Forgreninger av Københavns styre til Norge
Knut Mykland har skrevet at det nye fagdelte, sentraliserte og uniformerte embetsverket som ble skapt i Danmark-Norge var en unik foreteelse i 1600-tallets Europa og en parallell til Napoleons lokalforvaltning fra år 1800.[100] Men det kom troyanske hester inn i embetsverket.
Før kongen sikret seg den avgjørende seieren høsten 1660 kunne det se ut til at Danmark-Norge var på vei mot å få en stenderstyrt stat. I perioden 1627/28-1660 var det blitt holdt en serie stendermøter i Danmark og Norge. Den nye eliten i Norge var blitt vant til å drive interessepolitikk, ikke bare på stendermøter, men også som medlemmer av byrådene som kjempet for egne handelsprivilegier og mot å bli rammet av andres handelspriviegier. Videre hadde de melt sine egne kaker som fogder og i andre embetsstillinger, og de hadde brukt posisjonene innenfor systemet til å skaffe seg fordeler ved næringsbevillinger, ved eiendomstransaksjoner etc. Det er i lys av alt dette vi må se det paradoksale som skjedde omkring innføringen av eneveldet i Norge.[101]
Regimet etablerte en stor landkommisjon for Norge, som ble spaltet i ti utvalg, en for hvert lagdømme. De ca. 40 landkommissærene ble rekruttert fra den nye eliten, med tidligere fogder i klart flertall – de var gjennomgående store kjøpmenn, og mange av dem satt nå i ledende posisjoner i byene, som borgermestrer og rådmenn i byrådene, som tollere eller lagmenn. Landkommissærene fikk i oppdrag å kartlegge Norges økonomiske potensiale, åpenbart med sikte på å øke skattetrykket. Og nå skjedde noe ominøst som regimet med sine bristfeldige norgeskunnskaper ikke oppdaget: Landkommissærene bagatelliserte de norske ressursene. Når de reiste rundt i distriktene for å eksaminere bøndene, var disse lite samarbeidsvillige når det gjaldt å fortelle om gårdene sine. Bøndene trodde at de tidligere fogdene var ute etter å tyne mer skatt ut av dem, men nå var landkommissærene tydeligvis ikke interessert i å øke skatten mer. I de samme dagene da de som utsendinger til hyllingsmøtet i Kristiania i august 1661 avla troskapseder til enevoldsmonarken, underskrev de protokoller som førte kongen bak lyset når det gjaldt omfanget av de norske naturressursene og produksjonspotensialet.[102] Landkommissærene utgjorde også kjernen av de borgerrepresentantene som under hyllingsmøtet leverte søknader om spesielle privilegier for hver enkelt kjøpstad og gikk sammen om en omfattende søknad til kongen om fellesprivilegier for norske kjøpsteder, riksomfattende norske institusjoner og likestilling mellom dansker og nordmenn ved embetstilsettinger. En gruppe geistlige hyllings-representanter leverte en søknad med beslektede krav om nordmenns likestilling med dansker.
Den videre saksbehandlingen røpet viktige trekk ved maktforholdene. Representanter for de norske kjøpstedene ble kalt ned til København til forhandlinger om norske kjøpstadprivilegier, blant dem var landkommissærene enda mer dominerende enn de hadde vært i Kristiania. Disse mennene spilte mange roller, både som borgerrepresentanter og norgeseksperter, som myndighetene i hovedstaden rådførte seg med om norsk økonomi og om hvordan Norge skulle beskattes. De oppholdt seg i København fra seinhøstes 1661 til sommeren 1662. Som opprinnelige danske adelsklienter hadde de mange kjenninger i hovedstaden som kunne støtte dem i kravene når de ikke var i strid med det som ble definert som statsinteresser. Utsendingene ble lei av å være hjemmefra så lenge, men utbyttet ble betydelig: Kongen utstedte både nye privilegier for hver enkelt kjøpstad og fellesprivilegier for alle norske kjøpsteder – den viktigste nyvinningen var prinsippet om at borgerskapet skulle ha monopol på trelastnæringen. Dette var en konsolidering av seierene som var vunnet lokalt i Norge de siste 60 årene.
Og nå kom det flere seierer: For å betale av på den store statsgjelda solgte kongen unna over halvparten av krongodset. For Danmarks del skjedde salget til takster som reflekterte verdien av jorda da konjunkturene hadde vært på sitt beste, for Norges del ble takstene satt langt under dette nivået. De danske finansmyndighetene røpet dermed sin uvitenhet om norsk økonomi, og igjen overlot København takseringen til ekspertene i/fra Norge, dels takster som var fastsatt av embetsmenn i Norge under pantsettinger og salg før 1660, dels landkommisjonens beregninger og dels uttalelser av de landkommissærer som var i København under forhandlingene 1661-62.[103] Dermed kunne kjøpere av krongods i Norge overta godset til store rabatter – gevinsten ble delt mellom enkelte statskreditorer bosatt i København og statskreditorer og andre elitepersoner i Norge: Mesteparten av pantsettingene og salgene av krongods skjedde som innsidehandel, slik at embetsmennene eller kjøpmenn med embetsforbindelser sikret seg det gods de ville ha – salget ble ikke kunngjort for den øvrige befolkningen. Mange bønder ble manipulert bort: Som leilendinger eller partseiere til gårder mistet de kontrollen over sager, skoger og allmenninger.
