RIKSSAMLINGEN FRA ET MAKTSYNSPUNKT


”Rikssamling” er et teleologisk begrep i forskningen: Nasjonen blir til, ”modnes” til samling. Forestillingen henger delvis igjen, også i nyere forskning, selv om den opprinnelige tankegangen bak er forlatt. Rikssamlingen dreier seg imidlertid ikke bare om samling, men også om splittelse. Mindre enheter underlegges større, men samtidig trekkes det opp klarere grenser mellom disse større enhetene. Spørsmålet er derfor ikke bare hvorfor Norge ble ”samlet til et rike”, men hvorfor Norden ble inndelt slik området ble på 900- og 1000-tallet. Språklig, kulturelt og religiøst fantes det neppe avgjørende skiller mellom de tre nordiske landene i tidlig middelalder; de forskjellene som fantes, falt ikke sammen med de senere nasjonale grensene. ”Rikssamlingen” handler derfor for det første om territorialisering av makt, etableringen av en forbindelse mellom et dynasti og et spesielt område. For det andre handler den om inndelingen av Norden i riker. Hva kan forklare at samlingen skjedde akkurat på 900- og 1000-tallet og at inndelingen ble slik den ble?

Vikingferdene har trolig vært en viktig faktor, både ved å skape tettere kontakt med Europa og ved å skape større økonomisk overskudd som kunne omsettes i politisk makt. Nye, store ressurser i form av luksusvarer ble ført inn i systemet og gjorde det mulig for krigsherrer og oppkomlinger å skaffe seg store skarer av tilhengere på bekostning av etablerte stormenn, eller for dyktige og heldige stormenn å utmanøvrere sine konkurrenter. Befolknings-økning, utvidelse av det dyrkede areal og dermed større overskudd av jordbruket kan ha hatt samme virkning, ved siden av at disse faktorene har dannet forutsetningen for den militære ekspansjon under vikingtiden.

På denne måten har vikingferdene bidratt til mer intens maktkamp og etablering av større territorielle enheter. Men de forklarer ikke nødvendigvis det som ble sluttresultatet, inndelingen i tre, noenlunde stabile enheter under faste dynastier. Tvert imot er det mer rimelig å tenke seg at vikingferdene har ført til mindre, snarere enn større stabilitet. Så lenge det var fritt frem for alle med nødvendig kapital og menn som var villige til å følge dem å dra på plyndringsferder i utlandet, måtte det være vanskelig for en hersker å monopolisere makten hjemme. Dessuten var det ikke nødvendigvis gitt at de dyktigste og mest ressurssterke herskerne ville etablere seg i hjemlandet; det kunne være vel så attraktivt å skaffe seg et rike i England, Irland eller Normandie, som vi kjenner til at vikinghøvdinger gjorde. Det avgjørende stadiet i rikssamlingen ser ut til å være sluttfasen av vikingferdene, da ekspansjonmulighetene ble begrenset til hjemlandet.

Måten Norden ble inndelt på, kan forklares ved at den viktigste militærmakten i tidlig middelalder var sjømakt: Sjø bandt sammen, mens skog, fjell og ødemark skilte. Dermed hadde Danmark et klart fortrinn, som ble ytterligere styrket ved at det var tettest befolket og hadde størst dyrket areal. Danmark ble derfor tidlig samlet, omfattet både Jylland, øyene rundt og Skåne og periodevis også England og Norge eller deler av Norge. Norge hadde også en gunstig topografi, med en lang, seilbar kyst, der størstedelen av befolkningen bodde. Sverige var derimot minst gunstig stilt, med mye ødemark mellom de to hoveddelene av landet, Svealand og Götaland. Det ble sist samlet og måtte i vest nøye seg med en liten korridor ut til havet ved munningen av Göta Älv (fra midten av 1200-tallet). Derimot begynte ekspansjonen tidlig i Østersjøområdet mot Åland og Finland.

