3.2 Fiske
I grunnrenterapporten (se punkt 2.8) er fiske behandlet to steder. Moene behandler spørsmålet generelt med tanke på et utenlandsk eksempel. Brox behandler norske forhold. Begge viser at det er store problemer med administrasjon og uttak av grunnrenten. Ettersom evnen til å få opp fisken økte kom uttaket av fisk over det nivå som kunne opprettholdes og i 1989 ble det innført fartøyskvoter. Brox oppsumerer utviklingen av dette kvotesystemet slik: ”... retten til fiskets grunnrente ble fordelt i samsvar med hvor store investeringer hver enkelt enhet hadde foretatt.” Belønningen av kapitalinnsats istedenfor arbeidsinnsats har vært typisk for arbeidsmarkedstiltak, distriktspolitikk og næringspolitikk i Nord-Norge og andre deler av landet og har hatt dårlig virkning på alle områdene. Brox viser til Maurstad (1997) som hevder at båtkvote-systemet som tar sikte på å motivere fiskere til å fiske mindre, i virkeligheten innebærer incentiver til å fiske mer når det er fare for å miste kvoten. Brox sier: ”Det er alminnelig oppfatning på kysten at kvoteregimet er helt overflødig overfor sjarkfiske.” Dette fisket reguleres ”naturlig” av vær og innsig.
Spørsmålet om kvoter er selvsagt et spørsmål om makt og fordeling. Det lar seg imidlertid gjøre å lage et kvotesystem basert på omsettelige kvoter som i liten grad er basert på kapitalinnsats og som gir en helt annen fordeling. Man kan tenke seg kvoter for hver enkelt type fiske og for ulike perioder av året.[34] Kvotene fastsettes ut fra hva som fiskeslagene tåler av uttak og fordeles forholdsmessig etter poengberegning slik:
- Poeng deles ut hvert år til personer.
- Poeng gis til eier av fartøy ut fra fiskemengde, fisketype og periode. Hvis det er flere eiere må de enten bestemme hvem som skal ha poengene eller gi poengene til et selskap.
- Kvoter gis for ett år basert på poeng.
- Man får kvote etter det tredje beste poengår av de fem siste år. Man taper ikke rett til kvote selv uten fangst i to av de siste fem år. Det kan i tillegg innvilges permisjon (verneplikt, svangerskap, studier) slik at med to års permisjon blir det delt ut kvote ut fra det tredje beste av de syv siste år.
- Kvoter gjøres progressive for personer eller selskaper ut fra samlet verdi av poengene. For dette formålet brukers gjennomsnittsverdi for de tre siste år for de ulike poengtypene.[35] Man kan ikke få kvoter ut fra mer enn ett eierforhold, det vil si enten et selskap man er medeier i eller et selskap der man er eneeier.[36]
Forslaget er ikke perfekt og det er ikke mulig å lage systemer som ikke gir noen muligheter for å være ”smart.” Fordelen i forhold til fartøybestemte kvoter er imidlertid vesentlig. Det viktigste er at det bare selges kvoter for ett år av gangen. Ved siden av at man ikke får etablert permanente eiendomsretter, får man også vesentlig bedre informasjon om hvordan økonomien i fiskeriene fungerer fordi kvoteprisene er kortsiktige og derfor vil avspeile spesielle forhold raskere. Man får heller ikke indirekte kvotehandel med kjøp og salg av fartøy som skinnhandel.
I forhold til løsningen skissert av Brox, der kvoter sløyfes for sjarkfiske, er ikke argumentene så klare. Ved siden av politiske avveininger krever det konkret kunnskap. Skissen ovenfor har imidlertid noen fordeler for sjarkfiskere. Avhengig av hvor progressivt systemet gjøres, vil det i gjennomsnitt bli noen ekstrainntekter for de minste båtene ved salg av kvoter. Det er også en viss forsikring ved avbrudd i fisket for den enkelte. Både ved havari og sykdom kan det komme noen inntekter ved salg av kvoten man tenkte å bruke det året uten at forventet kvote nødvendigvis vil gå ned.
For myndighetene har dette noen fordeler. Det gjelder spesielt at fartøyenes skalatilpasning kan bli rasjonell uten detaljregulering på fartøynivå. Hvis man for et bestemt fiske har en optimal fangstmengde per fartøy og reduserer kvoten vil det være klare incentiver til fartøy-eierne til å kjøpe og selge kvoter slik at antall fiskefartøy på dette fisket ble redusert proporsjonalt med reduksjonen i kvoten og at det var de mest formålstjenlige fartøyene som ble brukt.[37] Myndighetene ville ved siden av kvotene ha en tilpasningsmulighet i hvor progressivt systemet lages. Ved eventuelt ikke å dele ut hele kvoten i forhold til poengberegningen, men også selge kvoter, kunne myndighetene trekke inn deler av grunnrenten. Motsatt kunne næringen, spesielt i tilfelle med sterk reduksjon i kvotene, tilføres midler om man mente det var nødvendig. Dette kunne gjøres ved å dele ut en samlet kvote som oversteg det man mente var forsvarlig, for så å kjøpe tilbake noen kvoter som da ikke kunne benyttes.
[34] Oppdelingen må imidlertid ikke gjøres for fin, fordi de enkelte markedene da lett vil virke dårligere fordi det er færre og likere deltakere i markedene. Det er imidlertid mulig å ta hensyn til fiskeindustriens behov ved inndelingen, eller ved utdeling av ekstra poeng for fisk som bringes inn i perioder med lite råstoff.[]
35 Her og i litt mindre grad i punktet foran, er det noen begynnelsesproblemer, men de er ikke uoverstigelige. For eksempel kan man bruke omsetningspriser i stedet for kvotepriser for tiden før kvotehandel kom i gang.[]
36 Selskapets poeng reduseres om en medeier tar ut kvote som eneeier.[]
37 Vurdert i forhold til annet fiske eller eventuelt opplag.