Aldring og politikk


Aldring og politikk

Som objekter for politikk

Aldringen av befolkningen blir oftest diskutert som et velferdsproblem der eldre mennesker framstår som objekter snarere enn som politiske aktører. Her skal vi legge hovedvekten på aktørperspektivet, men først noen ord om hvorvidt lengre liv og eldre befolkninger vil kunne ha politiske konsekvenser på mer indirekte vis. Får f.eks. eldre menneskers interesser større oppslutning hos politikere og blant folk flest i takt med at de øker i antall og tyngde av befolkningen?

Det synes slik i den forstand at eldreomsorgen har fått større plass på den politiske dagsorden de siste åra. Det har vært mye politisk støy omkring eldrepolitikken, men i realiteten liten strid. Eldre menneskers behov har blitt sett med stor sympati i alle politiske partier, som nærmest har konkurrert om å være eldrevennlige, især i talemåter om ikke like klart i handling. Eldresakene har også stor oppslutning og legitimitet i befolkningen – også blant yngre mennesker (Bay 1998, Aardal 1999). Tilsvarende mønstre finner vi i andre Europeiske land (Walker 1993, Walker & Naegele 1999). Befolknings-utviklingen er nok ikke den eneste forklaringen på dette, men er en vesentlig del av den.

Oppslutningen er særlig stor om eldreomsorgen og spesielt omsorgen for de mest pleietrengende (Bay 1998). Sykehjem står i så måte sterkere enn alderspensjon både hos politikere og i opinionen. Det er primært alderdommens svakhet som innbyr til sympati, medfølelse og solidaritet. I dette ligger et eksempel på at avmakt kan være en kilde til innflytelse, i hvertfall når denne avmakten ses som uforskyldt.

Den brede støtten til eldretiltak i opinionen kan ikke forklares bare ved egeninteresse. Riktignok er eldre mennesker noe mer tilbøyelige til å støtte slike tiltak enn hva yngre er, men forskjellene er moderate. Eldretiltak har stor legitimitet også hos unge; kanskje vel så mye som barne- og ungdomstiltak har blant eldre. Det er vanskelig å tro at yngre mennesker tenker på sin egen alderdom når de slutter opp om eldrepolitikken. Livsfaseinteresser spiller nok inn, men er ikke dominerende (Rhodebeck 1993). Da synes den generelle ansvarsnormen å stå sterkere – forpliktelsen om å hjelpe personer i nød. Det kan her dreie seg om en altruistiske holdning (overfor enhver) eller primært om å ta ansvar for hjelpetrengende som en identifiserer seg med (solidaritet).

Sympatien for eldrepolitikken ser også ut til å hente næring fra en tilbøyelighet blant folk flest til å overdrive eldres problemer (Bay 1998, Lødemel & Flaa 1993). Slik også blant politikere, der tendensen til å støtte overføringer til eldre stiger i takt med hvor store man tror behovene er (Lubomudrow 1997).

Det økte antallet eldre kan også tenkes å få større innflytelse i kraft av at de utgjør en stigende andel av velgermassen. Politikerne kan fristes til å legge større vekt på eldre menneskers interesser for å tiltrekke seg eldre velgere. Dette kan motvirkes av troen på at eldre er mer trofaste mot sitt parti enn hva yngre velgere er. I så fall satser man snarere på de unge velgerne, som også har den verdi at de har en lengre framtid som velgere.

Alt i alt har nok det lengre livet og den økte tyngden av eldrebefolkningen bidratt til at alderdommens behov og interesser har kommet høyere på den politiske dagsorden, men da primært den fjerde alderens skrøpelighet. Det har vært vanskeligere å skape interesse for den tredje alderen. Politikken og mediene bidrar i så måte til å bekrefte det stereotypiske bildet av aldring som svekkelse og eldre mennesker som byrder. De dårlige politiske konjunkturene for offentlige investeringer har bidratt ytterligere til å svekke eldres og andre klienters posisjon i samfunnet. De framstår som fremmede (eldrebølgen) og som byrder for den yngre del av befolkningen (generasjonsrettferdighet), noe som på lengre sikt kan svekke oppslutningen om eldrepolitiske tiltak.

Verdier og holdninger over livsløpet

Hva med eldre som politiske aktører? Preges standpunktene av alderen? Skiller eldre mennesker seg fra yngre i verdisyn og politiske preferanser? Er det noe spesielt ved eldres verdier og holdninger som tilsier at aldringen av befolkningen skulle føre til endringer av det politiske klimaet?