De første stadiene av den nordiske rikssamlingsprosessen ligger i mørke. Snorres og Saxos detaljerte skildring av riksmakt tilbake til 800-tallet, i Saxos tilfelle til og med mange århundrer tidligere, er lite å stole på. Men karolingiske kilder forteller om danske konger på begynnelsen av 800-tallet. Så ser den danske riksmakten ut til å ha blitt svekket, inntil Jellingdynastiet trådte frem på midten av 900-tallet og ble den dominerende makt i Norden de følgende 100 årene. Mellom disse to tidspunktene ligger den norske rikssamlingen under Harald Hårfagre. En nærliggende antagelse er at Karolingerriket i sør har stimulert den danske rikssamlingen, både som forbilde og som trusel. Hvor langt den danske riksmakten så har strukket seg, er usikkert, men en del tyder på dansk innflytelse i Viken allerede på 800-tallet. Da kan man tenke seg Harald Hårfagre som en reaksjon på den danske ekspansjonen. Hvor mye han samlet, er usikkert. Hans kjerneområde har vært Vestlandet, mens Trøndelag har vært kontrollert av Ladejarlene, og Østlandet muligens har vært delt mellom småkonger, direkte eller indirekte under dansk styre. Vi kan imidlertid ikke se bort fra at han og kanskje også hans etterfølgere har hatt en eller annen form for overhøyhet over landet utenom kjerneområdet, slik sagaforfatterne antyder. Det går neppe an på denne tiden å operere med klare territorielle skiller mellom maktområder. Mye av maktkampen har trolig dreid seg om symbolsk herredømme, å få motstanderen til å anerkjenne en selv som overherre, mer enn om å skape direkte, territoriell kontroll. I mange tilfeller har det neppe vært noen presise forestillinger om hva et slikt overherredømme skulle innebære.

Selv om Harald i en eller annen forstand kan ha klart å samle det som senere ble det norske riket, er det mindre som tyder på at det forble samlet under etterfølgerne. Tvert imot ser det i tiden frem til begynnelsen av 1000-tallet ut til å ha vært flere skifter både av dynasti og territorielt tyngdepunkt. Denne perioden illustrerer også godt sammenhengen mellom vikingferder og rikssamling. Alle konger mellom Håkon den gode (ca. 930-61) og Harald Hardråde (1046-66), kom utenfra, og flere av dem var også vel så interessert i å skaffe seg land og tilslutning utenfor som innenfor Norges ”grenser”. Flere av dem var militærentreprenører som hadde skaffet seg store rikdommer ved plyndring utenlands og som omsatte disse rikdommene i støtte innenlands, trolig for en stor del fordi de var blitt avskåret fra fortsatt ekspansjon utenlands, eventuelt som et middel til å delta med nye krefter i den internasjonale maktkampen.

Det var imidlertid menn av denne typen som fullførte den norske rikssamlingen, først Olav Haraldsson den hellige (1015-30), så hans halvbror Harald Sigurdsson, med tilnavnet Hardråde. Forklaringen på dette må i stor grad søkes i forholdet til Danmark, der Jellingdynastiet i Jylland trådte frem som den dominerende maktfaktor i Norden

fra siste halvdel av 900-tallet. Seieren over Olav Tryggvason i Øresund[3] i år 1000 gjorde den danske kongens klienter, Ladejarlene, til herskere i Norge. I årene 1014-17 bemektiget dynastiet seg også England. Olav Haraldsson deltok under den tidlige fasen av disse kampene, trolig på dansk side. Han må imidlertid ha funnet ut at utfoldelsesmulighetene i England var begrensede og vendt hjem til Norge. Ved hjelp av oppsamlet vikingrikdom og noen heldige kupp la han landet under seg på overraskende kort tid (1015-16). Men resten av sin regjeringstid befant han seg i skyggen av Knut den mektiges Nordsjøimperium, og bukket til slutt under for det. En allianse mellom Knut og en stor del av de norske stormennene drev ham i landflyktighet i slutten av 1028, og da han vendte tilbake sommeren 1030, ble han han slått og drept i slaget ved Stiklestad.

I sagaene er det trekk som tyder på at Olav både har gjort seg gjeldende over en større del av landet enn forgjengerne og har grepet mer inn i forholdene der.[4] Hvor pålitelige disse opplysningene er, kan diskuteres. Det er likevel ikke urimelig at de kan være riktige. På grunn av Knuts maktstilling har Olav ikke hatt forgjengernes muligheter til å drive ”en aktiv utenrikspolitikk”. Av samme grunn må han også ha fått større problemer med å skaffe seg oppslutning gjennom å belønne sine tilhengere. Han har åpenbart hatt med seg mye gull og sølv fra England, men dette må nokså fort ha vært omsatt i politisk støtte - den raske erobringen tyder på det. Deretter hadde han få muligheter for å skaffe nye tilførsler.

