Sammendrag

Norge har en obligatorisk meklingsordning for separerende foreldre med barn under 16 år. Siktemålet er å gi assistanse til å utforme løsninger for barn som sikrer god kontakt med begge foreldre og gode samarbeidsordninger i fortsettelsen.

Avhandlingen rommer tre artikler som retter et særlig søkelys mot meklinger med foreldrepar som møter med store konflikter. I den første artikkelen blir prosess og utfall av meklingen med foreldre med høyt konfliktnivå sammenliknet med foreldre som i all hovedsak var enige. De neste artiklene bygger på inngående analyser av interaksjonen mellom foreldrene innbyrdes og mellom dem og mekler i timene. Artikkel to beskriver tema som ga særlig næring til fastlåsing av konflikter. Artikkel tre handler om meklernes tilnærminger, med vekt på arbeidsformer som bidro til at foreldrene fortsatte å snakke sammen og førte dem nærmere avtaler.

154 foreldrepar deltok i undersøkelsen (2008-2010), rekruttert gjennom tolv meklere ved ulike familiekontorer i Østlandsområdet. Med hensyn til alder, barn, sosial bakgrunn, etc. var utvalget representativt for foreldre som møter til mekling i Norge. Svar på spørreskjemaer, både fra foreldre før første time og fra mekler etter timen, gjorde de mulig å skille ut en undergruppe på 38 foreldrepar som tydelig var preget av uenighet, høyt konfliktnivå og lave forventinger til selve meklingen (HK-gruppe). 

De fleste av foreldrene, innbefattet HK-gruppen, brukte forholdsvis kort tid på meklingen (1-2 timer). Noen ganske få foreldre møtte i fem og flere timer, og de fleste var fra HK-gruppen. Syv av ti HK-foreldre kom ikke frem til avtaler i løpet av meklingstimene, sammenholdt med bare én av ti blant de øvrige. De av HK-foreldrene som fikk en form for avtale møtte til flere samtaler. Ved meklingsslutt, enten det forelå avtale eller ikke, uttalte de fleste foreldreparene i undersøkelsen tilfredshet med hvordan de ble forstått av mekler. Atten måneder senere hadde over halvparten av HK-gruppen fortsatt ingen avtaler om fordeling av omsorg for barna. Mange av dem uttalte seg nå kritisk til flere sider ved meklingstilbudet.

Ett av fire foreldrepar møtte opp med uttalte og intensive konflikter knyttet til utformingen av livet for seg og sine barn etter skilsmissen. Konfliktandelen var ganske lik med funnene i en annen norske undersøkelse. Med hensyn til utfallet av meklingsprosessen kan det sammenfattes slik: To av fem foreldrepar kom frem til en avklaring om avtaler på egen hånd, to av fem hadde behov for råd og hjelp - og fikk det, mens ett av fem foreldrepar forble i fastlåste i konflikter med hverandre. Tendensene er sammenfallende med funn i andre norske undersøkelser. Derfor er det grunn til å vurdere om deler av de ressursene som meklingsordningen rår over i dag bør rettes mer mot de familiene med de største konfliktene.

Analysen av dialogene mellom foreldre i HK-gruppen ga et bilde av en kommunikasjon preget av hyppige avbrytelser, skiftende tema, emosjonelle utbrudd, samt lite gjensidig anerkjennelse og tillit. Det ble identifisert åtte konfliktkilder som bidro til fastlåsing i spørsmål om ordninger for barn. To handlet om bruddet mellom foreldrene: én aksepterte ikke bruddet eller var dypt krenket over måten bruddet skjedde på, mens den andre avviste å snakke om disse temaene. Tre kilder handlet om bekymringer for barn: én var bekymret for omsorgssvikt hos den andre og den andre tilbakeviste påstandene som feil eller overdrevne, én var bekymret for manglende innlevelse i barnet og ble sett av den andre som oversensitiv; barn tok selv initiativ til endringer og foreldrene fortolket dem på svært ulike måter. Økonomi var også en kilde til konflikt, først og fremst fordi minst én var bekymret for dette. Dette kom frem på indirekte måter. Begge forholdt seg som om temaet var illegitimt å snakke om. Det var også saker der foreldrene hadde så motstridende planer for eget fremtidig liv (utdanning, bosted, etc.), at en eller begge vanskelig kunne se for seg muligheten av å være en aktiv deltaker i barnas liv i fortsettelsen. I andre saker igjen var motsetningene mellom foreldrene preget av at andre viktige personer (foreldre, advokater, nye samboere, etc.) kom med innspill som påskyndet konfliktene mellom dem.

Videre ble det gjort analyser av hvordan meklerne forholdt seg i rollen som mekler, både til innholdet i konfliktene og til arbeidet med avtaler. Tilnærmingene fremsto som både tillukkende og åpnende i forhold til det konfliktfylte. Gjennomgående fungerte det hemmende på dialogen når mekler, i møtet med det motsetningsfylte, tidlig valgte å rette oppmerksomheten mot barneavtalen, og fulgte dette opp med redegjørelser for begreper, regler og lovverk. Selv om mekler fremsto som nøytral og saklig i sin kommunikasjon, ble den informative og pedagogiske formen ofte avbrutt av emosjonelle utbrudd eller høflig taushet. Ble slike tilbakemeldinger ignorert, eller definert som å ligge utenfor meklingsrammen, låste dialogene seg ytterligere. Tilnærminger som så ut til å redusere sjansen for samtalebrudd besto blant annet av at foreldrene ble invitert til å ta del i beslutninger om hvilke tema det skulle snakkes om; at samtalen ble styrt slik at hver av dem fikk anledning til å snakke, mens den andre lyttet; at mekler åpnet for å kunne snakke om emosjonelle temaer og underliggende konfliktkilder og at slike temaer ble fremhevet som relevante for å sikre gode avtaler.

I tillegg syntes følgende tilnærminger å være befordrende for prosessen: Systematisk bruk av skriftlige prosessnotater fra samtalene; at meklerne signaliserte å ha god tid med foreldrene; tillot dem å gå innom sidesløyfer knyttet til tema som ikke direkte handlet om avtaler; inviterte til å prøve ut midlertidige løsninger; formidlet en trygg forventning om å nå frem til gjensidig akseptable løsninger. 

Mye taler for at disse resultatene gir et rimelig dekkende bilde av hvordan meklingsordningen fungerer for foreldre i store konflikter i Norge i dag. Det peker på nødvendigheten av å omorganisere tilbudet. Blant annet bør man kunne tilby selvhjelpsbaserte nettløsninger for foreldre som kan klare å utforme avtaler selv, forutsatt at de som ønsker rådgiving fortsatt kan få det. Slik kan meklere konsentrere seg mer om arbeid med saker der det er store konflikter. Det kan virke som et insitament til mer metodeutvikling. Studien peker på noen metodiske grep som med fordel kan utforskes videre.

 

 

 

 

Publisert 29. jan. 2016 13:44 - Sist endret 29. jan. 2016 14:14