Dersom holdningene først og fremst er preget av livsfasen – av behov og interesser her og nå – vil de unge etterhvert bli som de eldre. Verdiklimaet vil da jevne seg ut over tid, men preges av aldersbalansen i befolkningen. Dreier det seg derimot om generasjonsforskjeller – at hver generasjon er preget av sin tid – kan vi i de unges verdisyn se hvordan de middelaldrende og eldre vil bli i framtida. Det moralske og politiske klimaet i samfunnet vil da endres i takt med at generasjonene (kohortene) skiftes ut. Virkningen av tidsånden og historiske hendelser kommer i tillegg, for man kan anta at de unge vil fange opp nye bevegelser raskere og bli sterkere preget av dem.

Det er vanskelig å skille årsaksfaktorene fra hverandre når vi studerer forskjeller mellom aldersgrupper, for de skiller seg fra hverandre både i alder og generasjon (kohort). Panelstudier som følger individer fra en bestemt kohort over tid legger i regelen stor vekt på generasjonsforklaringen (Alwin et al. 1991). I følge denne er vi særlig følsomme og formbare i yngre år. Erfaringene vi gjør oss i ungdommen og tidlig voksenalder setter et preg som vi tar med oss gjennom livet, og som viser betydelig stabilitet i voksne og eldre år. Denne tankegangen ligger til grunn for idéen om at den særegne kombinasjonen av (ung) alder og erfaringer former historiske generasjoner som i tenkesett og verdisyn har et felles preg. Slike generasjoner gis av og til en spesiell betegnelse, som f.eks. mellomkrigsgenerasjonen, den tapte generasjonen eller 68-erne. I mange tilfeller overdrives nok dette fellesskapet.

Hvilke mekanismer som mer konkret forklarer den tidlige pregningen er det mindre enighet om. Noen legger særlig vekt på modellæring og identifisering med foreldre, primært den av samme kjønn. Andre mener at jevngamle er særlig viktige. Når den tidlige voksenalderen er antatt å være særlig viktig for formingen av politiske holdninger, skyldes det at det nettopp er i disse årene man orienterer seg utad mot politiske og moralske spørsmål. Man er i så måte som et blankt ark, og har et behov for å fylle det (seg) med innhold. Identifiseringen med andre i samme alder blir en viktig kilde til holdningsdannelse. De er ikke bare like en selv og attraktive i og med dette. De møter verden i samme fase av livet og preges noenlunde likt av dette. Dette forhindrer ikke at man også har andre kilder for politisk identifisering der alder betyr lite – f.eks. klassebakgrunn, etnisitet og kjønn.

Teorien om stabile verdiprofiler har bl.a. vært forankret i den rang og betydning de første erfaringene har (primacy-effekten). Senere forsvares disse verdiene av en tilbøyelighet til selektiv persepsjon og en selvbekreftende holdning.

Stabilitetshypotesen står sterkt, men ikke aleine. Blant endringsteoriene er det især idéen om en tiltakende konservatisme med alderen som har vært studert. Er det slik at man med økende alder blir mer konservativ, og hva menes i så fall med konservativ? Det er vanskelig å se hvorfor alder og livsfase i og for seg skulle gi en bestemt preferanse langs en venstre-høyre akse. Det måtte i så fall være at det i en høyre-orientering ligger en tilbøyelighet til å bevare det som allerede er etablert, og at nettopp dette blir mer attraktivt etter som man blir eldre. Men i så fall er det det allerede etablerte mer enn det politisk konservative som man blir tiltrukket av. Samme tilbøyelighet kunne da forklare at eldre russere forsvarer Stalin, mens eldre amerikanere lengter tilbake til Reagan.

En utviklingspsykologisk endringshypotese er at mennesket er preget av en åpenhet for endring over hele livsløpet. En viss fleksibilitet er nødvendig for å tilpasse seg endringer, og man møter betydelige endringer også i eldre år. Mens stabilitetshypotesen er tilbakeskuende med vekt på verdimessig sosialisering i yngre år, er endringshypotesen her-og-nå orientert, tildels framtidsrettet. Man antar at verdier og holdninger preges av både livsfase og tidsånd. Her legges mer vekt på de ferskeste inntrykkene (recency) enn på de første (primacy).

Verdimønsteret er i realiteten preget av både stabilitet og endring. Det oppstår jo stadig nye saker som vi må forholde oss til, og gamle saker kan ta nye retninger. De fleste har nok en mer eller mindre stabil og grunnleggende verdiforankring som er formet tidlig i livet, men med evne til endring gjennom hele livet. At holdninger endres også i eldre år kan f.eks. illustreres med data fra norske verdiundersøkelser. Listhaug (1998) kan f.eks. konstatere at eldre er mer religiøse (troende) enn yngre. Eldre er også strengere i moralske spørsmål, slik det f.eks. kan måles i holdninger til homofili, abort og skilsmisser. Men verdiundersøkelsene viser også at den personlige moralen er blitt mer liberal over tid i alle aldersgrupper, også blant eldre. Nye kohorter av eldre er mindre religiøse enn de som har gått foran, og etter som det ikke har vært noen forskjeller i religiøsitet blant yngre, har forskjellene mellom aldersgruppene blitt mindre over tid.

