5.3 Fortsatt forhandlinger


5.3 Fortsatt forhandlinger

Organiseringen av økonomisk virksomhet med samfunnsøkonomiske implikasjoner er fortsatt, og kanskje mer enn før, preget av forhandlinger, spesielt i sammenheng med selve omleggingene. De enkelte forhandlingssituasjonene kan bety mer økonomisk fordi systemet er mer fleksibelt og mer overgripende. Incentivene til å bruke mer ressurser på forhandlinger er derfor øket.

Siden forhandlingene ofte tilsynelatende gjelder generelle forhold, blir skillet mellom forhandlinger og lobbyvirksomhet utvisket. Dette understrekes av at det innen det offentlige ofte er flere nivåer, slik at om man ikke når fram på et nivå, kan man anke, enten formelt eller uformelt til et høyere nivå, eventuelt til Stortinget. For eksempel i en sak om en reguleringsplan kan man starte forhandlinger med det kommunale byråkrati og om man ikke når fram der kan man gå videre og i ulik grad trekke inn kommunestyre, formannskap, fylkesmannen (blant annet miljø og landbruk) og Miljøverndepartementet. Miljøvernministeren kan imidlertid påvirkes politisk, for eksempel ved spørsmål i Stortinget.

Den nye tilsynsmeldingen (se vedlegg A) legger opp til å endre dette for de områdene som er underlagt tilsyn. Forandringene vil gi en viss reduksjon i forhandlinger mellom næringslivet og politikerne. I stedet må næringslivet forholde seg til ”faglige” tilsyn og ”uavhengige eksperter” i klageorganene. Det er imidlertid ikke sikkert det blir mindre forhandlinger. Deler av det nye systemet likner på amerikansk domstolsbehandling med muligheter for redusert straff ved samarbeid med tilsynene, ”plea barging”. Erfaringene fra USA antyder at det kan medføre betydelig innsats fra forhandlere, ikke minst fra advokater. Endringer i EU går i samme retning. Det vil likevel være mulig med politisk behandling om saken er ”prinsipiell”.


Publisert 25. nov. 2010 13:52