MAKTENS KARAKTER OG GRUNNLAG I NORGE I MIDDEL-ALDEREN


Hovedlinjen i maktens utvikling fra tidlig middelalder til senmiddelalderen går fra personlig til institusjonell, fra rett grunnlagt på makt til makt grunnlagt på rett, fra fysisk til legal-institusjonell makt. Hvor langt gikk utviklingen i denne retningen og hva er det sosiale grunnlag for den?

Her har det vært klare motsetninger i forskningen, motsetninger som stort sett faller sammen med standpunktene når det gjelder fordelingen av politisk makt. Den liberale retningen i det 19. århundre så statsutviklingen som uttrykk for allmenne ønsker om ro og orden og som et skritt i retning av samtidens ordnede samfunn. Dette synet møtte motstand fra den marxistiske retning som oppsto i begynnelsen av det 20. århundre. For Andreas Holmsen, som har gitt teorien dens klareste utforming, er statsutviklingen i høymiddelalderen et resultat av de store jordeiernes samling omkring kongedømmet for å hevde sine interesser (Holmsen 1977: 213 ff., 255 ff.). At denne politikken lyktes, skyldes i sin tur forholdet mellom befolkning og ressurser. Sterk befolkningsøkning skapte knapphet på jord, i den grad at Norge henimot midten av 1300-tallet hadde nådd et folketall som var det maksimale av hva landet kunne underholde med tidens jordbruksteknologi. Dette var en situasjon som gikk tilbake til 1000-tallet, da nyrydding av små og marginale bruk (”rud-gårdene”) ble tatt opp i stor skala. Denne utviklingen ga godseierne anledning, dels til å overta jord fra fattige selveiere, dels til å øke jordleien. Dermed ble det skapt et overskudd som dannet grunnlag for en sterk statlig og kirkelig organisasjon og et verdslig aristokrati som behersket det første. Den grunnleggende motsetning i samfunnet gikk dermed mellom et jordeiende aristokrati og en jordleiende underklasse. Den første var bundet sammen gjennom et sterkt interessefellesskap, og de motsetninger innenfor denne klassen som kildene forteller om, er i virkeligheten ”overflate-krusninger”.

Dette synet ble angrepet av J.A. Seip (Seip 1940, 1942 osv.). Seip benektet i og for seg ikke den marxistiske hovedtesen om jordeiendom som grunnlag for politisk makt eller materielle interesser som bestemmende for politisk adferd. Men han ga den politiske sfæren en betydelig grad av relativ autonomi. Fremfor alt myket han opp motsetningen mellom overklasse og underklasse gjennom sin teori om kongens ”funksjonelle forhold” til bondesamfunnet. Kongemakten var et stykke på vei nøytral i forhold til jordeierinteressene; den levet av å utføre oppgaver som var i samfunnets felles interesse, i første rekke rettshåndhevelsen. Dermed kunne den også basere seg på bøndenes støtte mot de priviligerte grupper i samfunnet.

Seip nærmer seg her den dominerende oppfatning i 19. årh. Eller mer grunnleggende: Han griper tilbake til en hovedtradisjon i norsk historie-oppfatning, nemlig den positive oppfatningen av staten. En sterk stat er egentlig i alles interesse; fraværet av stat er en ulykke, noe som ikke minst kommer til uttrykk i den norske statens sammenbrudd på 1500-tallet. Selv om den marxistiske tradisjonen hadde fremhevet statens klassekarakter, hang mye av denne tenkningen igjen også her. Den norske klassestaten var mindre undertrykkende enn statsmakten i de fleste andre europeiske land, og den var rent organisatorisk et imponerende byggverk.

Det meste av etterkrigstiden har vært mer preget av Seips syn enn av det marxistiske. Bl.a. har Knut Helle videreført dette synet, både direkte, ved å se statsutviklingen som uttrykk for allmenne interesser, og særlig indirekte, ved å peke på betydningen av den personlige kongemakt (Helle 1972: 559 ff.). Hverken Seip eller Helle har imidlertid i særlig grad gått inn på de sosiale og økonomiske forhold som danner grunnlaget for motstandernes argumentasjon. Også Holmsen har imidlertid i etterkrigstiden revidert sin oppfatning og nærmet seg Seips syn (Holmsen 1976: 159-85 o.fl.st.). Derimot har Kåre Lunden vendt tilbake til og skjerpet den marxistiske oppfatningen (Lunden 1976 og 1978). Som nevnt aksepterer Lunden Seips og Helles oppvurdering av den personlige kongemakt, men hevder samtidig - enda sterkere enn den tidligere marxistiske tradisjonen - at kongedømmet som institusjon var et redskap for det jordeiende aristokrati. Denne oppfatningen søker han å underbygge gjennom en totalberegning av landets ressurser og fordelingen av dem. Konklusjonen blir et enda dystrere bilde av klassemakten og bøndenes situasjon enn i tidligere, marxistisk forskning. Overklassen disponerte ca. en tredjedel av de tilgjengelige ressursene, hvilket innebar at det store flertallet av befolkningen levde på eksistensminimum, ca. 2000 kalorier pr. dag.

