MAKTFORDELING OG ”FORFATNING”


Etter denne gjennomgåelse av utbyggingen av byråkratiet - i den grad vi kan kalle det et byråkrati - vil det for en moderne iakttager være naturlige å spørre etter politikken. Hvilke rent politiske organer fantes, hvordan kom motsetninger mellom klasser, organisasjoner og sosiale grupper til uttrykk, hvilken politisk rolle spilte byråkratiet, og hvem kontrollerte det? I middelalderen går det ikke på samme måte som i dag an å skille mellom politikk og byråkrati. Det ”byråkratiske” apparat som er skissert i det foregående var langt på vei også det politiske apparat. Det fantes heller ikke noen forestillinger om politikk som en normal del av samfunnslivet eller om at ulike ideologier eller interessegrupperinger konkurrerte med hverandre om å få gjennomslag for sine interesser og påvirke samfunnsutviklingen. Høymiddelalderens ideologi om det ordnede samfunn bygget på den forutsetning at slike konflikter var illegitime. Men selvsagt fantes det i praksis ulike kollektive og individuelle interesser. I tidlig middelalder, rikssamlings- og borgerkrigstiden, hadde konkurransen mellom dem hatt form av væpnet kamp. I høymiddelalderen kommer den til uttrykk dels gjennom åpne verbale og institusjonelle konfrontasjoner, dels på forskjellige måter bak kulissene, som det ikke alltid er enkelt å få øye på.

Det finnes en lang diskusjon i forskningen om maktfordelingen i middelalderens, særlig høymiddelalderens norske samfunn (Helle 1961: 349-70, 1972: 11-15, 559-73 o.fl.st. og 1974: 29-35, 216-24, 234-36 m. henv., Moseng m.fl. 1999: 217-21 m. henv.). Man har i hovedsak skilt mellom fire grupperinger: konge, kirke, verdslig aristokrati og bønder. Helt skjematisk kan man si at forskningen i det 19. århundre i hovedsak regnet med en allianse mellom kongen og bøndene mot kirken og aristokratiet, mens den marxistiske retningen fra begynnelsen av det 20. århundre opererte med et grunnleggende fellesskap mellom konge, kirke og aristokrati i egenskap av jordeiende overklasse mot bøndene, som måtte bære byrdene med høymiddelalderens sterkt organiserte samfunn. Fra midten av det 20. århundre har det vært en viss tendens tilbake til det eldre syn. Diskusjonen i denne sammenheng har særlig dreid seg om den personlige kongemakt. Mens den marxistiske skolen hevdet at kongen var et redskap for den jordeiende overklasse og hadde liten personlig makt (teorien om ”redskapskongedømmet”, Holmsen 1977: 252-61), har nyere forskning hevdet at kongen personlig tvert imot sto meget sterkt. Dette synet har i hovedsak vært kombinert med den oppfatning at kongen sto relativt fritt i forhold til de øvrige grupperingene og bl.a. kunne skaffe seg en uavhengig plattform i forhold til det jordeiende aristokrati gjennom ”et funksjonelt forhold til bondesamfunnet” (Seip 1940, Helle 1972: 559-73, Bagge 1986: 189-95, 1989: 38-41 og 2001b: 325-41). Det er imidlertid også blitt kombinert med oppfatningen av kongen som grunnleggende et redskap for den jordeiende overklasse (Lunden 1976: 310 ff., 380 ff. og 1978).

Kongespeilet og andre kilder inneholder en rekke utsagn om kongens store makt. Han representerer Gud på jorden, og ulydighet mot ham er det samme som ulydighet mot Gud. Det er nemlig Gud som har fastlagt hvordan samfunnet skal innrettes. Makt er ikke lenger uttrykk for personlig frihet eller for at man er den første og vinner anerkjennelse fra andre, den er delegert fra Gud som et nødvendig middel til å skape rett. Kongen eier landet og alle som bor i det, og derfor er alle forpliktet til å tjene ham og ta på seg de byrder han pålegger dem. Ære og høy rang er noe man får i kraft av kongens nåde. Og endelig bestemmer han over liv og død; han kan drepe den han vil og la leve den han vil (Kgs.: 42, 73, Ksp. 82, 138 f., Bagge 1987: 22 ff., 63 ff.).

