4.3 EU, EØS og WTO


4.3 EU, EØS og WTO

Konkurranseovervåkning og utvikling er viktige sider ved Norges forhold til EU. Det er også et område der det kan reises tvil om EØS-avtalen er grunnlovsstridig. Avtalen gir nemlig EU-organer makt i Norge i konkurransespørsmål selv om Norge ikke er medlem av EU.

Mye av det som har vært synlig av Norges forhold til EU har imidlertid tilknytning til EFTAs overvåkningsorgan ESA, fordi virkningen av ESAs avgjørelser i stor grad har vært tydelige innenlands. I praksis har ESA i noen tilfelle representert en alternativ maktkanal for næringslivet. Det er særlig norske bedrifter som har klaget på brudd på innkjøpsreglene, spesielt fra kommunenes side.

Tilpasning til EU har ofte innebåret øket konkurranse. Det er nesten alltid en del av den offisielle begrunnelsen for tiltak i EU. Det er imidlertid verd å merke seg at det er noen sammenhenger der EUs opplegg reduserer konkurransen. Konkurranselovutvalget legger opp til en litt annen målsetting enn EU/EØS.

EØS-avtalens homogeniseringsmålsetting innebærer at hensynet til markedsintegrasjon også blir viktig ved tolkning av EØS-avtalens konkurranseregler. Ettersom integrasjon ikke er et formål etter norske konkurranseregler, er utvalget av den oppfatning at norske konkurransemyndigheter ikke skal ta hensyn til integrasjon ved anvendelse av den norske konkurranseloven (s. 61).

Følgende punkter går delvis over i hverandre og er ikke uttømmende:

  • Det indre markedet, som er en viktig del av konkurranseutviklingen, er nettopp et indre marked; det vil si en konsentrering om konkurranse innad i EU, delvis i motstrid til konkurranse i forhold til virksomheter utenfor EU.
  • EU har etablert andre indirekte handelshindringer i forhold til land utenfor EU.
  • EU har etablert regler som gir preferanse til tidligere kolonier av EU-land på bekostning av andre utviklingsland.
  • EU har etablert regler som favoriserer noen land eller andre grupperinger innen EU. Slik regler er gjerne kommet som deler av kompromisser.
  • EU har godtatt bransjeavtaler delvis på tvers av landegrenser som kanskje fremmet konkurranse da de ble etablert, men som så har sementert strukturer og derved senere faktisk hindret videre utvikling av konkurranse. Reimsavtalen mellom ulike lands postverk er et eksempel.
  • EU har etablert andre tungvinte og klønete regler som hindrer produktutvikling. Dette gjelder blant annet en del standarder.[108]
  • EU har etablert begrensninger i offentlige virksomheters muligheter til å konkurrere. Det gjelder blant annet kostnadskrevende opplysningsplikter for offentlige virksomheter som private virksomheter slipper. Reglene om kryssubsidiering hindrer også prising ut fra marginalkostnader fordi de tilhørende regnskapsreglene inneholder en del gjennomsnittsberegninger av kostnader (se Seip 2001b).

Forholdet er annerledes når det gjelder WTO og GATS (se punkt 1.5.4). Her gjelder det tilgang til tjenestemarkeder og betyr i utgangspunktet bare muligheter for øket konkurranse. I markeder der det er stordriftsfordeler, kan en sterk utenlandsk konkurrent imidlertid bety at et monopol dannes raskere, og at det blir vanskeligere å gripe inn ved hjelp av nasjonale overvåkningsorganer. Det gjør imidlertid også at om et marked ikke fungerer tilfredsstillende av andre grunner, kan det ikke gjeninnføres regulering. Det kan for eksempel gjelde der store transaksjonskostnader og større svingninger følger av liberaliseringen, slik det kan argumenteres for i forbindelse med kraftmarkedet (se punkt 3.5).

I forbindelse med WTO har man for øvrig et interessant eksempel på at noen forsøker å påvirke oppfattelsen av hva som er ”riktig” økonomisk teori, jamfør punkt 1.5.1. I et foredrag som er lagt ut på Utenriksdepartementets hjemmeside skriver Mike Moore blant annet:

Bevisene for at liberalisering av tjenester fører til lavere priser er overbevisende. I Storbritannia stupte prisene på markedet for rikstelefonsamtaler etter at British Telecoms monopol ble avskaffet. Prisene har falt mye saktere i lokalsamtalemarkedet, der det fremdeles er lite konkurranse. I USA falt samtaleprisene dramatisk etter at AT&T ble oppløst i 1980-årene. En studie utført av Macquarie University i Australia viste at da utenlandske banker ble sluppet inn i det australske markedet førte det til lavere renter og bankgebyrer.[109]

Eksemplene er avslørende. Telefonbruk har i lang tid hatt en rivende teknisk utvikling og priser har gått ned både der de har vært regulert og der de har vært liberalisert. Når det gjelder banker og liberalisering var den norske erfaringen at liberalisering og lavere rentemarginer førte til sammenbrudd for mange banker som igjen medførte at statlige garantier ble utløst. I Norge er drosjer et godt eksempel på at liberalisering medførte høyere priser. Et ”riktigere” utsagn enn kunne være ”liberalisering av tjenester fører ofte til lavere priser.”


[108] Dette er EU-kommisjonen selv klar over. Se St.meld. nr. 17 2002-03:21.[]

109 Moore 1999.


Publisert 25. nov. 2010 13:52