Det er karakteristisk at diskusjonen i hovedsak har dreiet seg om konkrete og objektive interesser, jordeiernes forvaltning av overskuddet av produksjonen og behov for en statsmakt til å verne om sine interesser, kontra bondesamfunnets behov for ro og orden og en konfliktløsende instans. Med unntak av Lunden har fysisk makt spilt en påfallende liten rolle og religiøse og kulturelle forhold har heller ikke stått sterkt. Når det gjelder det første, er det i og for seg ingen tvil om at direkte bruk av fysisk makt var sjeldnere etter 1240 enn i tiden før. Både maktkampens betydning for den senere statsutviklingen og den fortsatte betydningen av indirekte makt i den følgende perioden spilte imidlertid lenge en svært underordnet rolle i diskusjonen. Man kan spørre seg om dette skyldes at slike forhold faktisk hadde liten betydning eller om det skyldes politikkens gjennomgående sivile, legale og demokratiske preg i historikernes egen samtid. Når det gjelder religiøse og kulturelle forhold, er Holmsens holdning karakteristisk for mye av forskningen i det 20., til dels også det 19. århundre: Det var først på 1100-tallet, da bøndene ”i flokk og følge” gikk over til å bli leiledninger, at kirkens budskap om synd og nåde gjorde noe inntrykk på dem (Holmsen 1977: 217 f.). Uten noen nærmere begrunnelse går altså Holmsen uten videre ut fra at religiøse endringer er en direkte følge av sosiale. På tilsvarende måte er utviklingen av en statlig og kirkelige organisasjon en direkte følge av de demografisk-økonomiske endringene. Det var m.a.o. markedsmekanismen som la grunnlaget for elitens store inntekter og i neste omgang for fremveksten av en sterk statlig og kirkelig organisasjon. I nesten omgang bidro imidlertid denne organiseringen av samfunnet til ytterligere å styrke eliten, ved å etablere den nødvendige ideologi og det nødvendige maktapparat til å få inn overskuddet av bøndenes produksjon. Når det gjelder de grunnleggende årsakene til organisasjonsutviklingen, fortoner det alternative syn, representert ved Seip og Helle, seg mer som en modifikasjon av det marxistiske enn som et alternativ. Forholdet mellom den politiske og den økonomisk-sosiale sfæren er uklart, og religiøse og kulturelle forhold spiller like liten rolle.

Europeisk forskning fra de siste tiårene har både fremhevet den politiske sfærens autonomi og i denne sammenheng betydningen av fysisk makt (Duby 1974, Tilly 1975 og 1990, Lindkvist 1988) og religiøse og kulturelle faktorer. Dette siste har også i de senere år fått stor innflytelse i Norge, likevel uten å ha ført til nye synspunkter på maktforholdene i samfunnet. Tilsvarende er man i dag mer tilbøyelig til å legge vekt på subjektive forhold i historiske forklaringer: Det var ikke forholdene slik de virkelig var som bestemte folks handlinger, men forholdene slik de trodde de var. Det subjektive og det objektive er ikke alltid lett å skille fra hverandre, men det er likevel viktig å holde skillet klart for seg. La oss på denne bakgrunn se nærmere på maktforholdene i norsk middelalder.

Det er ikke tvil om at overklassen i høymiddelalderen tilegnet seg et betydelig overskudd av bøndenes produksjon. Middelalderens norske samfunn stemmer overens med hovedmønsteret for et høymiddelaldersk agrarsamfunn, med et klart skille mellom elite og folk, der overskuddet av jordbruket ble samlet på få hender. Bare 33 % av landskyldinntektene var ifølge den vanlige beregningen (Bjørkvik 1961) i bondeeie[25], forsåvidt en høy prosent i nordisk og europeisk sammenheng. Ellers var fordelingen 7 % på kongen, 40 % på kirken og 20 % på det verdslige aristokrati. I forhold til tidligere og senere er det karakteristisk at hovedinntektene kommer fra direkte avkastning av jord. Totalt betalte bøndene omtrent det samme til overklassen på midten av 1600-tallet som i høymiddelalderen, men i høymiddelalderen var landskylden fem ganger høyere, mens skattene var tilsvarende høyere på 1600-tallet (Holmsen 1976: 46). Det ser også ut til å være karakteristisk i forhold til Norden forøvrig at kirken hadde relativt mye og det verdslige aristokrati relativt lite. Til tross for at staten var vesentlig fattigere enn på 1600-tallet, betød likevel offentlige inntekter relativt mye for aristokratiet.

Den økonomiske makt var dermed i svært høy grad basert på jord. Handel var av mindre betydning i forhold til senere, men var også viktig. Handelsvarene var imidlertid i stor grad overskudd fra jordbruk og fiske i form av landskyld, dvs. at inntektene særlig gikk til det jordeiende aristokrati. Størstedelen av eksporthandelen ble dessuten drevet av utenlandske, særlig tyske kjøpmenn. Begge deler bidro til at handelen ikke skapte noen betydelig klasse av innenlandske kjøpmenn.