Hva så hvis kongen er ond eller ukvalifisert? Spørsmålet diskuteres i Kongespeilet med utgangspunkt i Bibelens beretning om David og Saul, der David to ganger lot være å drepe Saul, selv om han hadde anledning til det og Saul var hans fiende og forfulgte ham. Saul var en ond konge, men David hadde likevel ikke rett til å drepe ham. Kongen er bare ansvarlig overfor Gud og kan bare dømmes av Ham. Kongespeilet ender med en skildring av kongen for Guds domstol etter døden, der han skal avlegge regnskap for sitt embete. Truselen om Guds straff, i dette liv og særlig det neste, skal holde kongen på den rette vei, men menneskene har ikke rett til å gripe inn (Bagge 1987: 156-66).

Det er uten videre klart at Kongespeilets utsagn ikke er uttrykk for hvordan forholdene virkelig var. Utsagnene blir også mindre drastiske når de blir sett på bakgrunn av forholdene i samtiden. Utsagnet om kongens eiendomsrett er en polemikk mot den tradisjonelle gjensidighetstenkningen knyttet til gaveutvekslingen: å tjene kongen er en plikt som påhviler alle landets innbyggere, ikke uttrykk for ”vennskapet” med en patron som man ønsker seg belønning av. Utsagnet om kongens råderett over liv og død er ledd i innføringen av offentlig rettshåndhevelse: bare kongen og hans ombudsmenn kan ta liv, fordi de ikke gjør det på egne vegne, men på vegne av Gud og samfunnet (Bagge 1987: 25, 63 f.). Utsagnene bør derfor i første rekke forståes ut fra ønsket om å styrke den offentlige makt, ikke som ledd i en argumentasjon for å styrke kongemakten på bekostning av andre ”forfatningsorganer”. Skillet mellom person og embete i middelalderens tenkning kunne brukes både til å styrke og svekke kongemakten. At kongen er noe mer enn en vanlig enkeltperson, styrker ham. At kongedømmet er et embete og dermed noe annet enn kongens person, gjør i prinsippet at man kan bekjempe personen uten å bekjempe embetet, slik det er flere eksempler på at man argumenterte i middelalderens Europa.

I Norge er det derimot klart at embetstenkningen, gjennom koblingen til dynasti og arvekongedømme, styrker den personlige kongemakt. Mens biskopen er gift med sitt embete og kan innsettes, men ikke avsettes av en valgforsamling, er kongen født til det og blir både innsatt og avsatt av Gud. Det er i denne sammenheng karakteristisk at den siste regjerende konge som ble drept i kamp var Magnus Erlingsson i 1184. Før dette var det regelen snarere enn unntaket at konger ble drept. Innføringen av arvekongedømmet er kanskje det klareste uttrykk for kongemaktens styrke i forhold til aristokratiet. Norge er det første eksempel i middelalderens Europa på at arvekongedømmet blir lovfestet. Ut fra dette synspunkt blir den norske ”forfatningen” et klart eksempel på det man i samtiden - med terminologi hentet fra Aristoteles - kalte dominium regale (kongelig herredømme), motsatt regimen politicum (”forfatningsmessig” eller ”borgerlig” styre). En sammenligning mellom de indre forhold i den kirkelige og den verdslige organisasjon viser betydningen av arvekongedømmet. Både paver og biskoper hadde sine råd, paven kardinalkollegiet, biskopene domkapitlene, som begge fikk gjennomført en høy grad av maktdeling, nettopp på denne tiden. I Norge raste langvarige og bitre stridigheter mellom biskop/erkebiskop og domkapitel i Stavanger og Nidaros i tiden omkring 1300. Og begge steder - som i de øvrige norske domkapitlene - ble resultatet det samme. Det fantes nøye regler for domkapitlets rett til å delta biskopens avgjørelser og for de enkelte kannikenes rettigheter i forhold til biskopen. Utad kunne imidlertid begge parter stå sammen om å hevde bispestolens makt og autoritet. Men et domkapitel var en klart avgrenset gruppe personer, med faste embeter og inntekter som de ikke kunne avsettes fra - i alle fall ikke hvis ikke de ble dømt for alvorlige forbrytelser - og som dessuten valgte biskopen. Domkapitlet kunne dermed stille betingelser for valget. Det var dessuten en korporasjon som ”aldri døde”, mens biskoper ble innsatt og døde med jevne mellomrom. Tendensen gikk dermed i retning av at domkapitlet stadig utbygget sin makt og ble en ”regjering” som styrte sammen med biskopen.