Hva som skyldes kohortforskjeller (at nye og mer liberale eldre har kommet til), og hva som skyldes tidsånden og som dermed preger både yngre og eldre, er ikke mulig å fastslå, men utviklingen kan vanskelig forklares ved kohortforskjeller aleine. Også eldre mennesker har blitt preget av tidsånden. Men når de yngste (18-24 år) er særlig liberale i moralske spørsmål, har det også sammenheng med at de lever i livets frikvarter, i naturlig kontrast til sine etablerte foreldre. Når de selv kommer i ansvarlige posisjoner med ansvar for oppdragelse av egne barn, trekker de kanskje fram mer ansvarlige holdninger fra sitt allerede innlærte repertoar. Det er dermed kanskje forskjellen mellom de unge på den ene siden og de etablerte på den andre som er særlig framtredende. I verdimessig forstand blir man dermed «eldre» fra en nokså tidlig alder.

En ny tilbøyelighet til endring kan så følge dersom helsa svikter i særlig høy alder. Tap av ressurser kan føre til rigiditet og forsiktighet. Motstand mot endring kan da bli en strategi under risiko, og dermed være en rasjonell tilpasning til en sviktende følelse av kontroll.

Politisk atferd

Hva politiske preferanser mer konkret angår, så viser både internasjonale og norske studier at eldre mennesker skiller seg lite fra middelaldrende (Binstock & Day 1995, Daatland & Solem 2000). Den norske valgundersøkelsen finner samme grunnleggende verdistruktur blant unge og eldre, kvinner og menn, men en viss variasjon i ideologisk orientering (Aardal 1999, Hellevik 1996). Eldre er f.eks. mer skeptiske til innvandring enn hva yngre er, de er mer for offentlige løsninger og statlig styring, de er mer for vekst (og mindre for vern) og de er mer moralske. Skillet mellom aldersgruppene går imidlertid primært ved 50-års alderen, ikke mellom unge og gamle.

Eldre mennesker (67-79 år) skiller seg heller ikke stort fra andre voksne når det gjelder deltakelse i valg og medlemskap i politiske partier. De eldre er snarere blant de mest aktive. De har en særlig høy stemmefrekvens og særlig mange med medlemskap i partier (Aardal 1999, Daatland & Solem 2000). Derimot er de underrepresentert som delegater på partienes landsmøter. Mens 27 prosent av medlemmene var 65 år og eldre, gjaldt det bare for fire prosent av landsmøtedelegatene i sesongen 2000–2001. Mønsteret var praktisk talt det samme i 1985 (Heidar & Saglie 2002). Den eldste delen av befolkningen (80 år og over) er sjelden inkludert i denne typen studier, og er nok mindre aktive både som medlemmer, delegater og stemmegivere. Først og fremst av helsemessige grunner, men muligens også fordi de har blitt mindre interessert i politiske spørsmål.

Partipreferansene er ikke særlig forskjellige for eldre sammenliknet med andre voksne aldersgrupper. Det er de helt unge som skiller seg mest ut; de som ennå ikke har falt på plass politisk sett. Eldre velgere er noe overrepresentert i Kristelig Folkeparti og i Arbeiderpartiet (Aardal 1999). Dette har nok sammenheng med at det er relativt flere religiøse blant eldre, og at Arbeiderpartiet føles som en naturlig tilknytning for venstreorienterte av denne generasjonen. Når 68-erne blir gamle, blir det kanskje bedre oppslutning om SV og dårligere oppmøte i kirkene, inntil en ny generasjon av eldre vil erstatte dem med sine idéer og vaner. Forskjellene i partipreferanser er foreløpig ikke betydelig mellom aldersgruppene, og det er dermed lite som skulle tilsi at lengre liv og eldre befolkninger skulle ha store partipolitiske konsekvenser. Livsfaseinteressen kommer nok til syne i konkrete saker, f.eks. i det at eldre legger større vekt på eldreomsorg mens unge gir høyere prioritet til utdanning. Men når yngre er mindre etnosentriske og mer opptatt av den tredje verden og miljøspørsmål enn hva eldre er, står trolig generasjons-forklaringen sterkere enn livsfaseforklaringen.

