7.4 Symbolsk makt


7.4 Symbolsk makt

Som påpekt i kapittel 1, vil daglige tolkninger av aksjekurser som formidles gjennom massemediene bidra til at porteføljeforvaltere framstår som moderne orakler med rett til å uttale seg om framtiden og utviklingen i aksjemarkedet. Slike uttalelser har stor gjennomslagskraft, og kontroll over økonomiske kapital i form av aksjer og andre verdipapirer anerkjennes derfor tilsynelatende som kompetanse til å uttale seg om framtiden, eller som en særegen evne til å ligge i forkant av utviklingen (Danielsen og Nordli Hansen 1999). Mens den gjennomsnittlige andelseier eller amatørspekulant ofte vil oppleve å være i utakt, alltid for tidlig eller for sent ute, framstår profesjonelle porteføljeforvaltere på den annen side med en spekulativ habitus som tilsynelatende gjør at de har spillets iboende tendenser i kroppen, eller at de er ett med spillet (Bourdieu 1996).

I etterkant av det sterke fallet i det norske og de internasjonale aksjemarkedene de siste årene kan det selvfølgelig stilles spørsmål ved et slikt resonnement, ikke minst på bakgrunn av at ikke et eneste norsk aksjefond har klart å gi sine andelseiere positiv avkastning i løpet av de siste fem år, noe som tidligere ble framhevet som en langsiktig investeringshorisont. Forsøk på å slå markedet krever derfor tilsynelatende ”profetiske evner” (Mossin 1986). I denne sammenheng dreier det seg imidlertid ikke om porteføljeforvalternes prediktive evner, men om den økonomiske kapitalen de kontrollerer ikke bare gir grunnlag for utøvelse av økonomisk, men også symbolsk makt.

Symbolsk kapital kan være en hvilken som helst egenskap (fysisk, kulturell, sosial eller økonomisk) som er slik at andre aktører er i stand til å gjenkjenne og anerkjenne den på en måte som gjør at den får verdi (Bourdieu 2000). Symbolsk makt kan på den annen side defineres som ”makt til å konstituere det gitte gjennom utsagn om det, til å få andre til å se og tro på en verdensoppfatning, til å bekrefte den eller til å forandre den, og gjennom verdensoppfatningen også handlingen i verden, og dermed verden selv”. Symbolsk makt virker derfor bare når den anerkjennes, eller med andre ord ”når det vilkårlige ved den miserkjennes” (Bourdieu 1996:45).

Aksjespekulasjon som kulturelt fenomen

På hvilken måte kan institusjonelle eieres kontroll med økonomisk kapital sies å gi grunnlag for utøvelse av symbolsk makt? Et første svar er at den sterke veksten i denne typen eiere har gitt opphav til en ny investeringskultur hvor interessene til store arbeidstakergrupper kobles direkte til finanskapitalens interesser. Ved å introdusere nye investeringspraksiser som en naturlig del av husholdningenes spareadferd og tilby vanlige arbeidstakere muligheter til å generere kapitalinntekt, skapes et inntrykk av at også grupper av befolkningen som tidligere ikke har hatt kontakt med aksjemarkedet, kan få tilgang til noen av den nyliberale ordenens muligheter. I et slikt perspektiv framstår fondsforvaltningsbransjen selv som kanskje den viktigste markedsføringskanalen for den type prosesser og strukturer som kjennetegner de globaliserte finansmarkedene i vår tid.

I et historisk perspektiv handler dette om en overgang fra den type forbrukskultur som kjennetegnet etterkrigstidens Fordistiske vekstregime til en ny type masseinvesteringskultur som det typiske for dagens globaliserte finansmarkeder (Harmes 2001). De institusjonelle eiernes vekst er kanskje det enkeltfenomen som mer enn noe annet har bidratt til at aksjemarkedet i dag spiller en viktigere rolle som kilde til risikokapital for næringslivet. Dette var en viktig målsetting for myndighetene på slutten av 1970-tallet. Ved å henvende seg til et bredere lag av befolkningen enn andre aktører har institusjonelle eiere og særlig aksjefond, bidratt til å legitimere denne målsettingen.

