3.3 Regionale partnerskap


3.3 Regionale partnerskap

En kjerne i den nye regionale mobiliseringen og fornyelse nedenfra er betydningen av regionale partnerskap. Nyregionalismens postulat er at ”når statenes suverenitet uttynnes, øker innslaget av forhandlinger og interaktiv styring”. Dette skjer gjennom utvikling av flernivåstyring og i forhold til nettverksøkonomiens aktører gjennom ulike former for ”governance” eller regionale partnerskap (Gidlund 1993; Jessop 2000; Veggeland 2000).

Regionale partnerskap er blitt et nytt populært begrep og tiltak i forbindelse med regional utvikling. Dannelsen av partnerskap kan komme fra ulike kilder. Östhol og Svensson (2002) skiller mellom tre hovedformer for regionale partnerskap, nemlig EU-modellen, den assosiative modellen, og agent-modellen. De består av ulik blanding av offentlige enheter, næringsliv og frivillige organisasjoner, og med ulike formål.

EU spiller en sentral rolle for regional- og strukturpolitikken og anvender ”EU-modellen”. I forbindelse med EU prosjekter, finansiert på 50/50-basis mellom Kommisjonen og andre myndigheter, stilles det krav om partnerorganisering. Ikke-offentlige aktører blir her invitert til å bli med som en del av nettverket rundt EU-politikken. Det gjelder frivillige organisasjoner og næringslivet.

Denne modellen representerer en gjenoppvåkning av trepartsrelasjoner, der særlig arbeidsmarkedets tunge aktører trekkes med. I tillegg anvender modellen prinsippet om addisjonalitet som gjør at overnasjonale, nasjonale og regionale interesser også skal samordnes.

Den assosiative modell representerer et paraplybegrep som søker å bruke partnerskap som en plattform for normative innsats. Den ideologiske opprinnelse til denne modellen er visjonene om assosiativt og deltakende demokrati. Det brukes også i økende grad i forbindelse med regional klyngeutvikling.

Regionen sees i denne modellen som et ”nexus” av læreprosesser i Cook og Morgan (1998) sin ånd. Denne assosiasjonsmodellen er utviklet for å være i stand til å fange mer spontane former for regionalisering. Modellens brede inkludering kompenserer for svake bånd til representative organ.

Den siste agent-modellen reflekterer endringer i offentlig sektor, bort fra formelle offentlige institusjoner mot blandede former for offentlig-privat partnerskap med varierende grad av offentlig kontroll. Dannelsen av denne type agenter er en del av ”governance”-revolusjonen.

Regionale utviklingsorgan er en type private-offentlige organisasjoner ofte referert til som ”semi-offentlige”. Dette gir en armlengdes avstand til politikk og større nærhet til næringslivet, men også reduserte muligheter for direkte innsyn og kontroll.

Regionale partnerskap har også kommet inn i norsk politikk og næringsutvikling de senere årene. Regionale utviklingsprogram i regi av fylkeskommunene er bygget rundt partnerskap som et nøkkelbegrep og en form for eksperimentering med nye organisasjons- og styringsformer (Arbo 2002; Leknes 2002)).

KRD har det siste året kommet med klarere krav til fylkeskommunenes rolle og organisering i det regionale utviklingsarbeid. Det ble først varslet i den distriktspolitiske redegjørelse fra mai 2002 og siden i statsbudsjettet samme høst (KRD 2002a; KRD 2002b). – Vi kommer nærmere tilbake til dette i siste kapittel.


Publisert 25. nov. 2010 13:52 - Sist endret 13. mai 2019 13:57