På denne bakgrunn er det, som bl.a. Holmsen og Lunden gjør, helt berettiget å spørre hva som kan forklare denne fordelingen av ressursene og se maktfordelingen i samfunnet i sammenheng med dette spørsmålet. Flere innvendinger kan likevel rettes og er blitt rettet mot Holmsens resonnement. Det har vært innvendt at leilendingsvesenet kan være mye eldre enn Holmsen regner med, og at fremveksten av et aristokrati dermed ikke i samme grad er resultat av de demografiske forholdene fra 1000-tallet og utover. Det har også vært reist tvil om Holmsens befolkningsmaksimum på midten av 1300-tallet. Nyrydding og befolkningsøkning foregikk nemlig over store deler av landet fra 1600-tallet og utover. Allerede i begynnelsen av denne perioden var folketapet etter krisen i senmiddelalderen blitt tatt igjen, og folketallet ble så fordoblet frem til begynnelsen av 1800-tallet. Riktignok var da en del nye næringer kommet til, men neppe i den grad at forholdene for jordbruksbefolkningen var grunnleggende endret (Dyrvik 1991: 112 f., 124 ff.). Videre har det vært pekt på at selv om landet var overbefolket på midten av 1300-tallet, gir det ingen grunn til å slutte at knapphet på jord var inntruffet allerede på 1100-tallet (Bagge 1986: 162).

Når det gjelder Lundens videreføring av Holmsens resonnement, bygger han på et svært spinkelt kvantitativt materiale. Det er neppe mulig å beregne vanlige bønders levestandard i middelalderen. Talloppgavene over jordbruksproduksjonen stammer fra svært mye senere tider, og det er dessuten usikkert hvor pålitelige de er. Ettersom de er til bruk for skatteformål, hadde dessuten bøndene all interesse av å oppgi for lave tall. Likeledes er folketallet høyst usikkert. Det såkalte høymiddelaldermaksimum er anslått til mellom 300 000 og 500 000, og det finnes neppe avgjørende grunner til å foretrekke det ene fremfor det andre. Dermed blir det umulig å avgjøre hvor mye den enkelte bonde satt igjen med etterat skatter og avgifter var betalt.

I likhet med Holmsen tenker også Lunden seg et ganske stort befolkningspress, men hans teori er ikke i samme grad avhengig av dette. Han har i stedet pekt både på politiske og religiøse årsaker til høymiddelalderens ressursfordeling. Eliten tvang bøndene til å gi fra seg sitt overskudd ved hjelp av militære midler - her spiller de langvarige borgerkrigene en viktig rolle - og opprettholdt sitt overtak i den følgende tiden ved hjelp av en sterk militærmakt. I motsetning til Holmsen, som i hovedsak betrakter staten som en avhengig variabel, gjør han dermed staten til en aktiv kraft i undertrykkelsen av bondebefolkningen. I tillegg peker Lunden på troen på skjærsilden og helvete som en viktig grunn til at bøndene ga jord og betalte tiende til kirken (Lunden 1973 og 1997). For Lunden er dermed den politisk-organisatoriske utviklingen ikke bare et resultat av den demografiske, men en selvstendig drivkraft i etableringen av høymiddelalderens utbyttingssystem.

Begge de faktorene Lunden peker på har åpenbart hatt betydning. Etableringen av en sentralmakt skjedde gjennom langvarige kamper, og det er neppe tilfeldig at den fulle utbyggingen av denne makten kommer etter de langvarige indre stridighetene i perioden 1130-1240. Etableringen av leidangen som skatt, sysselmannsombudet og et tjenestearistokrati tettere knyttet til kongemakten enn det gamle høvdingaristokratiet er en direkte følge av borgerkrigene. Det er likevel vanskelig å forklare hele systemet, og særlig den fortsatte eksistensen av det, ut fra fysisk maktbruk. Både kongemaktens, kirkens og aristokratiets elitestyrker var beskjedne i omfang. Dessuten utgjorde bøndene selv en viktig del av militærstyrken. Vi har eksempler på at de profesjonelle krigerne, hirdmennene, så ned på vanlige bønders krigsinnsats, både i eldre tid, i skaldediktningen, og i Sverres saga, som er den av sagaene som i størst grad gir uttrykk for de profesjonelle krigernes syn (Lunden 1976: 60 ff., Bagge 1996: 65-71). Men det er neppe tvil om at bøndenes innsats var viktig, til og med avgjørende, både for seier i borgerkrigene og for den rolle Norge kunne spille i nordisk politikk i siste halvdel av 1200-tallet.

Hvis ressursfordelingen i hovedsak var et resultat av fysisk maktbruk, skulle vi også vente oss en annen fordeling enn den vi faktisk har, mer til kongen og det verdslige aristokrati og mindre til kirken. Et sterkt argument for den demografisk-økonomiske forklaringen på bekostning av den militære er videre det voldsomme landskyldfallet under krisen i senmiddelalderen, ned til 20 % over det meste av landet, i tillegg til alle ødegårdene, mens nedgangen var langt mindre i nabolandene. Det er ingenting som tyder på at selve folketapet var større i Norge. Derimot var både jordeiernes fysiske makt og politiske kontroll og deres muligheter for alternativ utnyttelse av sine eiendommer mindre. Når landskyldfallet ble så stort i Norge i senmiddelalderen, må det derfor bety at markedsmekanismen her slo ut for fullt og dermed at den høye landskylden i høymiddelalderen også for en stor del må skyldes den.