I alt ble det levert inn 500 supplikker til hyllingskommissærene i Kristiania sommeren 1661, av dem 300 fra bønder og 200 fra adel, geistlige, borgere og embetsmenn. Selv om mange av bondesupplikkene kom fra store distrikter med tusenvis av bønder, ble de summarisk og uforpliktende besvart, og ingen bønder ble innkalt til København til undersøkelse av saksforholdene etterpå. Heller ingen geistlige ble innkalt til forhandlinger. Og kongen besvarte ikke de borgerlige og geistlige kravene om nordmenns likestilling med dansker og om norske statsinstitusjoner (kommersekollegium og universitet i Norge).
Som vi alt har sett, gjorde det seg gjeldende en spenning mellom at alt viktig skulle bestemmes i København og at kunnskapen om Norge fantes i Norge. Hvorfor gjorde ikke København-regimet mer for å skaffe seg norgesekspertise? Kanskje fordi det gamle regimet i de siste par generasjonene før 1660 hadde hatt stor suksess med å beskatte nordmennene. At det nå skulle glippe med den nye norske elitens lojalitet, var vanskelig å forutse, for den hadde inntil da tjent både kongen og seg selv. Kanskje det hadde tjent til å fastholde embetsmennenes lojalitet da Kristian 4. i 1630-åra tok et oppgjør med bedragerske fogder ved å sørge for en realitetsbehandling av bondeklager mot dem, ved hjelp av Bjelkekommisjonen (ledet av Jens Bjelke).[104] I 1660 var skatten blitt så høy at de tidligere adelsklientene hadde mer å tape enn å vinne på videre skatteskjerpelser. Dessuten var dette første gang de hadde fått sjanse til å påvirke så direkte beslutningsprosessen i den statsfinansielle politikken; de hadde ikke vært så positive til tidligere skatteopptrappinger heller – det går fram av avgjørelser om skatterabatter som tidligere var blitt fattet på lensnivå.
Fredrik 3. har neppe sett grunner til å være misfornøyd med sine norske undersåtter i åra omkring 1660, men kongen og hans menn må samtidig ha vært klar over at forholdet mellom øvrighet og befolkning i Norge fortsatt var preget av mer uro enn i Danmark. Dette var en uro som også gjennom hele 1600-tallet utspilte seg på alle nivåer, selv om utslagene var mindre dramatiske og bøndene hadde mindre suksess enn på 1500-tallet. Slett ikke alt kan ha blitt rapportert til København, men dokumenter og saker som nådde opp til overordnede instanser, administrativt og juridisk, røpet mye om uro som hadde startet i form av ordrenekt, sabotasje av pålagte forpliktelser, uro og kjeftbruk på bygdetingene.[105] Det kunne heller ikke være ukjent at selv under de siste krigene 1657-60, hadde mange bønder nektet ytelser til det militære, og mange hadde desertert – dette var alvorlig siden forsvaret av Norge nå så ensidig var gjort avhengig av bondemilitsen, mens hæren i Danmark var en vervet yrkeshær. Og så fantes hele spekteret av politisk aktivitet i Norge i forlengelse av hverdagsmotstanden, stadige bølger av supplikker som av og til utløste mer omfattende saksbehandling. Supplikkene kom jevnlig ned til København, men de store bølgene kom til herredager og kongehyllinger. Stattholderen og lensherrene mottok også supplikker, og supplikkene til stattholderen økte sterkt fra Hannibal Sehesteds tid. Supplikkene til hyllingen i 1661 avspeilte en økende uro i Norge. Krigen hadde vært en stor påkjenning, og nå ulmet misnøyen i alle samfunnslag – landkommisjonens atferd kan også ha vært utslag av dette. I disse åra kom det til stormfulle opptrinn flere steder i landet, og klagene over skattetrykket tiltok i styrke. Hva skulle København gjøre med dette?
I 1664 tok Fredrik 3. et grep som kong Hans hadde tatt i 1506, som Kristian 4. hadde tatt i 1643 og som Fredrik 6. tok i 1807 og 1813: Han sendte en av kongehusets egne menn til Norge, sin førstefødte sønn, Ulrik Fredrik Gyldenløve, som var født utenfor ekteskap.[106] Gyldenløve ble blottende ung (26 år) utnevnt til stattholder og fikk en instruks om å knytte nordmennene i kjærlighet til kongen, det var en viktig legitimitetsbyggende aksjon. Gyldenløves innsats som stattholder må ses i lys av dette – han var stattholder helt til 1699, vel en fjerdedel av tiden oppholdt han seg i Norge, for det meste ellers ved hoffet i København. Både utad og innad gjorde han mye for å fremme kongehusets popularitet. Han opptrådte åpent og jovialt i møter med nordmenn av alle stender, han forsikret dem om at han arbeidet for deres interesser, han argumenterte og til dels aksjonerte for å dempe skattetrykket, slo ned på underordnede embetsmenn som han mente misbrukte stillingene sine eller ikke var effektive nok, og var på vakt mot at offiserer begikk overgrep mot soldater og bønder som utredet dem.