Derimot hadde kongen betydelig frihet til å velge hvem han ville gi makt og innflytelse, mens hans egen stilling gikk i arv. Fremveksten av et fastere organisert riksråd mot slutten av høymiddelalderen medførte en utvikling i samme retning som innenfor kirken, men den var langsommere og nådde mindre langt, nettopp fordi riksrådet ikke ble valgorgan i samme forstand. Riktignok ble Norge et valgrike i løpet av senmiddelalderen - dette ble formelt fastsatt i 1450 - og riksrådet styrket dermed sin stilling. Men kongedømmet ble aldri gjenstand for fritt valg på samme måte som bispeembetet. Kongens eldste sønn var normalt eneste kandidat. Det valget dreide seg om, var betingelsene for hvordan han skulle styre. Ved et bispevalg fantes det ingen arving, ettersom en biskop ikke kunne ha legitime sønner. Kandidaten var derimot et medlem av valgforsamlingen. Dessuten var de fleste biskoper eldre menn, som gjerne ikke fungerte i så lenge i embetet, mens en konge kunne ble valgt i meget ung alder og dermed kunne regjere i lang tid.

Disse resonnementene bekreftes av undersøkelser av den politiske praksis. F.eks. kan overgangen fra en sterkt kirkevennlig politikk under Magnus Lagabøter til et voldsomt angrep på kirken under formynderstyret for hans sønn vanskelig forklares på annen måte enn at den myndige kong Magnus har tvunget stormennene til å føre en annen politikk enn de egentlig ønsket (Seip 1940: 99-101, 1942: 176 ff.). Selve rådgiverkretsen var så vagt avgrenset at den vanskelig kan ha fungert som en kontrollinstans overfor kongen. Vi kan nok ane konturene av det senere riksråd fra slutten av 1200-tallet og utover. En mindre gruppe personer, i stadig kontakt med kongen, avløser de store riksmøtene som rådgivende organ i riksstyret. Men før 1319 er dette rådet ikke blitt et fast organ med formelt medlemskap og rett til å delta i riksstyret sammen med kongen. Tvert imot har kongen tydeligvis hatt anledning til å rådføre seg med hvem han ville i øyeblikket (Helle 1972: 426-58, 528-33, 556 f., 565-72).

Dette kommer til uttrykk i noen avtaler kongen gjorde med sine hirdmenn, sysselmenn og andre tjenestemenn om deres plikter og rettigheter (H 36, jfr. Bagge 2001b: 328). Stort sett er det her pliktene som dominerer. Hva slags forhandlinger som har foregått og hva kongsmennene har fått til gjengjeld for de - særlig militære - byrdene de har påtatt seg, vet vi ikke. Vi vet heller ikke i hvilken grad disse byrdene var nye. Hva kongen reelt oppnådde fra sine tjenestemenn, er med andre ord usikkert. Men på det rent formelle plan er underordningen under kongen klar: ”Og da ble de saker som her følger, fullkomment avgjort ved den troskap som de [kongsmennene] er skyldige Gud og ham [kongen]”. Her er det Kongespeilets ånd som rår; kongen som ”eier” innbyggerne i riket og kan pålegge dem de oppgaver han vil, og den lydige kongstjener Josef som blir opphøyet av Farao! Ved å appellere til troskapen får kongen igjennom det han vil; når kongsmennene gir sitt samtykke, er det ikke fordi de har anledning til å nekte, men fordi kongen skal være helt sikker på at de vil lyde ham. I motsetning til islendingene (s. 000) gjør kongens norske tjenestemenn seg ikke ”så digre” at de gir seg til å diskutere det kongen påbyr.