Når et nytt produkt lanseres i bedriftsmarkedet får det raskt økonomisk betydning. Når det samme produktet slår igjennom i personmarkedet får det samfunnsmessig eller sosial betydning. I sosiologisk forstand kan det derfor argumenteres for at fondsforvaltningsbransjen i dag er der hvor markedsføringen av personlige Pc-er var for ti år siden, selv om den nye masseinvesteringskulturen antakelig er et mye viktigere sosialt fenomen (Harmes 2001).

En viktig målsetting i markedsføringen av aksjefond mot personmarkedet har vært å naturalisere aksjeinvesteringer og spekulasjon som en folkelig aktivitet snarere enn noe som økonomiske eliter beskjeftiger seg med. Aksjespekulasjon kan da oppfattes som en form for selvrealisering, eller som det også er sagt; hvis man måtte bygge kapitalismen fra scratch, og ønsket å gjøre den populær, ville det å finne opp aksjefond være noe av det første man burde gjøre (Barry 1995).

Veksten i og utbredelsen av massemedier, ikke minst et medium som Internett, spiller en viktig rolle i denne utviklingen. Som påpekt av Schiller (2000), kan historien om spekulative bobler i grove trekk tilbakeføres til framveksten av aviser, og massemedier av ulike slag spiller en stadig viktigere rolle ikke bare i markedsføringen av fondsforvaltningsbransjens produkter, men også for utviklingen og omfanget av handelen med disse produktene.

The news media are naturally attracted to financial markets because, at the very least, the markets provide constant news in the form of daily price changes. Certainly other markets, such as real estate, are sources of news. But real estate does not typically generate daily price movements. Nothing beats the stock market for sheer frequency of potential interesting news item (Schiller 2000:72).

Den nye masseinvesteringskulturen har heller ikke oppstått spontant, men er delvis et resultat av bevisste framstøt fra en raskt ekspanderende industri bestående av virksomheter med målsetting om å oppdra de nye investorene og sørge for at de tilegner seg finansiell kompetanse. Markedet for seminarer, kurs og bøker som kan lære den enkelte investor å ”slå markedet” eller tilegne seg enkle teknikker for vellykket adferd i aksjemarkedet har nærmest eksplodert på 1990-tallet, noe som også gjelder antallet websider med finansiell informasjon. Som påpekt av blant annet Harmes (2001), er markedsføringen av denne typen litteratur, særlig i England og USA, også i økende grad rettet inn mot barn, begrunnet med nødvendigheten av at den oppvoksende slekt må tilegne seg finansiell kompetanse.[75]

Aksjespekulasjon er derfor ikke bare et økonomisk, men i like stor grad et kulturelt fenomen, noe som innebærer at aksjemarkedet heller ikke kan oppfattes utelukkende som en prisgenererende mekanisme, men snarere som en sosial institusjon. Vi er derfor på linje med Schiller (2000) når han hevder at det er nødvendig å kombinere økonomisk teori med innsikt fra andre fag som psykologi, demografi, sosiologi og ikke minst historie, for å forstå hvordan de grunnleggende mekanismene i aksjemarkedet fungerer.

Kampen om klassifikasjonene

Et annet spørsmål er hvordan den nye virkeligheten i finansmarkedene skal forstås, eller med andre ord kampen om retten til å klassifisere ulike hendelser og fakta. Hvis den produktive kapitalen i etterkrigstidens Fordistiske regime forsøkte å framstille sine særinteresser som allmenne interesser under slagordet om at ”Det som er godt for General Motors er godt for USA”, kan dagens finansielle aktører med like stor rett hevde at ”Det som er godt for Fidelity Investments er godt for USA”, med det ikke ubetydelige tillegg at det, i en tid med globaliserte finansmarkeder, antakelig også er godt for verden.[76] De institusjonelle eiernes dominerende posisjon har imidlertid blitt forsøkt forklart på ulike måter. Et tidlig forsøk på å teoretisere fondsforvaltningsindustrien, og særlig pensjonsfondenes vekst, som en form for sosialisering av privateiendom, kan illustreres med følgende sitat:

In terms of socialist theory, the employees of America are the only true ’owners’ of ‘the means of production’. Through their pension funds they are the only true ‘capitalists’ around, owning, controlling, and directing the country’s ‘capital fund’. The ‘means of production’, that is, the American economy (...) is being run for the benefit of the country’s employees (Drucker 1976:2-3).

