Fortsatt ikke lett å komme ut av skapet

Er du heterofil, grubler du sjelden på hvordan du skal få fortalt det til dine nærmeste. Er du skeiv, har du som regel en «ut av skapet»-historie –  og vet nøyaktig når du fortalte det til noen for første gang.

Fra OsloPride - mennesker i tog
Feirer mangfold: OsloPride feirer mangfold og en verden som rommer både skeive og heterofile. (Foto: Terje Bringedal, VG/NTB/ Scanpix)
 

Pride-parader fyller gatene rundt om i landet i disse dager, og Universitetet i Oslo (UiO) deltar sammen med OsloMet i OsloPride 30. juni under parolen «Fryktløs kunnskap». Men hvor lett er det egentlig å være skeiv – lesbisk, homofil, bifil eller transperson (LHBT-person) – i Norge i dag? Har vi et inkluderende mangfold i nabolaget, på skolen, på arbeidsplassen? Og har vi et inkluderende språk? Eller er det bare mor, far og barn som gjelder når vi snakker om familie?

Trans – utfordrende

- Det er helt klart lettere å være skeiv i dag enn for tjue år siden, selv om det ikke nødvendigvis er lettere for enkeltindividet, sier Lin Prøitz, som er medieviter og forsker ved Psykologisk institutt ved UiO. 

- Å komme ut som homofil til familien i Norge dag, enten familien er ateist, kristen eller muslim, er fortsatt svært utfordrende for mange unge.

 

Å komme ut som transperson er heller ikke lett, sier Prøitz, som forsker på kjønn, identitet, seksuell orientering og hvordan unge har det, på sosiale medier, og medieframstillinger av disse temaene. Hun er også engasjert i forsknings- og kunstnersamarbeidet Forskerkollektivet og Mental helse Ungdom.

Skam viktig

Lin Prøytz har blant annet forsket på hvro viktig Skam- serien har vært for mange LHBT-personer. ( Foto: UiO)
Lin Prøyt har blant annet forsket på Skam-seriens betydning for LHBT-personer. (Foto:UiO)

Nylig undersøkte Prøitz, sammen med Erik Carlquist og Katrina Roen på Psykologisk institutt, NRK-serien Skam sin betydning for unge. De så særlig på seriens betydning for synliggjøringen av unge mennesker som bryter med majoritetssamfunnet, enten med kjønn, seksualitetsidentitet eller uttrykk.

- Skam markerer et klart veiskille for mange skeive i Norge, og har betydd mye for unge både i byene og på mindre plasser, men også for voksne LHBT-personer.

Hun synes det er interessant at serien fortsetter å være aktuell – nå med amerikanske, franske, spanske og italienske versjoner. I tillegg til at norske Skam har en stor fanskare i land der folk tidligere knapt visste hvor Norge lå på kartet:- Nå lærer fans fra land som Afghanistan, India, Ecuador og Kina seg norsk og vil til Norge, et land som tilsynelatende ser ut som et fristed både for LHBT-personer, muslimske kvinner som vil ytre seg i offentligheten og andre minoriteter. De ser Norge som et slags idealsamfunn – «the promise of happiness» – og tror virkeligheten er sånn som i serien, sier Skam-forskeren, som tror at en del av fansen vil møte et Norge som ikke lever opp til TV-serien, om de først kommer hit.

Mens Prøitz og kollegaene i fjor forsket på Skam, marsjerte nynazister i gatene i Kristiansand mot det de kalte homolobbyen. Det var også voldsomme seerprotester mot NRKs valgserie «Faten tar valget», så inkludering som verdi blir opplagt utfordret i praksis.

Men uavhengig av norsk realitetsorientering har serien, ifølge Prøitz, åpnet opp for et annet repertoar og alternative måter å møte unge mennesker på, blant annet fordi den stiller spørsmål ved normene – og ikke kun ved det som bryter: «Han er så gay ass, så du ikke det?» sier Isak til Jonas, hvorpå Jonas rister uforstående på hodet og svarer: «Ja, og så? Dritbra observasjon Isak».

- Serien tilbyr alternative måter å respondere på blant unge som kan være med på å redusere stress for dem av oss som bryter med samfunnets forventninger til kjønn og seksualitet, understreker Prøitz.

Small talken i lunsjen

Så til den norske virkeligheten i dag. Prøitz viser til at mye har skjedd når det gjelder lover og rettigheter. At det i dag er mulig å bytte juridisk kjønn uten å ha en medisinsk diagnose, ser hun som et stort framskritt.