Dette inntrykket blir enda klarere hvis vi sammenligner med den avtalen kongen på samme tid inngikk med kirken, i den såkalte sættargjerden i Tønsberg fra 1277. Her oppgir kongen tidligere krav om kongelig overhøyhet over kirken, mens erkebiskopen oppgir sitt krav om overhøyhet ved å gi avkall på kravet om valgrett og underkastelse under St. Olav. Også formelt gir sættargjerden et sterkt inntrykk av likestilling. Den er en traktat mellom to likeverdige parter, til og med skrevet på kirkens eget språk, latin. Den åpner med å referere til den uenighet som har vært, skisserer begge parters standpunkter og hovedargumenter og går så over til å regne opp hva de er blitt enige om. Sættargjerden har dermed i hovedsak samme form som de traktater den norske kongen inngikk med andre lands konger. Omvendt har traktater med ikke-kongelige forhandlingspartnere, som de hanseatiske byene, form av ensidige privilegier fra kongen, selv om forhandlingene som ligger bak dem, godt kan ha foregått på noenlunde samme måte.

Sættargjerden er dermed et oppsiktsvekkende eksempel på at kongen formelt forhandler på like fot med en annen makt innenfor rikets grenser. I europeisk sammenheng er dette i og for seg ikke noe radikalt nytt. Derimot er det første gang noe slikt skjer i Norge. Både tidligere og senere innrømmelser fra kongen til kirken hadde form av kongelige privilegier. Og da det i 1290 kom til en slags forsoning etter striden i 1280-årene, ble den kunngjort i form av en forordning fra kongen, der det blir henvist til en overenskomst med erkebiskopen og biskopene.

Sættargjerden kan dermed betraktes som et første skritt i retning av senmiddelalderens priviligerte stender, da adel og geistlighet forhandlet med kongen om sine rettigheter, og kongevalget, som ble innført i denne perioden, fikk form av en kontrakt mellom kongen og disse stendene om gjenytelsene for å valget.

Samtidig peker denne forskjellen på ulike holdninger til kongemakten innen det jordeiende aristokrati. Kirkens ledere, biskoper og domkapitler, til dels også klostrene, hadde mye mer gods enn det verdslige aristokrati, både samlet og gjennomgående også enkeltvis. Kirken hadde også sitt eget ”offentlige” apparat, som i alle fall delvis sto i et konkurranseforhold til kongemakten, selv om de to organisasjonene også samarbeidet. Kirken trengte f. eks. kongens rettshåndhevelse for å støtte opp om sin egen, fordi dens fysiske maktmidler var mindre og fordi geistligheten ikke hadde lov å bære våpen eller idømme døds- eller legemsstraffer. Kirken trengte generelt kongen til å holde ”ro og orden” og arbeidet for at han han skulle tre frem som dommer og rettshåndhever. På sættargjerdens tid var imidlertid konkurranseaspektet mer fremtredende enn samarbeidsaspektet. Da var kongens rettshåndhevelse blitt så sterk at det truet den kirkelige (Bagge 1981: 150-54).

En hovedforklaring på denne forskjellen er utvilsomt at det norske aristokratiet var fattigere og svakere enn aristokratiet i nabolandene og det meste av det øvrige Europa. De norske stormennene hadde relativt lite jordegods, og det de hadde, var for det meste spredt og ga dem ingen sterk politisk og militær kontroll over noe bestemt område. Uten at vi kan beregne det nøyaktig, er det grunn til å tro at inntekter fra kongstjenesten utgjorde en større del av deres økonomiske grunnlag enn tilfellet var for deres danske og svenske standsfeller. I tillegg kom at skattene i Norge var vesentlig lavere enn i Danmark og Sverige, slik at det norske stormenn kunne tjene på skattefrihet for sine gods var mindre enn det de kunne tjene ved å gå i kongens tjeneste og få del i hans inntekter. Dermed ble det logisk at det verdslige aristokrati bygget opp om kongens ”suverenitet” i stedet for å tre frem som en egen privilegert stand. Ikke minst hadde aristokratiet all interesse av å forsvare og utbygge den kongelige rettshåndhevelse. Det var jo nemlig standens medlemmer som fikk størstedelen av inntektene av den.[23] Aristokratiet hadde heller ikke de militære maktmidler som skulle til for å trosse kongen; i alle fall ikke uten at de fikk i stand et landsomfattende opprør der også bøndene var med. De danske og svenske stormennene var også avhengige av kongstjenesten. Men fordi de hadde større ressurser, hadde de også større muligheter for å trosse kongen. Og i deres tilfelle var også regnestykket et annet når det gjaldt forholdet mellom godsinntekter og andel i kongens skatteinntekter. I likhet med kirken hadde de mye å tjene på skattefrihet og fikk da også omfattende privilegier på dette området.