Andre har beskrevet det samme fenomenet som en type ”investordemokrati” eller en form for ”arbeiderkapitalisme[77], ikke ulikt det norske partiet Høyres ideer om ”selveierdemokrati” og ”folkeaksjer”, hvor et underliggende premiss har vært at økende lønnsfleksibilitet til en viss grad vil bli kompensert med inntekter fra et stigende aksjemarked.[78] Det området hvor kampen om klassifikasjonene har fått særlig stor betydning på 1980- og 1990-tallet er imidlertid knyttet til ulike oppfatninger om hva en bedrift er og hvem som er bedriftens prioriterte interessent, med andre ord det vi tidligere har omtalt som en motsetning mellom et stakeholder- og et shareholder-bilde av bedriften.

Bedriften som kontantstrømsmaskin[79]

Som tidligere påpekt har man innen den angloamerikanske eierstyringsmodellen hatt en tendens til å identifisere bedriften med dens aksjonærer. På 1980 og særlig 1990-tallet har denne oppfatningen blitt videreutviklet og raffinert til et bilde av bedriften som en kontantstrømsmaskin med bedriftens aksjonærer som, om ikke eneste, så i hvert fall prioriterte interessent. Eierstyringens sentrale problem er da hvordan man til enhver tid kan skape verdier for aksjonærene (”shareholder value”), noe som har blitt fulgt opp i praksis ved at nye modeller for evaluering og belønning er introdusert. I det følgende skal vi knytte noen kommentarer til de nye modellenes egenskap av å vær alternative overskuddsmål, mens noen av de belønningsmessige aspektene drøftes nærmere i kapittel 8.

Value Based Management (VBM) er i stor grad utviklet av, og blir markedsført og solgt av de store konsulentselskapene. Hittil har tre ulike tilnærminger vært dominerende. For det første den såkalte Fri kontantstrøms metoden, som i hovedsak benyttes av konsulentselskapene MC Kinsey & CO og LEK/Alcar. For det andre Economic Value Added(EVA)[80]/Market Value Added (MVA), som markedsføres av det New York baserte konsulentselskapet Stern Steward & CO. For det tredje Cash Flow Return on Investment (CFROI), som benyttes av Boston Consulting Group og HOLT Value Associates. Alle metodene bygger imidlertid på kjente overskuddsbegrep fra tradisjonell finansteori, inkludert den vanlige måten å beregne nåverdien av investeringer. I det følgende skal vi konsentrere oss om de komplementære tilnærmingene Economic Value Added (EVA) og Market Value Added (MVA) som synes å være den tilnærmingen som benyttes mest.

Sterkt forenklet er EVA et mål for den virkelige verdiskapingen som skjer i en bedrift. Ved beregning av EVA tar man utgangspunkt i at den sysselsatte kapitalen i et selskap faktisk har en kostnad, og undersøker om verdiene forringes eller økes i forhold til denne kapitalkostnaden. Generelt kan en derfor si at dersom avkastningen på sysselsatt kapital i bedriften overstiger avkastningskravet, vil bedriften skape verdier for aksjonærene.[81] EVA er derfor i likhet med de andre tilnærmingene innen VBM, et residualmål som viser om bedriften i løpet av ett år tjener mer enn den gjennomsnittlige vektede kapitalkostnaden i bedriften. Den avgjørende forskjellen, som er felles for alle VBM modellene, er at fokus rettes mot frie kontantstrømmer i bedriftene, siden disse, i motsetning til tradisjonelle regnskapsbaserte overskuddskategorier, viser hva som potensielt kan deles ut til aksjonærene. Disse forskjellene er forsøkt illustrert i figur 7.4.