I sagaene refereres det til rykter om at han var gjerrig - noe forfatterne selvsagt tar avstand fra. Men her gjelder ordspråket om at ingen røk uten ild. Når slike rykter har holdt seg i 200 år, tross en massiv hagiografisk tradisjon og valfarter til helgenkongens skrin på alteret i Nidarosdomen, er det all grunn til å tro at det er noe i dem. Ikke nødvendigvis at ikke Olav har ønsket å være gavmild, men at han ikke har vært i stand til det. Også en annen negativ egenskap som sagaene tillegger ham kan ha sammenheng med dette, nemlig hans hardhet og uforsonlighet og hang til å hevne krenkelser der han heller burde ha søkt forsoning. Olav kan ha vært fanget i et slags ”Catch 22”: hvis han førte en moderat og forsonlig politikk mot alle, ville han slippe opp for midler til å belønne sine venner, som så ville svikte ham. Hvis han søkte å svekke noen av de fremste mennene i landet, for å hjelpe sine venner frem, ville han drive disse mennene i armene på Knut den mektige, noe som også faktisk skjedde.

Knut den mektiges herredømme i Norge ble imidlertid bare en episode. Etter hans død i 1035 ble riket delt, Olavs slektninger fikk igjen makten i Norge og kjempet i den følgende tiden - frem til midten av 1060-årene - også om å vinne Danmark. Forklaringen ligger dels i dynastiske tilfeldigheter. Tingene kunne ha utviklet seg annerledes om Knut hadde levet lenger, om han hadde etterlatt seg en voksen sønn med lignende evner som han selv og ikke en som ennå var barn og som døde etter syv års regjeringstid. Det er likevel vanskelig å forestille seg at Knuts Nordsjøimperium kunne ha blitt svært langvarig. Likeledes er den langvarige kampen om Danmark mellom Magnus den gode (1035-47) og Harald Hardråde på den ene siden og den danske Svend Estridsen (1047-74) på den andre et vitnesbyrd om den norske kongens begrensede muligheter til å skape et felles dansk-norsk rike. Gjensidig utmattelse tvang kongene til å konsentrere seg om det territoriet de hadde skaffet seg en viss hevd på. Denne tendensen ble ytterligere styrket gjennom Haralds mislykkede forsøk på å erobre England i 1066, som markerte i alle fall en foreløpig slutt på nordiske kongers muligheter for oversjøisk ekspansjon.

En periode da den danske kongen forsøkte å samle hele Norden under dansk ledelse, etterfulgt av den norske kongens forsøk på å forene både Danmark og Norge under norsk ledelse, ble altså i løpet av 1060-årene avløst av en periode med tre noenlunde etablerte kongeriker. Det dreide seg neppe om at kongene i de tre rikene nå hadde oppdaget sitt ”nasjonale” kall og viet seg til statsbygging innenfor landets grenser, men snarere om ren utmattelse, pluss at grensene nå var trukket på en slik måte at de tre rikene var blitt noenlunde jevnsterke. Dermed ble i praksis det symbolske herredømmet over et stort område mindre aktuelt, og kongene søkte i stedet å intensivere sitt herredømme innenfor det enkelte rike - selv om graden av statsbygging i denne perioden ikke skal overdrives. Hverken Olav eller hans etterfølgere har bevisst gått inn for en ny politikk på dette området, men Olav kan ha vært den første norske kongen som har vært tvunget til å kompensere for manglende ytre ekspansjon med en mer aggressiv politikk innenlands.

Dermed har han også kommet opp i flere konflikter med stormennene enn sine nærmeste forgjengere, konflikter som fortsatte under hans etterfølgere. Resultatet ble ikke at aristokratiet ble knekket, men at en rekke enkeltpersoner og ætter ble det, og at nye menn rykket opp i nær tilknytning til kongedømmet. Samtidig satt kongen igjen med mye konfiskert gods. Dette dannet så grunnlaget for at Harald Hardråde på midten av 1000-tallet kunne ”dele kortene ut på nytt” og bygge opp et aristokrati av personlige venner, dels på grunnlag av restene av forgjengernes aristokrati, dels ved hjelp av helt nye menn han selv hadde bygget opp. Dermed fulgte en periode med stabilitet, uttrykt i dynastisk kontinuitet, både innenfor kongeslekten og de ledende stormannsslektene, en periode som varte til ny rivalisering brøt ut innenfor eliten henimot midten av det følgende århundret.