Lunden har for en stor del akseptert argumentene for en sterk personlig kongemakt, uten at dette har svekket hans tro på kongemakten som objektivt redskap for den jordeiende overklasses herredømme. Tvert imot trengte denne klassen en sterk personlig kongemakt, fordi den største faren ikke var bondeopprør, men splittelse blant egne medlemmer. Bøndene var nemlig for svake og uorganiserte til å utgjøre noen trusel. Lundens forklaring rammes av den generelle innvending mot funksjonalistiske forklaringer som Ottar Dahl har rettet mot en tilsvarende forklaring hos Holmsen.[24] Hvordan kommer gruppens objektive interesser til uttrykk på det subjektive plan? Er de stridende stormennene blitt enige om å overlate makten til en slags Hobbes’ Leviathan som skal gjøre slutt på naturtilstanden? Forklaringer av denne typen kan muligens reddes gjennom en slags darwinistisk resonnement. Den sterke kongemakten oppstår gjennom en serie tilfeldigheter, men fortsetter å eksistere fordi den skaper en stabilitet som alternative ordninger ikke er i stand til.

Forklaringen er mulig, men det er likevel et spørsmål om den tar tilstrekkelig hensyn til hvordan systemet faktisk vokste frem. Sentraliseringen og byråkratiseringen på 1200-tallet har for en stor del sin bakgrunn i tradisjonen fra Sverre og hans birkebeinere. Under Sverre hadde det skjedd en omfattende utskiftning av det gamle aristokratiet. De nye menn som kom inn, var riktignok neppe proletarer som kom fra det store intet i samme grad som Sverres saga kan gi inntrykk av, men deres bakgrunn var trolig noe mer beskjeden enn det som tidligere var vanlig. Dessuten var ”partidisiplinen” sterkere blant birkebeinerne enn i de mer løst sammensatte grupperingene vi finner i den tidlige borgerkrigstiden. Grunnlaget for ideologien i Kongespeilet og andre kilder fra 1200-tallet kan være den lojalitet partilederen hadde opparbeidet seg hos sine tilhengere i den foregående perioden. Etterhvert er denne lojaliteten blitt svekket, men den er ikke nødvendigvis blitt erstattet av en aristokratisk standssolidaritet.

Det var nemlig neppe tale om en fast sammesveiset stormannsgruppe med en konstitusjonalistisk ideologi i motsetning til kongens monarkiske; stormennene har i betydelig grad forholdt seg til kongen som enkeltpersoner. I 1256 oppholdt Tord Kakale, Snorres nevø, og Gissur Torvaldsson, som var bitre fiender, seg samtidig ved Håkons hoff. Tord oppfordret kongen til å sende Gissur vekk og sa at det ikke var usannsynlig at det kunne oppstå forviklinger av at de begge var i samme by. Kongen svarte:

”Hvordan kan du vente at jeg skal drive min frende Gissur bort fra meg på grunn av dine uttalelser; ville du kanskje heller ikke være i himmelen hvis Gissur var der? ”Gjerne være der, herre!” sa Tord, ”men det måtte være langt mellom oss.” (Sturlunga saga II: 300, ovs. 306).

Motsetningene mellom norske stormenn har neppe vært så store som mellom de islandske høvdingene som ofte oppholdt seg i Norge i sammenheng med Håkons forsøk på å få kontroll over Island. Men de fantes, og det krevdes godt politisk håndverk fra kongens side å behandle dem. I sagaene møter vi flere ganger Håkon som ”brannslukker” når konflikter bryter ut mellom stormennene og deres tilhengere.