Figur 7.4 Konkurrerende modeller for verdifastsettelse av egenkapitalen (Martin og Petty 2000:7)


REGNSKAPSMODELL
KONTANTSTRØMS-MODELL
EGENKAPITALVERDI
Pris/fortjeneste forholdet (PE) x Fortjeneste per aksje
Nåverdien av framtidige kontantstrømmer
VERDIDRIVERE
Faktorer som bestemmer regnskapsmessig fortjeneste
Pris/fortjeneste forholdet (PE)
Faktorer som bestemmer framtidige kontantstrømmer
Kapitalens alternativkostnad

I følge tilhengerne av VBM er det flere problemer knyttet til bruken av regnskapstall og overskuddskategorier slik disse framgår av årsregnskapet (Martin & Petty 2000):

  • Det å maksimere fortjenesten er ikke nødvendigvis det samme som å maksimere verdier for aksjonærene, siden rapportert fortjeneste ikke er identisk med kontanter.
  • Regnskapstall er basert på utviklingen over ett år eller en nærmere avgrenset periode, og er derfor ingen god indikator på de verdiene som kan bli skapt i hele bedriftens levetid eller innenfor en nærmere avgrenset investeringshorisont.
  • Regnskapstall rapporterer hva som hendte og ikke hva som kunne ha skjedd, noe som innebærer at regnskapstallene ikke reflekterer den risikoen som er knyttet til bedriftens virksomhet. Siden risiko er en viktig faktor i bestemmelsen av verdien av bedriftenes egenkapital, er dette en kritisk mangel.
  • Regnskapstallene sier ikke noe om egenkapitalens alternativavkastning, noe som innebærer at rapportert fortjeneste vil overvurdere verdiskapningen som har skjedd i løpet av et år siden kostnaden for den kapitalen aksjonærene har skutt inn ikke kommer til fratrekk.
  • Regnskapsbaserte tall tar ikke hensyn til inflasjon, noe som betyr at de er upålitelige signaler for en ledelse som ønsker å generere høyest mulig verdier for aksjonærene.
  • Regnskapsrapporteringen varierer fra bedrift til bedrift, noe som kan ha stor betydning for rapportert fortjeneste.

Metodikken som ligger til grunn for de ulike VBM modellene er på ingen måte ny, men den økende oppmerksomheten om selskapenes frie kontantstrømmer og kapitalens alternativkostnad representerer utvilsomt en ny filosofi, hvor verdiskapning primært oppfattes som det å skape verdier for aksjonærene.[82] Som et resultat av dette perspektivskiftet administrerer mange selskaper derfor sine frie kontantstrømmer på en ny og mer bevisst måte, noe som blant annet gir seg utslag i at frie kontantstrømmer i større grad redistribueres til aksjonærene ved at selskapene deler ut høyere utbytte eller kjøper tilbake egne aksjer.[83]

Selv om makten til å ”konstituere det gitte gjennom utsagn om det” (Bourdieu 1996), eller med andre ord kampen om retten til å klassifisere hva en bedrift er, pågår for fullt, er bildet av bedriften som en kontantstrømsmaskin allerede akseptert, i det minste av ledelsen i de store børsnoterte selskapene. At det vokser fram en felles interesse blant et stort antall eiere om etableringen av normer som kan regulere forholdet mellom dem selv og selskapenes administrasjon, er på den annen side ingen garanti for at slike normer også vil bli realisert. Felles interesser skaper imidlertid et grunnlag for at slike normer skal vokse fram, og danner derfor det konkrete utgangspunktet for aktiviteter som skal sørge for at de også blir internalisert, ikke bare av selskapenes administrasjon, men også av de ansatte og fagforeningene.

Oppkjøp, trusler om overtagelse eller regelrett raiding er former for disiplinering som, selv om de kan være effektive, vanskelig kan danne et varig fundament for regulering av forholdet mellom de som har rett til å høste fruktene av bruken av kapital og de som tar daglige beslutninger om hvordan denne bruken skal skje. Først og fremst fordi bedriften som stabil ramme for verdiskapning og for de ansattes liv undergraves når det legitime maktgrunnlaget flyttes ut til eksterne finansinteresser, men også fordi slike disiplineringsstrategier truer med å undergrave det som var målsettingen med restruktureringsaktivitetene. Restrukturering som forretningsidé er bare en effektiv strategi hvis den er koblet til industrielle motiver, noe som i de fleste tilfeller krever et langsiktig perspektiv.

