Innledning


Innledning

Klasse, etnisitet og kjønn har til alle tider vært politisk potente kjennetegn, både som objekter for politikk og som kilder til politisk identitet. Betydningen av dem har variert over tid, det samme har innhold og retning, f.eks. hvor grensa mellom makt og avmakt har løpt. De historiske og politiske konjunkturene har i så måte gått i bølger.

Klasse ser ut til å ha fått mindre betydning for politisk identifisering og atferd etter å ha vært det sentralt organiserende prinsippet under industrisamfunnet, tildels også før den tid. Etnisitet er på sett og vis selve urkilden for politisk identitet i vid forstand, men varierer i form og betydning over tid og sted. Nasjonalitet og rase har blitt mindre viktig de siste tiårene, religion og kulturell identitet har fått relativt større kraft. Kjønn har gjennom storparten av historia vært en kilde til avmakt for den éne av partene – kvinnene. Slik er det fortsatt i store deler av verden, men kvinnediskrimineringen har også vært en kilde til opprør og allianser. Også dette er en historie med lange røtter, men med ny kraft. Først via kampen for stemmerett og autonomi ved inngangen til det forrige århundret. Dernest via sosialpolitisk mobilisering i velferdsstatens barndom og den moderne feminismen i siste halvdelen av 1900-tallet. At kjønn kommer til å få voksende politisk betydning i global sammenheng er det liten grunn til å tvile på. Feminismen har til nå primært vært et vestlig prosjekt, men kan komme til å finne andre utløp i den tredje verden.

Et kjennetegn som foreløpig er viet liten interesse er alder; i det minste den høyere delen av aldersspekteret. Ungdommen har derimot fra tid til annen vært et mål for politisk mobilisering. Ungdommens politiske deltakelse er også institusjonalisert på en helt annen måte enn de eldres gjennom partienes ungdomsorganisasjoner. Derimot har det vært liten interesse for aldring og politikk – påfallende liten når den demografiske utviklingen tas i betraktning. I løpet av det siste hundreåret er den forventede levealderen økt med ca. 50 prosent i den moderne verden, og fordi antallet barnefødsler har gått ned, har befolkningen blitt stadig eldre. Dette er et nytt formtrekk ved samfunns-formasjonen. I alle tidligere tider og epoker har det vært stor usikkerhet knyttet til å overleve til eldre år, og flertallet av befolkningen har vært barn og ungdom. Slik er det fortsatt i store deler av verden.

Aldringen av befolkningen har i hovedsak vært diskutert som et velferds- og fordelingsproblem. Det dreier seg om utgifter til pensjoner og omsorgs-tjenester, med skatter og omsorgsoppgaver som faller på yngre. Eldre mennesker opptrer dermed primært som objekter for politikk, ikke som aktører. De er velferdsstatens fremste klienter og største utgiftsbyrde, og blir tildels også betraktet som et fremmedelement – jamfør retorikken omkring den truende eldrebølgen. Den tredje verden følger nå etter i den demografiske forvandlingen, men i langt raskere tempo og foreløpig uten den tryggheten som velferdsstaten har kunnet lindre den siste delen av livet med. Så står eldre mennesker til gjengjeld sterkere på andre måter i mer tradisjonelle samfunn, eller er også dette en nostalgisk myte?

I forlengelsen av livet og aldringen av befolkningen ligger en politisk og kulturell utfordring som det foreløpig har vært liten interesse for. Hva betyr den demografiske forvandlingen for samfunnets karakter? Blir det større politisk stabilitet? Svekkes vitaliteten og evnen til fornyelse? Blir det økt konflikt mellom generasjonene?

I det lengre livet ligger primært flere friske leveår. Den såkalte fjerde alderen med behov for omsorg og pleie er for de fleste nokså kort – ca. tre år for kvinner og i underkant av to år for menn i gjennomsnitt om vi skal dømme etter en norsk undersøkelse (Romøren 2001). Men vi loses stadig tidligere over i pensjonistenes rekker, og kan da ha 20-30 år foran oss som «eldre». Det har vokst fram en ny fase av livet – en tredje alder mellom arbeidet og den fjerde alderens skrøpelighet (Laslett 1989). Hvilken rolle har denne perioden i samfunnet og den enkeltes liv? Finnes posisjoner og muligheter for deltakelse som fullverdig borger? Er det rom for aktivitet og medvirkning også etter pensjonsalderen, eller er man integrert i velferdsstaten, men marginalisert fra demokratiet? Er de tradisjonelle politiske og demokratiske institusjonene fortsatt adekvate nå som livsløpet og befolkningsbalansen er radikalt endret? Er sentrale samfunnsinstitusjoner ute av takt med livsløpet og befolkningen?

Hensikten med artikkelen er å diskutere denne typen spørsmål, ikke å gi noen fullgode svar. I første delen tar vi for oss sammenhengen mellom aldring og innflytelse mer generelt via tre sentrale kilder til innflytelse: de ressurser man rår over, den anseelse man har i andres øyne, og de posisjoner man har tilgang til. I andre delen tar vi mer spesielt for oss sammenhengen mellom aldring og politikk, nærmere bestemt hvordan politisk identitet og deltakelse varierer med alderen. Skiller eldre seg fra yngre i politiske preferanser og atferd? I den tredje og avrundende delen vendes blikket framover: Kan eldre mennesker komme til å bli en politisk maktfaktor? Hvilke forutsetninger for politisk mobilisering ligger det i lengre liv og eldre befolkninger?


Publisert 25. nov. 2010 13:52