Det vil i tillegg styrke snarere enn svekke den demografisk-økonomiske forklaringen om vi regner med et sterkt aristokrati allerede i forhistorisk tid. Selv om leilendingsvesenet i den form vi møter i det i høymiddelalderen, kan være nytt på denne tiden, kan det bygge, dels på et utbredt trellehold, dels på andre former for underordning under mektige menn. I stedet for å forestille oss frie, selveiende bønder som ”i flokk og følge” går over til å bli leilendinger, kan vi regne med at en stor del av befolkningen i avhengighets-forhold til mektige høvdinger, et forhold som riktignok ble mer institusjonalisert og økonomisk tyngende med de endrede konjunkturer i høymiddelalderen.

Nå er det neppe så svært kontroversielt å hevde at den statlige og kirkelige utviklingen har sammenheng med økonomisk-demografiske forhold av den typen Holmsen peker på, eller at den økonomiske og sosiale eliten hadde interesse av denne utviklingen. Spørsmålet er snarere om den alminnelige befolkningen også kunne ha det. Skal man diskutere dette spørsmålet, er det dessuten viktig ikke å sammenligne norsk høymiddelalder med en tenkt idealtilstand, hvor det ikke finnes mer statsmakt enn det som tjener befolkningens interesser, men med mer realistiske alternativer, som perioden før, eller andre land, fortrinnsvis de nordiske nabolandene, i samtiden. I perioden før var skillet mellom elite og folk mindre skarpt, og høvdingene var i større grad avhengige av støtte fra folk på noe lavere sosialt nivå - skjønt det kan i høy grad diskuteres hvor brede lag av befolkningen dette gjaldt. Vikingferdene innebar videre at høvdingene kunne hente en større del av sitt økonomiske overskudd utenfor landets grenser, og at deler av den alminnelige befolkningen også kunne tjene på denne virksomheten, muligens i den grad at vi kan snakke om et slags ”military democracy” (Andrzejewski 1954: 33, 39 ff., 60 f. 73 f. osv.). Slik kan vi også betrakte statsutviklingen som en nødløsning for eliten da vikingferdene tok slutt, en løsning som medførte større byrder for bondebefolkningen (Lindkvist 1988: 31 ff.). På den annen side var vikingtidens samfunn basert på et utstrakt trellehold, som må ha forsvunnet i den følgende tiden, trolig for det meste i løpet av 1100-tallet. En del av høymiddelalderens leilendinger må ha vært rekruttert herfra. Under de følgende borgerkrigene er det en tydelig interessemotsetning mellom krigerflokkene og bøndene. Bøndene ønsker fred og er villige til å støtte den pretendenten som kan gi dem det. I denne forstand blir den stabile statsmakten etter 1240 et mindre onde fra deres synspunkt enn den urolige perioden før.

Argumenter for statsmaktens funksjonelle forhold til bondesamfunnet er videre for det første uttalelser fra kongemakten selv, i første rekke Håkon Vs lydhørhet overfor bøndenes klager og kritikk av ombudsmennenes misbruk. For det andre er det kongemaktens klare interesse av en sterk bondestand, ettersom bøndenes leidang utgjorde størstedelen av landets militærmakt. Og for det tredje har det vært hevdet at utbyggingen av kongemaktens rettshåndhevelse bare kan forståes ut fra behov i den alminnelige befolkningen.

Ingen av argumentene er absolutt bindende. Når det gjelder det første, er det i og for seg ingen grunn til å tvile på kongemaktens gode hensikter; derimot kan man tvile på hvor stor praktisk betydning de fikk og hvor langt kongemakten var villig til å utfordre aristokratiet i bøndenes interesse. For det andre kan det diskuteres hvor stor makt deltakelsen i leidangsordningen ga bøndene. I samtidssagaene, særlig Sverres saga, fremtrer de som underlegne i forhold til kongenes hird. Og selv om bøndene samlet nok utgjorde en formidabel styrke, blir det et spørsmål om i hvilken grad de var i stand til å opptre samlet, eller om bønder fra en del av landet kunne brukes til å slå ned opprør i en annen. Man kan her peke på eksempler fra nyere tid, hvor utstrakt bruk av bondesoldater ikke nødvendigvis førte til en bedring av bøndenes stilling. Her må det imidlertid tilføyes at bøndenes militære betydning trolig ga dem større makt i middelalderen enn i foreningstiden, fordi avstanden i militær effektivitet mellom et bondeoppbud og trenede og profesjonelle styrker da var mindre og fordi ”bondesoldatene” da ikke i samme grad ble løsrevet fra lokalsamfunnet og underkastet militær drill og disiplin. Alternativet til denne bruken av bøndene finner vi i Danmark og i deler av Sverige. Her ble bøndene erstattet av stormennenes elitestyrker, som i sin tur ble finansiert ved betydelig høyere avgifter fra bøndene.

