tre studiene som utgjør doktorgradsarbeidet bygger i hovedsak på de i alt 38 høykonfliktsakene fra FORM-materialet.

Hovedfokus for analysene har vært hvordan meklingssamtalene forløper, med vekt på meklerens strategiske styring av samtalene, utviklingen av en arbeidsallianse mellom de tre deltakerne i samtalene, og bruken av begrepet ”barnets beste”. Studiene er innrettet mot å etablere en praktisk nyttig forståelse av alminnelig praksis.

Den første av de tre delstudiene viser hvordan mekleren regulerer affektuttrykk og saksinnhold i samtalene. I en del saker lykkes mekleren og foreldrene med å etablere et ”meklingsvindu”, et balansepunkt der foreldrene både kan uttrykke følelser og forhandle effektivt om de praktiske sidene ved å skulle samarbeide som foreldre etter et samlivsbrudd. Studien består i en detaljert analyse av en høykonfliktsak der foreldrene lyktes i å komme fram til en avtale om omsorgen som begge foreldrene var fornøyde med. Artikkelen er skrevet sammen med professor Katrina Roen og professor Odd Arne Tjersland.

Den andre delstudien er en analyse av hvordan begrepet ”barnets beste” brukes i de høykonfliktsakene i materialet som ender med at det blir inngått en avtale om den videre omsorgen for barna. Ivaretakelsen av barnets beste skal ifølge Barneloven være hovedformålet med meklingen. Begrepet ”barnets beste” er imidlertid uklart definert i lovteksten og forskriften om mekling. Psykologifaget gir heller ikke presise anbefalinger om hvordan ”barnets beste” skal ivaretas i enkelttilfeller. Fordi begrepet er uklart, samtidig som det viser til en høyt rangert verdi, innbyr det til en konfliktdrivende konkurranse mellom foreldrene om å fylle begrepet med et innhold som favoriserer dem selv som den som best ivaretar ”barnets beste”. Foreldre i FORM-materialet som inngår avtaler forenes ikke i en felles forståelse av hvilke ordninger som vil være til barnets beste, men forsoner seg i ulik grad med løsninger som de likevel finner å kunne godta. Medforfattere til artikkelen har vært førsteamanuensis Ole Jacob Madsen og professor Odd Arne Tjersland.

Den tredje studien gir en analyse av fem saker som ble meklet av samme mekler. Studien omhandler særlig etableringen av en arbeidsallianse mellom mekleren og foreldrene, og mellom de to foreldrene. Meklerens regulering av fokus for samtalene og utforskning av foreldrenes perspektiver er nøye tilpasset graden av samhørighet mellom foreldrene, og bidrar til å styrke denne. Medforfatter til artikkelen er førsteamanuensis Hanne Weie Oddli.

Samlet viser de tre studiene hvordan meklere i alminnelig praksis styrer og strukturerer samtalene i høykonfliktsaker, og hvordan foreldre finner grunnlag for å inngå avtaler gjennom å forsone seg med de nye følelsesmessige og praktiske realitetene som følger med et fortsatt foreldreskap. Meklerens regulering av den saklige diskusjonen og de følelsesmessige uttrykkene, samt styrkingen av samarbeidsforholdet, synes å bidra i denne forsoningsprosessen. Diskusjoner om begrepet ”barnets beste” synes tvert imot å øke konflikten mellom foreldrene.

Meklingsordningen krever mye ressurser ved familievernkontorene, og utgjør også et visst offentlig inngrep i familielivet. Dette gir i seg selv grunn til å stille spørsmålstegn ved hvor godt begrunnet dagens meklingsordning er. Det retoriske og praktiske presset som preger mange av samtalene i FORM-materialet gir også grunn til bekymring for kvaliteten på de avtalene som inngås. Et hovedformål med studien er å bidra til endringer i praksis som kan føre til at det blir inngått flere avtaler i høykonfliktsaker, og at disse avtalene blir av bedre kvalitet.

For praksis gir avhandlingen grunnlag for å anbefale meklere å legge betydelig innsats i å etablere en arbeidsallianse mellom foreldrene, og mellom mekleren og hver av foreldrene, samt å legge vekt på det konkrete samarbeidet om omsorgen for barna, heller enn diskusjoner om ”barnets beste”. De viktigste intervensjonene som meklere bruker i saker som fører fram til godt fungerende avtaler er å styre emosjonsuttrykket og det saklige fokuset inn mot et balansert optimalnivå, og å tilpasse samtalens form og innhold ut fra graden av samhørighet mellom foreldrene.

 

Publisert 5. mai 2017 11:00 - Sist endret 5. mai 2017 11:24