Selv om markedet for selskapskontroll på ingen måte er dødt, kan det argumenteres for at disiplineringen i dag kommer til uttrykk på en annen og mer indirekte måte. For det første ved at budskapet om at bedriftene er til for å skape verdier for aksjonærene langt på vei er internalisert, i det minste når det gjelder lederne i de store børsnoterte selskapene. For det andre fordi styringsmodeller som eksplisitt legger slike målsettinger til grunn allerede er, eller er i ferd med å bli, introdusert i mange bedrifter, samtidig som forekomsten av institusjonelle eiere i dag har fått et omfang og en størrelse som gjør at disiplineringen er høyst reell.

Deler av den disiplineringen som tidligere skjedde gjennom markedet for selskapskontroll, er i dag erstattet av en ny form for aksjonæraktivisme som, koblet med nye former for restrukturering, kan oppfattes som en mer effektiv disiplineringsmekanisme. Det er kombinasjonen av store institusjonelle eiere og utbredelsen av verdibaserte styringsmodeller som danner grunnlaget for at de nye finansielle normene kan bli opprettholdt over tid, en utvikling som imidlertid først kan utnyttes maksimalt hvis også de ansatte blir sosialisert til å ”tenke, opptre og handle som om de var bedriftens aksjonærer”. For å lykkes med slik strategi må man utøve makt som ikke bare hviler på kontroll over økonomisk, men også symbolsk kapital, med andre ord den type makt som er av symbolsk karakter.


[75] Følgende referat kan leses som en illustrasjon av et av de mer bisarre utslagene av denne typen virksomhet: ”In Canada, GT Global sponsors an annual summer FUNd Fair, offering traditional carnival games with an investment twist. At the Balanced Portfolio Throw, children are encouraged to diversify, winning more GT Global dollars by hitting more of the targets: Saving Account, Mutual Funds, Stocks and Bonds. When they grew tired jumping up and down in an inflated bouncing castle dubbed the Trading Floor, they could get sustenance from cookies in the shape of dollar signs” (Harmes 2001:117).[]

76 Fidelity Investments er verdens største fondsforvaltningsselskap med en forvaltningskapital på mer enn 750 milliarder dollar i 1997.[]

77 David Hale: ”Experiment in democracy”, Financial Times, 4. februar, 1994.[]

78 Det dreier seg med andre ord om ulike teoretiske forsøk på å gjøre lønnsarbeidere til kapitalismens ”uavhengige variabel”. Mens Keynes-modellene, som lå til grunn for etterkrigstidens etterspørselsregulering, la vekt på staten selv som uavhengig variabel, har senere forsøk, blant annet i form av nykeynesianske eller venstrekeynesianske teorier, i større grad framhevet fagforeningenes aktivitet som den sentrale uavhengige variabel eller garantist for modellenes levedyktighet (se Sandemose 1976 for en utdyping av denne typen kritikk). []

79 Avsnittet bygger på Andersen og Byrkjeland (2002).[]

80 EVA™ er varemerke for Stern Steward & CO og en av de mest benyttede VBM modellene. []

81 Mens EVA kan defineres som den merverdien en bedrift skaper i løpet av ett år, er MVA i teorien en størrelse som måler verdien av alle tidligere og framtidige prosjektinvesteringer. MVA uttrykker differansen mellom markedsverdien av bedriften (markedsverdien av gjeld pluss markedsverdien av egenkapitalen) og all den kapitalen som lånegivere og aksjonærer til sammen har investert, og er utviklet for å kunne måle hvor store verdier bedriften har skapt på ett gitt tidspunkt. Sammenhengen mellom de to begrepene kan derfor uttrykkes på følgende måte: Nåverdien av et nytt prosjekt eller en investering (som er identisk med bidraget til bedriftens MVA) er ved definisjon lik nåverdien av all EVA virksomheten kan vente seg å skape i framtiden (Berg red. 2000).[]

82 Modeller hvor overskuddet ble beregnet som et residualmål ble benyttet av General Motors allerede i 1920 årene og senere også av General Electric på 1950 tallet (Froud m.fl. 2000). []

83 Tilbakekjøp av egne aksjer ble tillatt i Norge fra 1. januar 1999.


Publisert 25. nov. 2010 13:52