Det er enighet om at statsmakten i denne perioden var betydelig svakere enn den ble på 1200-tallet, etter neste fase av indre konflikter. Med støtte i en solid eldre tradisjon kaller Holmsen denne perioden for ”folkekongedømmets tid” og sikter dermed til en desentralisert og ubyråkratisk kongemakt med støtte av et bredt bondesamfunn (Holmsen 1977: 169-87). At kongemakten var desentralisert, støttes også av at den ofte var delt mellom flere innehavere. Var der flere pretendenter til tronen, ble makten gjerne delt mellom dem. På den annen side har det vært en utbredt oppfatning innen den agrarhistoriske skolen at kongen etter rikssamlingskampene hadde erhvervet seg store mengder gods gjennom konfiskasjoner fra beseirede motstandere, som den så i den følgende tiden delte ut til kirken eller verdslige stormenn for å skaffe seg støtte (Bjørkvik 1960-61, Holmsen 1976: 101-46). Denne oppfatningen bygger på tilbakeslutninger fra opplysninger om kirkelige godssamlinger i senere tider.

De store mengdene gods kirken i løpet av høymiddelalderen kom i besittelse av - omkring 1300 skal den ha eid ca. 40 % av landets samlede landskyldinntekter - må i stor grad være resultat av gaver. Det er også overveiende sannsynlig at store, samlede godskomplekser er resultat av gaver fra svært store godseiere, og da er det nærliggende å tenke på kongen. Men en god del av dette kan også stamme fra stormenn. Og selv om en del konfiskert gods kan ha vært ”innom” kongen, behøver ikke det å bety at han har sittet med det særlig lenge. De falne stormennene er trolig blitt erstattet av andre venner og klienter, som har overtatt deres gods eller store deler av det. Det er derfor mer rimelig å tenke seg et fortsatt aristokratisk system, der stormennene er kongens venner og klienter, enn et ”folkekongedømme” med kongen som landets suverent største jordeier. Dette danner så utgangspunktet for annen fase i de indre stridighetene som fører til statsdannelsen på 1200-tallet.

Denne fasen, vanligvis kalt borgerkrigene - en betegnelse som egentlig er anakronistisk - varte, med mellomrom, fra 1130 til 1240. Disse konfliktene har vært betraktet som siste fase i rikssamlingen (Bull 1917, Helle 1974 og 1995). Grunnlaget for denne oppfatningen er at konfliktene skyldtes territorielle motsetninger, noe som neppe er tilfelle. De territorielle motsetningene som kan konstateres et stykke ut i borgerkrigene, er snarere en følge av konfliktene enn en årsak til dem. Derimot er det riktig at borgerkrigene bidro til sentralisering og var en av forutsetningene for den sterke samfunnsorganisasjonen under ledelse av stat og kirke som vi møter i ”storhetstiden” 1240-1319 (Lunden 1976: 18, 129 ff., 208, Bagge 1986). Selv om rikssamlingen frem til midten av 1000-tallet hadde etablert en landsomfattende kongemakt, representert ved en eller flere konger, var det administrative apparatet lite utbygget og kongens kontroll over de enkelte områdene begrenset. De intense indre konfliktene, som endte med seier for ”Sverreætten” i løpet av de første årtiene av 1200-tallet, bidro til utbygging av lokaladministrasjonen, større inntekter for kongemakten og samling av aristokratiet omkring et dynasti. Graden av byråkratisering og sentralisering skal diskuteres i det følgende. Her skal det bare påpekes at det på 1200-tallet fortsatt fantes store regionale ulikheter og at disse trolig ville ha trådt ytterligere frem hvis kildematerialet hadde vært mer omfattende. Særlig er forskjellen mellom kyst og innland påfallende. Det var kysten som først ble lagt inn under kongens herredømme, hvor administrasjonsapparatet var best utbygget, skattene høyest og kongelig, aristokratisk og kirkelig eiendom mest utbredt (se bl.a. Holmsen 1982).

Vi kan dermed følge en linje fra vikingtiden til midten av 1200-tallet der en sterk sentralmakt blir bygget opp ved hjelp av det tradisjonelle midlet, nemlig fysisk maktbruk. Noe som nærmer seg alles kamp mot alle i vikingtiden fører i første omgang til etableringen av et sentralt overherredømme og i neste omgang til at dette herredømmet bygges ut til noe som minner om en statsdannelse. Resultatet av prosessen blir en uttynning av den fysiske makt gjennom etableringen av et administrativt apparat. Denne uttynningen kan også sies å ha løpt parallelt med den fysiske maktkampen og bidratt til at makt på 1200-tallet, i alle fall delvis, er blitt noe annet enn 300 år før.


]]3 Om plasseringen av slaget, i Øresund, som hos Adam av Bremen og i den eldste tradisjonen, eller ved Svolder i nærheten av Rügen, se Ellehøj 1953: 1-5 m. henv. til tidligere litteratur. []

 ]]4 For det følgende, se Bagge 2002a.


Publisert 25. nov. 2010 13:52