Fra kongens synspunkt har problemet vært å ha et best mulig forhold til flest mulig av dem og å bruke sine ressurser på en slik måte at han fikk mest mulig ut av deres tjeneste. Problemet formuleres klart i diskusjonen om gavmildhet i Kongespeilet, som tar utgangspunkt i Bibelens fortelling om kong Herodes som måtte gi Salome døperen Johannes’ hode; dette fordi han var blitt så betatt av hennes dans at han hadde lovet henne hva hun enn måtte be om. I tillegg til det moralsk forkastelige ved kongens opptreden, er forfatteren meget forarget over hans lettsindighet, at han ga et slikt løfte til en person som hverken hadde gjort seg fortjent til det eller han hadde forpliktelser overfor. Samtidig markerer forfatteren en viss avstand overfor skaldenes lovprisning av kongers storslåtte gavmildhet; en ansvarlig hersker må gi slike gaver at det blir til beste for det rike han styrer (Kgs.: 122, Ksp.: 225 f., Bagge 1987: 102, 201 og 1998: 60 f.).

Når de norske stormennene godtok og til og med støttet opp under dominium regale-ideologien, må forklaringen i stor utstrekning være uformelle kanaler og nært personlig forhold til kongen. Det var ikke flere av dem enn at kongen kunne kjenne dem alle personlig, selv om de ikke oppholdt seg fast ved hoffet. Og hoffet var selvsagt ikke bare et byråkratisk sentrum, men et sted hvor man spiste og drakk, lyttet til sang, musikk og opplesning, dro på jakt og drev sport, utvekslet sladder og intrigerte mot hverandre. Det nære personlige forhold betød ikke at alt bare var idyll. En av kong Eirik Magnussons (1280-99) aller fremste menn, baronen Audun Hugleiksson fra Jølster i Sunnfjord, endte i galgen under hans bror og etterfølger Håkon V (1299-1319), og drottseten (riksforstanderen) Orm Øysteinsson ble halshugget i 1358. Men svært mye måtte kunne oppnås og løses ved personlig kontakt. Så lenge kongen ikke satte i verk drastiske tiltak, rettet mot aristokratiet som helhet, kunne man gjerne tilpasse seg arvekongedømmet og dominium regale. Omvendt hørte det til det politiske håndverk en konge måtte beherske å kunne omgås og manøvrere mellom rikets stormenn på en slik måte at de fleste av dem forble hans venner og støtter. Dette håndverket ser de fleste konger av Sverreætten ut til å ha behersket. Problemene oppsto først da man fikk en ny konge som i hovedsak oppholdt seg utenfor landets grenser.

Når det gjelder bøndene, er det utvilsomt at makten ble mer sentralisert i høymiddelalderen, og at beslutninger ble overført fra lokalsamfunnet og tingene til den sentrale regjeringskretsen omkring kongen. Dette kommer til uttrykk i endringene i måten politiske beslutninger ble tatt på: først de store lagtingene - i alt fire - så, fra midten av 1100-tallet, sentrale riksmøter, og til slutt, fra slutten av 1200-tallet, den sentrale rådgiverkretsen omkring kongen. Den jevne bonde hadde neppe så mye å si på noe stadium av prosessen, men endringen i de ytre rammene er sier likevel ganske mye (Helle 1972).

”Innholdsmessig” kommer endringen klart til uttrykk i lovgivningen. Opprinnelig var lagtingene de lovgivende organene, og kongen hadde her bare forslagsrett. Da Magnus Lagabøter startet sin store lovrevisjon i 1260-årene, sørget han for å få samtykke fra tingene til å utforme lovene. De ferdige lovene ble så vedtatt av tingene. Formelt hadde dermed kongen en delegert myndighet. Men samtidig inneholder Landsloven utsagn som går i en mer autoritær retning.