Når det gjelder rettshåndhevelsen, har nyere internasjonal forskning, som har fjernet seg fra Maitland-tradisjonens ”funksjonelle” syn på statsmakten, ofte argumentert imot dette synet. For Norges vedkommende kan man dels peke på konfliktløsende mekanismer i det førstatlige samfunn, dels på korrupsjon i den offentlige rettshåndhevelse og dels på at de nye offentlige myndighetene, kirken og staten - den siste særlig i foreningstiden, kriminaliserte nye forhold. Der er likevel en del som tyder på at den offentlige rettshåndhevelsen i alle fall delvis fylte et behov hos befolkningen (Bagge 1989: 139 ff., Miller 1990: 297-99). Her kan man peke på at den offentlige rettshåndhevelsen var tidligere og bedre utbygget i Norge enn i nabolandene og bidro til en større del av kongemaktens inntekter. Det antyder for det første at funksjonsaspektet var en viktigere del av kongens maktgrunnlag i Norge og for det andre en sammenheng med bøndenes militære ytelser: kongen sikret ro og orden og konfliktløsning innad, mot at bøndene, dels i egen interesse, dels i kongens, bidro til å hevde landets interesser overfor andre land.

Senmiddelalderen, da elitens ressurser var kraftig redusert, kan betraktes som selve testen på spørsmålet om statsmaktens funksjonsaspekt. Her var det lenge vanlig å hevde at statsmakten brøt omtrent fullstendig sammen som følge av agrarkrisen. Nyere undersøkelser, av Steinar Imsen og Grethe Authén Blom, tyder på at dette ikke var tilfelle, men at statsmakten langt på vei fortsatte å fungere omtrent som før (Imsen 1990, Blom 1992: 543-711, Moseng m.fl. 1999: 358 ff.). Dens inntektstap var også mindre enn landskyldfallet. En mulig forklaring på dette kan nettopp være at man nå var kommet ned på ”grunnfjellet” av statlige funksjoner og at bøndene støttet opp om det minimum av statsapparat de selv hadde interesse av. Her er det også karakteristisk at høymiddelalderens lokalstyre etter ”dugnadsprinsippet” fortsatte å fungere omtrent som før.

Så langt har diskusjonen munnet ut i en mellomvei mellom de to hovedsynene i forskningen. Tross enkelte innvendinger gir Holmsens syn en rimelig forklaring på eiendoms- og inntektsfordelingen i høymiddelalderen, til en viss grad også på utbyggingen av den statlige og kirkelige organisasjonen. I alle fall er det nærliggende å se en sammenheng mellom disse to forholdene. Et større økonomisk overskudd kunne omsettes i politisk organisasjon, samtidig som organisasjonen har bidratt til å opprettholde og kanskje også øke overskuddet. Holmsens bilde lar seg i og for seg godt forene med en oppfatning av statsmaktens funksjonelle forhold til bondesamfunnet, selv om en sammenligning mellom hva bøndene ga fra seg til øvrigheten og hva de fikk igjen av tjenester neppe ville slå ut i deres favør.

I visse grove trekk kan dermed materielle forhold og objektive interesser gi rimelige forklaringer på maktforholdene i middelalderen. Men selv om disse forholdene kan sannsynliggjøre en viss grad av sentralisering, kan man i praksis tenke seg at den ville ha tatt vesentlig andre former under andre kulturelle forhold. Kirkens 40 % av jordleieinntektene og øvrige store inntekter og generelt sterke stilling peker sterkt i retning av en religiøs forklaring (Bagge 1979: 212 ff.). En svært stor del av jordegodset må ha kommet i form av gaver. Kombinasjonen av gavene og de øvrige økonomiske byrdene befolkningen påtok seg kan neppe forklares på annen måte enn ved en eller annen form for tro på kirkens budskap. Det har riktignok vært påpekt at hvis man fordeler kirkens andel av jordegodset på antall mennesker som levde i landet i den lange perioden den katolske kirke dominerte, blir den enkeltes bidrag ubetydelig og tyder derfor ikke på særlig religiøs glød (Næshagen 2000: 300-05). Den religiøse forklaringen forutsetter imidlertid ikke sterkt personlig engasjement fra flertallet av befolkningens side. At mange er villige til hver for seg å bringe ganske beskjedne ofre, er godt nok bevis for religionens betydning. Når folk gir gaver til kirken eller drar på korstog av rent konvensjonelle grunner, er det ikke er uttrykk for at religionen har liten betydning, men tvert imot. At religionen skaper vaner og konvensjoner, er nettopp uttrykk for dens styrke. Et annet og mer komplisert spørsmål derimot i hvilken grad kristendommen utgjør en uavhengig variabel eller om innføringen av dens betydning i det norske middelaldersamfunnet er bestemt av mer grunnleggende materielle faktorer. At det i mange tilfeller ikke behøver å ha dreiet seg om store ofre eller at gavene til kirken kan ha vært resultat av konvensjoner eller vært et middel til å øke giverens status, er fra dette synspunkt irrelevant. At gaver ble gitt til kirken til fortrengsel fra så å si alle andre formål, er sterkt nok vitnesbyrd om dens samfunnsmessige betydning. Hva den enkelte giver tenkte og følte er et annet spørsmål, som vanskelig lar seg avgjøre med det kildemateriale vi har tilgjengelig.

