Hjernens farlige snarveier

– Hvis sosiale stereotyper er grunnlag for vurderinger i retten, hva skjer da med rettssikkerheten? Forsker Ellen Wessel undersøker hvilke vitner som blir trodd og hvorfor - snart også ved hjelp av en hjernescanner.

– Når vi bedømmer andre personer gjør vi det ofte ut fra forestillinger om hvordan en sannferdig person bør oppføre seg. Det har vist seg at hva folk tror er kjennetegn på en sann historie ikke er forankret i virkeligheten. Når disse stereotype oppfatningene benyttes til å vurdere et vitnes troverdighet, kan det komme galt ut. De færreste er klar over dette, forklarer Ellen Wessel.

Wessel er del av en liten forskningsgruppe ved Psykologisk institutt som har spesialisert seg på vitnepsykologi. Hennes kollega og veileder Svein Magnussen har etablert dette forskningsfeltet i Norge.

Nå leder de sammen et prosjekt som fokuserer på vurdering av troverdighet: Hvilke vitner tror vi på og hvorfor? Hvilken rolle spiller vitnenes adferd?

Ytre tegn ikke nok

All forskning viser, ifølge de to psykologene, at det ikke er mulig å avsløre løgn eller sannhet ved hjelp av ytre tegn. En person med flakkende blikk og urolig kroppsspråk er ikke nødvendigvis en løgner. Likevel påvirker slike “irrasjonelle” faktorer vår vurdering av troverdighet og kan bestemme skyldig, ikke- skyldig, fengsel eller frifinnelse.

Ikke bare legfolk, men også politifolk lar seg påvirke av vitnenes emosjoner, kroppsspråk, klær, aksent, status eller hudfarge.

Dette viser Wessel i sin doktoravhandling “The emotional witness- A study of judgments of credibility” som hun i 2007 skrev sammen med Guri C. Bollingmo.

Wessel og Bollingmo lot over 1000 forsøkspersoner vurdere et videopptak der ulike vitner forteller en historie med forskjellig følelsesutrykk. Funnene deres har vakt oppmerksomhet - ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Studier i dette omfanget har ikke blitt gjennomført tidligere.

Barn som vitner

Nå tar Wessel også for seg barnas fortellinger i retten. Barn lyver ikke mer enn voksne. Men blir barnas historier tatt like alvorlige som voksnes? Hvilke faktorer påvirker vår vurdering av barns troverdighet? Blir barna i det hele tatt trodd?

 

– Små barn har ikke samme språk som voksne. Barnas opptreden vil derfor sannsynligvis spille en enda større rolle, tror hun.

Tar i bruk hjernescanner

I tillegg vil Wessel i samarbeid med en amerikansk forskergruppe kople prosjektet opp mot sosial nevrovitenskap. Dette for å undersøke nærmere hva som skjer i hjernen når vi bedømmer andre mennesker.

Ved hjelp av en MR-scanner kan man kartlegge områdene som er aktivert når vi foretar troverdighetsvurderinger: Er for eksempel områder som er viktig for å vurdere følelsesuttrykk spesielt aktive når man ser et vitne som har en uventet adferd mens hun forteller en dramatisk historie?

Fare for rettsikkerheten

Forskningen har store implikasjoner, og har vist seg å vekke intresse blant aktørene i rettssytemet, forteller Magnussen:

– Hva er grunnlaget for våre vurderinger av andre mennesker? Dette er et interessant spørsmål. Hvis stereotyper er grunnlag for vurderinger i retten, så er det jo fare for rettssikkerheten.

– De som er sosialt dyktige og vet hva slags adferd som forventes, kan forføre forsamlinger og vinne frem, mener Wessel.

Se opp for fordommer og førsteinntrykk

– Budskapet er altså at man ikke kan stole på noen eller at man kan stole på alle?

– Nei. Budskapet er vel heller “Vær obs på dine fordommer, vær obs på hvilke ideer som styrer dine vurderinger. Også en usympatisk person kan være sannferdig og troverdig, samtidig trenger ikke en troverdig person å være et pålitelig vitne, sier Magnussen.

– Og ikke la seg villede av førsteinntrykket! Hjernen tar ofte snarveier. Det tar ofte kort tid før vi feller en dom over en person. Vi hopper raskt fra et førsteinntrykk til en konklusjon istedenfor å si “la meg høre hva hun sier”. Hvis vi er klar over denne strategien, vil man kunne avverge at førsteinntrykket legger føringer for hvordan vi videre tolker personen og dermed sikrer oss bedre vurderinger, understreker Wessel.

– Hvorfor tar vi disse snarveiene?

– Du kan ikke beregne alt på en gang. Snarveiene gjør det enkelt for å gjøre vurderinger rask. Ofte går det greit, men så bruker vi de også i sammenhenger der vi ikke burde bruke de.

– Vi lærer ikke av våre feil?

– Vi er ute etter selvbekreftelse hele tiden. Vi søker informasjon som bekrefter våre ideer. I kognitiv psykologi kalles det confirmation bias.

Det er ti år siden da Ellen Wessel sammen med Guri C. Bollingmo la fram sin første publikasjon innen dette forskningsfeltet - hovedoppgaven “Det er ikke det du sier, men måten du sier det på”: Betydningen av emosjonelle uttrykk for vitners troverdighet.

Forskningen har utviklet seg over tid

Magnussen og Wessel er glade over at det har vært mulig å forske på dette over lang tid.

– Det er viktig at slike prosjekter får lov til å utvikle seg over så lang tid. I forskningen tar ting tid, påpeker Magnussen.

– Det er først når man har jobbet med stoffet noen år at og har fått store datamengder at man ser flere sammenhenger, avslutter Wessel.

For å ikke forstyrre datainnsamlingen, måtte en del opplysninger og funn tilbakeholdes.

(Forsidefoto: Andy Naylor, stock.xchng)

Av Lorenz Khazaleh
Publisert 15. okt. 2010 12:13 - Sist endret 27. juni 2018 08:53