Men snart utviklet det seg motsigelser i Gyldenløves politikk. Målet for hans virksomhet var å fremme den eneveldige kongemakten, han arbeidet for å forsterke militariseringen i Norge, han førte videre Sehesteds effektivisering av beskatningen og samvirke med de fremste innen den nye merkantile eliten. Regimet fortsatte med å dele ut fordeler og næringsprivilegier, ved krongodssalg, ved konsentrasjon av trelasteksporten på en privilegert elite, ved satsing på bergverksnæringen og ved privilegier til store skipsredere. Fortsatt var det plass for nye klienter som klatret høyt opp i kombinasjon av embeter og handel, dessuten var det enkelte forretningsbegavelser som kunne erobre plasser i den stordriftsstruktur som allerede var etablert, men hovedtendensen var nå at den dansk-norske merkantilbyråkratiske eliten som hadde svingt seg opp i generasjonene før 1660 konsoliderte seg ytterligere som en ny overklasse i Norge. Det var selvsagt ikke Gyldenløve alene som bestemte utviklingen i disse åra. Mye ble bestemt av den struktur som ble skapt politisk og militært: Omkring 1700 hadde Norge passert Sverige som Europas mest militariserte land, i antall offiserer, soldater og matroser i hær og marine målt i forhold til befolkningen (en militær for hver 25. innbygger).[107] Samtidig var statsinntektene fastholdt på et høyere nivå enn i fredstid før 1660. Forskjellen var imidlertid at beskatningen i Danmark var blitt skjerpet langt mer effektivt enn i Norge, noe som imidlertid ble motvirket av de før omtalte overføringene fra Norge til København.
Knut Mykland pekte i Skiftet i forvaltningsordningen på at det unge enevoldsregimet stod overfor valget mellom tre styringsmodeller for Norge: stattholderstyre av hele landet, saklig oppdelte styringsorganer for hele landet eller direkte styre fra København av de regionale og lokale embetene i Norge.[108] I Cappelens Norges historie konkluderte han med at kongen fram til 1721 da Sverige hadde tapt sin stormaktsstilling, holdt en eller flere landsomfattende styringsorganer i Kristiania (stattholderen, kommanderende general, slottsloven 1704-22), men fra da av ble disse organene avviklet, slik at det ved utgangen av 1700-tallet bare var rudimenter igjen av dem.[109]
Dette er en viktig observasjon, særlig fordi den fokuserer på at også fordelingen av styringsfunksjoner når det gjaldt Norge var situasjonsbetinget, dvs. avgjort av politiske hensyn. I virkeligheten dreide det seg ikke om så skarpe skiller mellom før og etter 1721. Også før dette året ble tilløpene til delegering av styringsfunksjoner til allnorske styringsorganer i Norge motvirket av Københavns sentrifugalkraft. Bare under situasjonens tvang ble viktige beslutninger delegert opp til Norge, typisk for å gi tyngde til Gyldenløves legitimitetsbyggende aktivisme i 1660-åra, ellers skjedde det mest for å tilfredsstille militære behov eller erkjente behov for å ty til ekspertise som bare fantes i Norge.
[100] Bagge og Mykland 1987:159.[]
101 Rian, Øystein 2002, upublisert manuskript, Historisk institutt, Universitetet i Oslo, se Rian, Øystein 2001, ”Bondekår i tidlig nytid”, i Reidar Almås og Brynjulv Gjerdåker, red, Norges landbrukshistorie til år 2000. Trondheim:57-71.[]
102 Rian 1997, Bratsberg:179-83.[]
103 Reksten, Erling 1985, Krongods og kongsmenn. Jordsalg og sosial endring på Vestlandet 1650-1700, bd. 1-2. Oslo; Rian 1997, Bratsberg:407-29.[]
104 Nissen, Harald A. 1996, Bondemotstand og statsmodernisering. Bjelkekommisjonen i Trondheim len 1632. Hovedoppgave, NTNU.[]
105 Koht, Halvdan 1926/1975, Norsk bondereising. Oslo; Sogner, Sølvi 1996, Krig og fred 1660-1780, bd. 6 av Aschehougs Norgeshistorie. Oslo:31-33.[]
106 Rian, Øystein 2001, Ulrik Frederik Gyldenløve, Norsk biografisk leksikon, bd. 3. Oslo:447-49.[]
107 Lind, Gunner 1986, ”Den dansk-norske hær i det 18. århundrede. Optimering, modernisering og professionalisering”, (Dansk) Historisk Tidsskrift:26-73.[]
108 Mykland, Knut 1973, Skiftet i forvaltningsordningen i Danmark og Norge i tiden fra omkring 1630 og inntil Frederik den tredjes død. Oslo:71.[]
109 Mykland, Knut 1977, Norges historie, bd. 7. Oslo:134-35.