Hvor bra den enkelte LHBT-personen har det er ifølge forskeren individuelt; avhengig av familie, skole, de nærmeste, og kontekstuelt; avhengig av nærmiljø, vennekrets og holdninger i lokalmiljøet. I tillegg spiller mediene en viktig rolle: Hvilken virkelighet møter oss i nyhetsbildet, i reklame, i bøker?  Og: Hvordan gjenspeiles et LHBT-mangfold i undervisning fra grunnskole til universitet, og i small talk rundt lunsjbordene, på fritidsarenaer og ellers? Har vi en virkelighet som også LHBT-personer kan speile seg i?

Prøitz synes vi har en vei å gå, for å si det forsiktig.

- Det er en gjennomgående heteronormativ representasjon som gjelder – både i mediene og ellers.

Jeg har aldri sett en forsikringsreklame eller en syden-reklame fra en strand med noe annet enn et heterofilt par. Det er hvite heterofile par med barn som dominerer. Og det er fortsatt sånn at hvis man er homofil og skal si noe på TV, så er det nettopp det å være homofil som trekkes fram. I den norske finalen av Melodi Grand Prix snakket programlederne med en av deltakerne om at han var homofil. Det var ingen av de andre deltagerne som snakket om sin heterofile orientering.    

Kommuner som går foran

Prøitz understreker at det er et bevisstgjøringsarbeid å ta fatt på, og peker på en positiv utvikling ved at kommuner som Oslo, Bergen, Ålesund, Stavanger og – imponerende – Utsira med sine 200 innbyggere alle har laget en handlingsplan mot diskriminering av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Noen kommuner har også god synliggjøring av Pride-arrangementene.

- En slik handlingsplan er et tydelig signal om mangfold og inkludering fra ledelsesnivå i samfunnet, og bør tas som eksempel til etterfølgelse. Særlig kan det være tøft å være skeiv på små plasser, sier Prøitz, som for tiden er med på et kartleggingsarbeid for Mental helse Ungdom kalt «The only gay in the village». Der intervjuer hun, sammen med Elisabeth Stubberud fra kompetansesenteret KUN, LHBT-personer og helsesøstre i 13 kommuner – inkludert fem kommuner med samisk språkforvaltning.

Flere minoriteter samtidig

- Tenk deg at du er en ung samisk transperson med tilgang til helsetjenester på eget språk, med en helsesøster med kunnskap om læstadianisme og fersk kompetanse på ulike utfordringer blant transpersoner i Norge.

Å tilhøre flere sosiale minoritetskategorier samtidig, for eksempel samisk og skeiv, eller for eksempel bifil, svart og muslim, kan gjøre en person ekstra utsatt for diskriminering og usynliggjøring. Da kan måten en helsesøster eller en lærer møter den enkelte på, være helt avgjørende.

Den enkeltes familie og venner, lokalmiljø og øvrig nettverk med andre LHBT-personer kan være utslagsgivende for hvordan unge LHBT-personer kan leve sine liv, men Prøitz insiterer på at dette ikke er nok.

- Det trengs helt konkrete tiltak som øker kompetanse på kjønn og seksualitetsmangfold i helsesektoren – og også på skole og universitet. Tiltakene må forankres på et ledelsesnivå.

Helsesøstre viktige

- Til tross for at de fleste helsesøstre Stubberud og jeg har intervjuet ikke har semesteremne i tverrfaglig kjønnsforskning, så ser vi gjennom intervjuene at mange helsesøstre tror på, ser og anerkjenner LHBT-ungdom. Mange helsesøstre gjør en fremragende jobb i møte med unge, og i enkelte kommuner ser vi en eksepsjonell prioritering av helsesøsterstillinger – og aktivt arbeid med og for handlingsplan mot diskriminering av kjønn og seksualitetsmangfold. Men viljen til viten er, etter Prøitz’ oppfatning, ikke nok.

 - De som virkelig ønsker kompetanseheving i kjønn og seksualitetsmangfold blant sine ansatte, bør gjenspeile dette i tilgjengeligheten av kurs, etter- og videreutdanning for helsepersonell, samt som del av pensum og undervisning for lærere og forelesere. Samtidig må det jobbes for en kultur der kjønn og seksualitetsmangfold tas på alvor. Mangfoldskompetanse kan ikke være opp til enkelte ildsjeler, det må være et institusjonsansvar som forankres i toppen.

