Nødvendig med psykologbehandling til torturofre

Søndag 26. juni markerte FN den internasjonale dagen til støtte for torturofre. Årets tema var fattigdom, både som årsak til og effekt av tortur.

Søndag 26. juni markerte FN den internasjonale dagen til støtte for torturofre. Illustrasjon fra International Rehabilitation Council for Torture Victims (ICRT).

– Tortur kan bryte ned en person i løpet av minutter, eller timer, men det kan ta personen resten av livet å bygge det opp igjen, sier førsteamanuensis ved Psykologisk institutt på Blindern og medlem av FNs torturkomité, Nora Sveaass.

Ansvar for oppreisning og behandling

I forbindelse med FNs kampanje legges det vekt på rehabiliteringstilbud, oppreisning og forebygging som sentrale virkemidler også for å bryte fattigdomssyklusen. Mennesker utsatt for tortur har, etter internasjonale konvensjoner, rett til kompensasjon og ulike former for erstatning, inklusive rehabilitering og behandling. Dessverre er dette vanskelig å oppnå i praksis. Ifølge Sveaass har flere land i Europa trukket tilbake midler til behandling til fordel for forebyggingstiltak.

– Bidrag til forebygging av tortur er selvsagt viktig, men det bør ikke gå på bekostning av dem som allerede er rammet og deres behov for behandling.

Derfor har FNs torturkomité nylig fremmet et forslag som beskriver staters ansvar når det gjelder oppreisning og rehabilitering.

– Det blir meget spennende å se om dette kan bidra til tydeligere retningslinjer og bedre rettigheter for de torturerte, sier Sveaass i telefon på vei til et FN-møte i den palestinske byen Ramallah, der hun deltok på markeringen den 26.

Tidkrevende rehabilitering

De fleste som overlever tortur bruker mye tid og krefter på å få tilbake troen på seg selv og sine omgivelser, og vil ofte være preget av sterke posttraumatiske reaksjoner som virker hemmende på utvikling; på hva de kan gjøre og hva de kan få til. Ifølge Sveaass trenger man ikke nødvendigvis hyppige samtaler med torturofre, men i behandling har ofte behov for trygghet, forutsigbarhet og regelmessighet.

– Gjenetablering av verdighet, for eksempel gjennom arbeid, aktivitet og tilhørighet, er viktige bidrag i en terapi- eller behandlingsprosess. Dette er tidkrevende og man bør ha et helheltig perspektiv på rehabiliteringstilbudet.

Sveaass understreker at personer som har blitt utsatt for tortur trenger et sted de kan snakke fortrolig, i en relasjon preget av tillit og med et stabilt tidssperspektiv på behandlingen.

I torturistens vold

Tortur er bevisst systematisk påføring av smerte, både fysisk og psykisk. Et menneske som utsettes for tortur står overfor personer som aktivt og med vilje skader og mishandler vedkommende. Personen som utsettes for dette har lite kontroll over situasjonen og er mer eller mindre overgitt den andres onde hensikter. Noe som ofte bidrar til en intens følelse av frykt, maktesløshet og ydmykelse.

Mange mennesker sliter i årevis etter overgrepene. I tillegg påføres mange fysiske skader som preger dem resten av livet. Hver gang smerten setter inn blir det en påminnelse og en gjenopplevelse av tortursituasjonen, avslutter Sveaass og minner om det absolutte forbudet mot tortur og betydningen av at arbeidet mot tortur blir kjent og styrket ytterligere.

Av Svein Harald Milde
Publisert 24. juni 2011 13:55 - Sist endret 18. mai 2014 22:18