I Landsloven og de andre lovene fra 1200-tallet er det for det meste kongen som taler, og kongen tillegges også den høyeste myndighet når det gjelder å avgjøre tvilsomme spørsmål. En egen kongelig embetsmann, lagmannen, skal lede rettsforhandlingene og komme med uttalelse om saken (orskurd). Selv om det formelt er bøndene som fatter den endelige avgjørelsen, setter Landsloven forbud mot å bryte lagmannens orskurd. Er bøndene uenige i den, skal saken gå til kongen til avgjørelse, ”for han er satt over loven”. I denne siste passusen har man sett en henvisning til Romerrettens bestemmelser om at keiseren ikke er underkastet loven og at hans avgjørelser har lovs kraft. Hvis ”over” (”yfir”) betyr ”høyere enn”, er meningen at kongens myndighet står høyere enn den skrevne lov og at det altså i siste instans er han som avgjør hva som er rett. Men på samme måte som ”satt over” på moderne norsk, kan ”satt yfir” også bety ”satt til å vokte”, ”ha fått ansvar for”. Dette gir da også best mening i denne sammenhengen. Det er tvil om hva loven sier, og da må saken gå til den som har det høyeste ansvaret for den og for å avgjøre slike tvilsspørsmål. Det kan også tilføyes at frem til 1200-tallet gikk de fleste tolkninger av romerrettens utsagn om at keiseren sto over loven, i innskrenkende retning (Bagge 1987: 167 f. m. henv., Pennington 1995: 431 ff.).

I 1281 var den norske stormannen Lodin Lepp, en av landets ledende menn og medlem av formynderstyret for den umyndige kong Eirik Magnusson, på Island for å få vedtatt den nye lovboken. Til Lodins store forferdelse protesterte islendingene:

Herr Lodin ble meget vred over dette at bønder gjorde seg så store at de ville fastsette lovene i landet, dem som kongen alene burde rå for. Deretter krevde han at alle skulle vedta loven uten betingelser. Men de svarte hver for seg at de ikke ville handle slik at de tapte landets frihet. Lodin svarte imot at de først måtte vedta boken og siden be kongen og hans råd om miskunn angående de delene de fant nødvendig. (Biskop Arnes saga kap. 63).

Også norske bønder fikk seg forelagt nye lover og bestemmelser til samtykke. Men som Lodins holdning viser, var riksstyret ikke vant til protester fra dem. Det er Kongespeilets opphøyde konge som taler gjennom Lodin Lepp og andre lokale representanter og gjennom de mange kongelige forordningene fra slutten av 1200-- og begynnelsen av 1300--tallet.

Lodin Lepps og dermed det norske riksstyrets standpunkt ser ut til å være at bøndenes samtykke er nødvendig for at loven skal bli gyldig, men at bøndene er forpliktet til å gi dette samtykket. Egentlig tilligger lovgivnings-myndigheten dem som har kunnskap og visdom til det, altså kongen og hans råd. Standpunktet kan virke inkonsekvent, men gir i og for seg god nok mening ut fra forholdene slik de var i virkeligheten. Det var i praksis viktig for riksstyret å ha bøndenes støtte. Uansett hvor mye man hevdet å ha retten på sin side, var det dessuten alltid en fordel å ha samtykke fra dem saken angikk. Omvendt var det nok på slutten av 1200-tallet blitt vanskeligere for norske bønder å sette seg direkte opp mot kongen og hans representanter. Vi har eksempler på at de gjorde det, når de direkte følte sine interesser truet. Når det ikke var tilfelle, var derimot deres naturlige tilbøyelighet å bøye seg for det de opphøyde og vise menn i det sentrale riksstyret bestemte.

At bøndene likevel var i stand til å forsvare sine mest vitale interesser, får vi et inntrykk av gjennom det Landsloven sier om deres økonomiske ytelser:

I det samme Jesu Kristi navn skal vår lovlige Norges konge råde for bud og bann og for våre utferder og råde etter lov og ikke etter ulov, Gud til ære, seg selv til gagn og oss til tarv. Ikke skal vi nekte ham leidang, når han byr ut etter de regler, som her følger:

Og deretter følger en rekke detaljerte regler som fastsetter hvor mye skatt kongen kan kreve i fredstid og i hvor langt og på hvilken måte bøndene er forpliktet til å følge ham i krig. Her er det ikke den suverene konge som taler, men bøndenes ”vi”. Det er tydelig at det har foregått forhandlinger og at resultatet er et kompromiss. Kongen får sin faste skatt, men det blir nøye fastlagt hvor mye (Holmsen 1976: 163 f.). Sammenlignet med hva bøndene i Sverige og Danmark betalte, og med både landskylden og tienden til kirken i Norge, er dette beløpet meget beskjedent. Riktignok har bøndene i tillegg plikt til å gjøre militærtjeneste. Men også her er der klare begrensninger, til forsvar av landet og skattlandene. Det antydes nok at bøndene kan yte kongen mer enn det de er strengt forpliktet til, om ”noe slikt nødstilfelle rammer ham, at folket vil yte mer av kjærlighet til ham... om de møter miskunn og godvilje fra hans side.” Her er det altså snakk om forhandlinger, der bøndene venter gjengjeld for sin ”godvilje”. Som vi har sett (s. 000), spilte også bøndene en viktig rolle i lokalstyret.

Konklusjonen på den foregående diskusjonen må bli at det fantes en sterk personlig kongemakt i Norge i høymiddelalderen. De formelle skrankene for kongens makt var få og uklare, et bilde som blir enda tydeligere hvis vi sammenligner med kirken og nabolandene. Den viktigste begrensningen i kongens makt lå i forholdet til kirken. Den hadde sin egen organisasjon, langt på vei uavhengig av kongen, som besto av både et geistlig og et verdslig aristokrati. Det verdslige samfunn var derimot underkastet kongens makt, og kongen representerte toppen av et hierarki som strakte seg fra den vanlige bonde og opp til regjeringskretsen omkring kongen. Kongens formelle myndighet over dette hierarkiet ble understreket, også av medlemmer av det verdslige aristokrati. I praksis var det likevel klare grenser for hva kongen kunne foreta seg, og han var nødt til å forhandle både med bøndene og med det verdslige aristokrati når det gjaldt finansielle og andre ytelser. I den klarere avgrensningen av det verdslige aristokrati i Hirdskråen og andre kilder fra slutten av 1200-tallet ligger kimen til senmiddelalderens stendersamfunn og formelt mer begrensede kongemakt.

Vi må dermed tenke oss betydelig kontinuitet fra rikssamlings- og borgerkrigstiden og frem til 1200-tallets sterke kongedømme. Forholdet mellom den opphøyde konge og hans tjenestemenn hadde fortsatt adskillig likhet med forholdet mellom patronene og hans klienter. Den norske statsmakten bygget for en stor del på ”dugnadsprinsippet”. De direkte inntektene var beskjedne; kongen var stort sett avhengig av at folk støttet og tjente ham uten å få så mye direkte i igjen for det - slik Faren i Kongespeilet påstår er enhvers plikt. Trolig har kongemakten i betydelig grad vært avhengig av både den alminnelige befolkningens og stormennenes velvilje. Det som i alle fall er klart, er at han hadde meget beskjedne fysiske tvangsmidler å stille opp med. Inntektene rakk ikke til noen stående hær - det var det forøvrig ingen konger i Europa i samtiden som hadde - og bare i få og sjeldne tilfeller til å verve leietropper. Selv om de formelle skrankene for hva kongen kunne gjøre og ikke gjøre var nokså beskjedne, var det i praksis umulig på lengre sikt å føre en politikk som var grunnleggende i strid med aristokratiets interesser, og han måtte også være forsiktig med å utfordre bøndene for mye.


]]23 Vi kjenner bare ordningene i byene, der bøtene ble delt i tre, mellom sysselmannen, gjaldkeren og bymennene. Den vanligste oppfatningen har vært at sysselmennene fikk de lavere bøtene i sin helhet på landet (Holmsen 1976: 173, Bagge 1986: 178). Helle antar derimot at sysselmennene fikk samme andel av bøtene på landet som i byene, uten å spesifisere hvem som fikk resten (Helle 1974: 195). Derimot er det klart at kongen selv tok drapsbøter og de største bøtene, pluss konfiskert gods.[]

 24 Dahl kritiserer her Holmsens utsagn om at de norske godseierne som støttet opp om kongedømmet, ikke var bevisst at de dermed tjente sine egne interesser: Dette forutsetter "dels et slags utilitaristisk instinkt i gruppen, dels en suveren evne hos forskeren til å erkjenne gruppens 'sanne vel'" (Dahl 1955 s. 192).


Publisert 25. nov. 2010 13:52