Fra et praktisk og materielt synspunkt var det som skjedde ved kristningen at en billig og ubyråkratisk religion ble erstattet av en dyr og byråkratisk. I det førkristne samfunn var trolig religionen, på samme måte som i kristen tid, grunnlag for politisk makt. Høvdingene oppfattet seg selv som gudenes ætlinger eller spesielt begunstiget av dem, og presiderte ved store offerfester. Men offerfestene var sammenskuddsgilder, trolig slik at høvdingene ytte ekstra mye, og offeret besto i hovedsak i at deltakerne konsumerte det som var samlet inn. I kristen tid ble høvdingene i religiøs sammenheng erstattet av et profesjonelt presteskap, som måtte underholdes av de troende. Det de troende fikk til gjengjeld, var kirkens åndelige skatter, overnaturlig hjelp mot problemer her på jorden og først og fremst hjelp til å nå det evige liv etter døden. Forutsatt at folk trodde på kirkens budskap, fantes det altså et bytteforhold mellom kirkens uendelige overskudd av åndelige skatter og de troendes begrensede overskudd av materielle skatter. I tillegg hadde kirken inntekter ved at en rekke sentrale og prestisjegivende handlinger og skikker medførte gaver til den: dåp, ekteskap, begravelse, sjelemesser, proventkjøp osv. Samtidig var kristendommen ikke bare kultus, men inneholdt også en presist utformet lære og detaljerte moralske krav, forvaltet av en byråkratisk organisasjon.

Denne organisasjonen ble legitimert ved at den hadde en kompetanse og en innsikt som ingen andre hadde. I kraft av sin egen vigsel kunne prestene formidle kontakt med guddommen gjennom sin forvaltning av sakramentene, og det var det ingen andre som kunne. Videre hadde de en opplæring som gjorde dem i stand til å forstå og forkynne den rette lære og dermed til lekfolkets lærere og veiledere på det aller viktigste området i livet, i kunnskapen om veien til evig frelse. Geistlighetens priviligerte status ble ytterligere understreket ved at læren var formulert i skrift i en tid da få lekfolk kunne lese og for det meste også på et fremmed og vanskelig tilgjengelig språk, nemlig latin, selv om folkespråket hadde en relativt sterkere stilling som skriftspråk i Norge enn i de fleste andre land i samtiden.

Nå kan man innvende, i Holmsens ånd, at hovedforklaringen fortsatt ligger på det demografisk-økonomiske området, at kirkens styrke skyldtes den tilfeldighet at kristendommen ble innført omtrent samtidig med at knapphet på jord begynte å inntre og at konge, verdslig aristokrati eller noen andre ville ha innkassert samme gevinst om kirken ikke hadde vært der, slik at forholdene i store trekk ville ha blitt de samme. Men hvis kirkens rikdom i første rekke er resultat av gaver, slik mye tyder på, ville det ha vært noe annet formål som kunne ha utløst tilsvarende gavmildhet? Og ville det ha vært mulig å byråkratisere noen annen samfunnsfunksjon like mye som religionen?

Kirken i Norge hadde trolig en andel av landets jord og en samfunnsmessig styrke og innflytelse som lå noe i overkant av det som ellers var vanlig i middelalderen. Det har vært pekt på, antagelig med rette, at dette var en svakhet for Norge i senmiddelalderen, fordi det innebar en svekkelse av landets militære klasse, det verdslige aristokrati. Kirken var riktignok ikke uten militære ressurser, men de var langt mindre enn dens økonomiske styrke skulle tilsi. Hvis kirken ikke hadde hatt disse ressursene, hvem ville da ha hatt dem? Det er nærliggende å tenke særlig på bøndene og det verdslige aristokrati. Det kunne ha berget landet i 1537, men det hadde trolig også ført til adskillig mer indre uro, kanskje noe i likhet med Sverige i senmiddelalderen.

Kirkens makt var grunnleggende av kulturell art, og den bidro også i betydelig grad til utformingen av den ideologien som legitimerte den verdslige makt. Den utformet læren om den hierarkiske orden i tilværelsen, den understreket lydigheten som en dyd, den fremhevet ekspertenes visdom og innsikt og hevdet at kunnskap kom fra bøker og at de lese-, skrive- og latinkyndige dermed hadde en innsikt som vanlige mennesker manglet. Elitens samfunnsherredømme må i ganske stor grad ha bygget på at den klarte å overbevise folk om at dette var tilfelle.

Symbolsk og kulturell makt var selvsagt ikke noe prinsipielt nytt. I Eddadiktningen skildres Odin som den klokeste av alle. Han har hemmelig visdom, som hjelper ham til å seire over sine motstanderne. Det finnes ”kulturelle eksperter”, i form av prester og prestinner, magikere, medisinmenn, gamle vise menn eller kloke koner, i de fleste samfunn. Skrift fantes også tidligere, åpenbart også knyttet til ekspertise; Odin ofrer sitt ene øye for å lære seg runer. ”Helten” i Rigstula, Kon ungr, guden Rigs sønnesønn, som blir visere og mektigere enn sin far, lærer runer og magi av sin guddommelige farfar (Bagge 2000: 8 f., 34 f.). Skriften hadde likevel mindre betydning i runenes epoke; den ble øyensynlig vesentlig brukt til korte innskrifter.