Uteplasser og samlesteder

Det er fortsatt mange LHBT-personer fra små bygder som flytter til de store byene når de blir unge voksne, hvor det er større mangfold i kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet. I byene er det en større offentlighet, og det finnes utesteder og samleplasser hvor man kan treffe andre LHBT-personer. Det er det jo de færreste tettsteder som har.

Prøitz peker også på at det er stor forskjell på helseutfordringer og levekår mellom de ulike kategoriene innenfor LHBT-begrepet, og innenfor hver kategori. Noen transpersoner ønsker kjønnsbekreftende behandling, mens mange aldri har tenkt på det. I tillegg er det de av oss som faller under sekkebetegnelsen interkjønn, som har kropper, kromosomer eller hormoner som ikke enkelt lar seg ordne i enten mann- eller kvinnekategoriene.

Transpersoner og interkjønnpersoner er de av oss, ifølge Prøitz, vi har minst kunnskap om.

Sammen med Katrina Roen og Erik Carlquist skal hun nå i gang med en studie på Psykologisk institutt som omhandler interkjønn.

Til å grine av

- Det vi vet i dag, er at bifile og transpersoner skårer dårligst på levekårsundersøkelser. Den siste levekårsundersøkelsen i Norden forteller at hver tredje transperson har forsøkt å ta sitt eget liv. Mange kvier seg for å delta på aktiviteter av redsel for å bli diskriminert. Det er til å grine av, sier Prøitz, og understreker at holdningsarbeid og kompetanseheving må til på alle nivåer i skole, helse og politikkutforming.

Hun kan ikke få skrytt nok av kompetansehevingsprosjekter som Rosa kompetanse og Skeiv kunnskap, begge under paraplyen FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.

Å forlate forskerpulten og hospitere med Eivind Bjørkgård i Rosa kompetanse på videregående skole eller med Janne Bromseth i Skeiv kunnskap på sykehjem, har vært utrolig lærerikt, synes Prøitz.

- Bromseth i Skeiv kunnskap har vist meg hvordan en del homofile, som har levd åpent i kanskje 30-40 år, går inn i skapet når de kommer på sykehjem og blir omsorgstrengende.

Mange transpersoner og eldre homofile har ikke egne barn eller nær familie og tør ikke å ha venner på besøk på sykehjemmet, for da blir de så tydelige og synlige som homofile.

- Bromseth har også synliggjort hvor redde en del er for å bli diskriminert i nye omsorgstrengende situasjoner, forteller Prøitz, som understreker hvordan Rosa kompetanse og Skeiv kunnskap jobber for at blant annet skoler og sykehjem legger en plan for kompetansehevende tiltak.

- Et synlig regnbueflagg er et enkelt grep som kan signalisere en form for trygghet for LHBT-personer. Selv underviser jeg alltid med regnbueflagg godt synlig, enten på nøkkelknippe eller klistremerke på blokka mi.

Regnbueflagg
Regnbueflagget kan signalisere inludering - både under Pride, men også i hverdagen. (Foto: Terje Bringedal, VG/ NTB/ Scanpix)

Ja, det er slitsomt

Lin Prøitz forteller at hun flere ganger har møtt helsepersonell som gir uttrykk for at det er både brysomt, slitsomt og tungt hele tiden å måtte jobbe for å ikke diskriminere og for å inkludere alle. Noen føler seg indignerte av at noen så lett føler seg tråkket på tærne. For mange er det besværlig hele tiden å tenke på hvem man snakker om når man sier «vi», «de» og «oss».

- Svaret mitt til dem er at: Ja, det er slitsomt. Det er krevende. Men det krever en innsats for å få til en endring. Man kommer ikke utenom. Vi har alle ansvar for å ha oppmerksomheten rettet mot hvordan vi kan være med på å skape et inkluderende samfunn, understreker hun.

- For mediene er det viktig å speile en virkelighet, der flere i befolkningen kan gjenkjenne sine faktiske liv.

For å komme dit må man først være bevisst, og så må man ta den brysomme, krevende og slitsomme jobben det er å skaffe seg mer kompetanse – også fra de mer marginale stemmene i samfunnet.

 

 

Les mer:

Universitetet i Oslo og Pride

Lin Prøitz og forskning

 

 

 

Av Gro Lien Garbo
Publisert 21. juni 2018 12:52 - Sist endret 29. juni 2018 13:38