Forskjellene mellom aldersgruppene er større langs andre former for politisk deltakelse. Eldre mennesker er trofaste ved valgurnene, men de er tilbakeholdne med å delta i politiske aksjoner, især i demonstrasjoner og andre utadrettede aksjonsformer. Hvor naturlig det føles å demonstrere er delvis et generasjonsfenomén, men hører nok også en bestemt alder og livsfase til. Dagens eldre er jo ikke ukjent med faner og plakater fra sine yngre år, ihvertfall om de hører arbeiderbevegelsen til. Men denne arenaen har blitt overtatt av studenter – først under røde bannere og siden under grønne. Den siste tida har vi imidlertid også sett at pensjonister har tatt gata fatt, og da for å få gjennomslag for sine særinteresser – høyere pensjoner og bedre eldreomsorg. Noen eldre har også tatt til gata i kamp for fellesinteressene og det alment gode, som f.eks. de såkalte Bestemødrene på Stortingets plass, som demonstrerer for fred utenfor Stortinget hver uke.

Politisk representasjon

Der alderen slår særlig sterkt ut er i fordelingen av ledende posisjoner. Alderspensjonistene utgjør ca. 15 prosent av befolkningen og 20 prosent av de stemmeberettigede, men har ytterst få representanter i kommunestyrer og Storting. Vi vet mindre om dette skyldes at man trekker seg ut eller om man skyves ut. Er den lave representasjonen av eldre et demokratisk problem? Ringkjøb (2000) har sammenliknet ulike gruppers representasjon i kommunestyrer og på lokalvalgslister med andelen som kunne tenke seg å stå på en slik liste dersom de ble spurt. Han finner at sjøl om det er mange eldre blant partimedlemmene, er det få som sier at de kunne tenke seg å stille til valg. Underrepresentasjonen kan dermed skyldes mangel på interesse snarere enn utestengning. Lav interesse kan imidlertid også være preget av holdninger og praksis i miljøet; at man føler seg lite velkommen. Mens alle partier har ungdomsorganisasjoner og ungdomsrepresentasjon i moderpartiets ledende organer, er det bare Høyre som har en tilsvarende sideorganisasjon for partiets seniorer. Dette bidrar nok til å forklare at Høyre har den høyeste andelen landsmøtedelegater (åtte prosent) i alderen 65 år og over (Heidar & Saglie 2002)

To nasjonalforsamlinger i Europa har hatt representasjon fra «grå partier», Den tsjekkiske republikk og Nederland. Gjennom en allianse med De grønne har pensjonistpartiet også hatt sete i Tyskland (Kohli 2000). I Norge har det fra tid til annen vært en viss suksess for pensjonistlister i lokalvalg, som oftest i protest mot kommunens behandling av eldre. Interessen for et nasjonalt pensjonistparti er imidlertid liten. Denne typen partier synes det å være større interesse for i land der pensjonistene har dårligere levekår som i Spania og Portugal (Walker 1993).

At en representant trer tilbake i 60-årene kan være begrunnet i lang fartstid og i behovet for sirkulasjon og fornyelse. De fleste har jo kommet inn i posisjoner i yngre år og kan ha sittet lenge. Mange kan også ha behov for å slippe stress og arbeidspress. Men når representasjonen er så lav som den er, skyldes det nok også lav anseelse og liten tiltro hos andre. Den representative politikken er en arena som domineres av et nokså snevert alderssegment mellom 35 og 65 år. Yngre og eldre må finne andre former for deltakelse.

Begrunnelsen for at også eldre burde være representert i politiske fora har vært knyttet til to hensyn. De bør ha anledning til å komme til orde der beslutninger som berører dem fattes, og de representerer erfaringer og kompetanse som det er behov for. Det ene er altså hensynet til demokratiet, det andre til kvaliteten av vedtakene. Tilsvarende argumentasjon har også vært gjort gjeldende for kvinner, ungdom og innvandrere. Vi har en lang tradisjon for at ulike yrker og deler av landet skal være representert i politiske fora. Kvinners rettigheter har også slått igjennom. Usikkerheten er i dag knyttet til hvor nødvendig og ønskelig det er med direkte representasjon av eldre, unge og etniske minoriteter.

Uvanlig eller ikke, det er likevel ikke vanskelig å finne eksempler på eldre mennesker i sentrale maktposisjoner, men de blir gjerne sett som eksepsjonelle. De blir sett som ungdommelige for sin alder, eller nærmest som aldersløse, og sitter gjerne i posisjon til tross for sin høye alder, ikke på grunn av den. Dersom de så svikter, kan imidlertid alderen bli brukt som forklaring. I unntakstilfeller kan den høye alderen framstå som en kvalifikasjon, slik tilfellet var for Nelson Mandela. Det tidligere Sovjet kan tjene som et eksempel på den motsatte ytterlighet og hvor galt det kan gå når ledelsen klynger seg til makten og forvitrer sammen med systemet.


Publisert 25. nov. 2010 13:52