Hvordan de kulturelle ekspertene ble rekruttert i denne tidlige perioden, vet vi lite om. Avstamning kan ha hatt betydning, men trolig også, som på det politiske og militære området, personlige egenskaper. Dette siste innebærer en viss grad av kontroll eller vurdering fra ikke-ekspertenes side. Både på det magiske og det juridiske området kan ”yrkeshemmeligheter” ha gjort dette vanskelig. Når det gjaldt alminnelig veltalenhet, på ting, forsamlinger, eller rett og slett i vanlige samtaler, har derimot kontrollen vært betydelig. Det var tilhørerne som avgjorde hva som var godt og dårlig. I sagalitteraturen fremstår veltalenhet som en meget viktig egenskap for ledere, og det er grunn til å tro at dette også var tilfelle tidligere. Den førkristne kulturen manglet i og for seg ikke kulturelle eksperter, men deres avhengighet av ikke-ekspertene var vesentlig større enn den senere ble.

Kontroll med de kristne ekspertene var derimot så å si per definisjon utelukket. Det var ikke menigheten som avgjorde om liturgien ble korrekt fremført eller om prestens forkynnelse stemte med Bibelen eller kirkens dogmer. Etterhvert som kristendommen ble etablert og folk ble fortrolige med messen og hovedtrekkene i kirkens lære, kunne de nok kontrollere noe, men de egentlige kontrollinstansene lå utenfor lokalsamfunnet, hos biskop og pave. I tidlig kristen tid kunne bøndene, eller trolig helst det lokale aristokrati, velge prester, men etterhvert gikk denne retten over til biskop, domkapitel eller klostre. Geistligheten ble i større grad selvrekrutterende, noe som svekket kontrollmulighetene. De klarere kulturelle skillene som ble trukket opp mellom geistlighet og lekfolk (s. 000), kan også betraktes fra et maktsynspunkt. Ved å få gjennomslag for normer som til dels var stikk motsatt det verdslige samfunns, representerte geistligheten en høyere symbolsk makt. På tilsvarende måte virket i neste omgang den verdslige, høviske kulturen (Bourdieu 1979 osv.).

At språk er makt, er en ofte gjentatt sannhet, som til en viss grad er gyldig i alle kulturer. I middelalderens Norge skapte språket klarere skiller mellom de som hadde makt og de som ikke hadde det enn i perioden før, til dels også enn i de følgende periodene. I tillegg til den grunnleggende ”definisjonsmakt” som kom til uttrykk gjennom elitens forordninger, satte kjennskapet til latin, kirkens og de lærdes språk, et avgjørende skille mellom geistligheten og de fleste lekfolk. I tillegg kom skriften. ”For det har vist seg at de som har sin kunnskap fra bøker, har bedre forstand enn alle andre”, heter det i Kongespeilet (Kgs.: 5, Ksp.: 12). Denne kunnskapen bygget ikke på dagliglivets erfaringer eller hva gamle og kloke mennesker hadde tilegnet seg av livsvisdom; den bygget på abstrakt tenkning av mennesker som levde langt borte eller hadde vært døde i hundrevis av år. Den internasjonale kirkelige og verdslige kultur skapte og befestet en ny elite. ”De lærde menn” var først en marginal og til dels foraktet gruppe, men ble så en elite. Det var få som kunne lese og skrive, enda færre som virkelig behersket skriftspåket og enda færre igjen som behersket det som var det egentlige skriftspråk, latin. Samtidig var både kulturlivet og en rekke viktige transaksjoner i samfunnet basert på skrift. Utenom det rene lokalsamfunn var dermed flertallet av befolkningen prisgitt elitens ekspertise. Lodin Lepps holdning da islendingene nektet å godta den loven kongen hadde utformet (s. 000), er karakteristisk. Hvordan kan vanlige, ulærde mennesker blande seg opp i slike spørsmål? De gamle ekspertene var folk man kjente; de kunne risikere å måtte forsvare sine tolkninger og avgjørelser ansikt til ansikt, mens de nye ekspertene kunne forskanse seg bak sine bøker og skrifter og dessuten befant seg på lang avstand fra lokalsamfunnet.

Symbolsk og kulturell makt har på denne måten virket i samme retning som den demografisk-økonomiske utvikling og styrket elitens herredømme. Her kan man likevel innvende at elitens ekspertstatus ikke bare var en styrke, men også kunne være en svakhet. Hvordan kunne eliten legitimere sitt herredømme hvis det ikke fantes noe felles kommunikasjonsgrunnlag med den vanlige befolkningen? Hvor effektiv var skriften som medium når bare noen få kunne lese? Hvordan kunne man få folk til å slutte opp om kristendommen hvis innholdet i troen var utilgjengelig for dem? Til en viss grad må metoden ha vært å formidle budskapet på en måte som allmuen kunne forstå. Både kirkelig og verdslig øvrighet dro rundt i landet og holdt ting med bøndene, middelalderen igjennom. Brev fra biskop og konge ble lest opp på kirkebakken og dermed gjort allment tilgjengelige. Dessuten opplevde vanlige mennesker religionen ikke først og fremst som en lære som ble formidlet intellektuelt, men som praksis: liturgien i kirken på søndager og helligdager, de mange festdagene i den kompliserte kirkelige kalenderen, de strenge faste- og abstinensreglene og de mange regler og påbud man måtte følge for å være en god kristen og som den lokale sogneprest med større eller mindre suksess prøvde å innprente.

Det har vært en utbredt oppfatning at symbolsk og rituell kommunikasjon erstattes av verbal og intellektuell i takt med økt utbredelse av skrift og utbygging av offentlig makt (Leyser 1994: 192-97 m. henv.). I alle fall i noen tilfeller er dette en riktig iakttagelse, selv om det sjelden dreier seg om at den ene formen helt fortrenges av den andre. I Norge i middelalderen ser det imidlertid helst ut til å være omvendt. Vi vet ikke så mye om ritualer og symboler i vikingtiden, men en del tyder på at verbal kommunikasjon, både i form av skaldediktning og vanlig agitasjon, har spilt en viktig rolle. Blotet har utvilsomt hatt sine ritualer, men må likevel ha hatt karakter av sosialt samlingspunkt i langt høyere grad enn den gjennomritualiserte katolske messe, hvor menigheten langt på vei var redusert til tilskuere og tilhørere.

Politiske ritualer har trolig vært forholdsvis beskjedne i middelalderen i forhold til den følgende perioden, men nok mer utviklet enn i den foregående. Eldre skildringer av konger er ofte detaljerte når det gjelder utseende, klær og våpen, mens de senere, i samtidssagaene, sier lite om dette, men legger større vekt på verdighetstegn og ritualer (Monclair 1995, jfr. Monclair 2002: 277 ff., 285 ff.). Skildringen av Håkon Håkonssons kroning i sagaene om ham er meget detaljert og viser hvordan hele byen (Bergen) står på ende ved denne anledning. På tilsvarende måte foregikk kongelige brylluper og begravelser med stort seremoniell, og kongen ble dessuten mottatt med prosesjon av fremtredende borgere og geistlige hver gang han kom til en by. Offentlige henrettelser har trolig vært sjeldnere i middelalderen enn senere, fordi de fleste forbrytelser kunne sones med bøter, og vi vet heller ikke særlig mye om hvordan de foregikk. Her var både seremoniellet og grusomheten mer storslått på 1600- og 1700-tallet. Til sammen må imidlertid både de religiøse og politiske ritualene ha bidratt til å formidle de sannheter om verdensordenen som kom til uttrykk i den offisielle skriftkulturen og dermed styrke elitens autoritet.

Både graden av ekspertstyre, byråkratiseringen og de politiske ritualene var likevel mer beskjedne enn de senere ble. Og fremfor alt var øvrigheten ikke monolittisk, som etter reformasjonen, men besto av to organisasjoner, som ikke alltid samarbeidet like godt. Dette begrenset også elitens kulturelle makt og gjorde det nødvendig for den, også på det kulturelle området, å ha ”et funksjonelt forhold til bondesamfunnet”. Det har ikke bare vært tale om enveis kommunikasjon fra eliten til folket. Religionen og det overnaturlige har vært gjenstand for aktiv bearbeidelse fra folkets side, i form av helgenkultus, ritualer og andaktsformer. Presten var en sentral skikkelse i bygdesamfunnet og kan vel så mye ha vært en representant for bøndene i forhold til ”øvrigheten” som omvendt. Religiøse og politiske ritualer og elitens ekspertstatus bygget også på en forestilling om at den fylte behov i det vanlige bondesamfunnet og var dermed en side av det funksjonelle forhold mellom elite og folk. Den verbale kommunikasjon, som gjorde veltalenhet til en så viktig egenskap for ledere i tidlig middelalder, ble nok delvis erstattet av skrift. Men for det første var det fortsatt viktig for elitens medlemmer å kunne tale til folket på tinget og overbevise det, og for det andre gjorde kongebrev og annen skriftlig agitasjon fra øvrighetens side bruk av lignende retoriske virkemidler som i den muntlige kulturen (Bagge 2001b: 395-429).

Både kildesituasjonen og kompleksiteten i problemet gjør det vanskelig å få et klart bilde av årsakene til den sentralisering og institusjonalisering av makten vi har betraktet i det foregående. Både økonomisk-demografiske forhold, elitens og til en viss grad også den alminnelige befolknings interesser har spilt inn. Alle slike krefter blir imidlertid formidlet gjennom menneskers subjektive oppfatninger. Derfor blir ikke bare kristendommen, men også vane, tradisjon og befolkningens oppfatning av rett og galt viktige faktorer. Den enkelte bonde vurderte utvilsomt fordeler og ulemper ved forskjellige handlemåter og var mer tilbøyelig til å begå lovbrudd jo mindre sjanse det var for at de skulle bli oppdaget. Han handlet likevel ikke i noe sosialt vakuum, men var påvirket av et alminnelig verdensbilde og forestillinger om rett og galt. Et godt stykke på vei må grunnlaget for den statlige og kirkelige utbyggingen ha vært at både den kongelige og den kirkelige elite hadde klart å få gjennomslag for sine ideer om orden og hierarki og rett og galt. Som det ofte har vært påpekt, rettet protester mot øvrigheten seg normalt ikke mot systemet som sådant, men mot nye og uvante påbud, som ble avvist med henvisning til gammel, god rett. Videre arbeid med maktforholdene i middelalderen bør derfor i større grad beskjeftige seg med disse subjektive og kulturelle sidene.


]]25 Dette er ikke det samme som selveie; vanlige bønder kunne også ha leilendingsgods.


Publisert 25. nov. 2010 13:52