INNLEDNING


I den islandske Ljosvetninga saga fortelles det om Gudmund som blir plassert i høysetet, men utfordret av Ofeig:

Ofeig la hånden på bordet og sa: ”Hvor stor synes du denne neven er?”. Han sa: ”Svært stor”. Ofeig sa: ”Tror du det er noen kraft i den?”. Gudmund sa: ”Det tror jeg ganske sikkert”. Ofeig sier: ”Tror du den kunne slå hardt?” Gudmund sier: ”Svært hardt”. Ofeig sier: ”Tror du det ville bli skade av det?”. Gudmund sa: ”Benbrudd eller bane”. Ofeig svarer: ”Hva ville du synes om en slik død?” Gudmund sa: ”Svært ille, og ikke ville jeg at den skulle ramme meg”. Ofeig sa: ”Sitt da ikke på min plass.” (Ljosvetninga saga kap. 11: 58 f. - min oversttelse; jfr. Magerøy 1950: 98 f.).

Her fremtrer makten i form av naken, rå styrke i konfrontasjon ansikt til ansikt. Historien er et av mange eksempler fra middelalderen på intenst personlig makt, en makt som kommer til uttrykk ved å undertrykke andre, ved å kunne gjøre mot andre det man ikke vil at andre skal gjøre mot en selv. Denne makten var også et mål i seg selv; den var ære og prestisje knyttet til det å vinne en konkurranse, symbolisert i plasseringen i høysetet.

Motsatt spiller fysisk vold liten rolle i moderne maktteorier. Hernes’ bok om makt, som var tenkt som det teoretiske grunnlag for den første maktutredningen i 1970-årene (Hernes 1975) bygget på økonomisk teori og så makt som en slags profittmaksimering, oppnådd gjennom byttetransaksjoner. Den andre lederen for denne maktutredningen, Johan P. Olsen, var mer opptatt av roller og rutinisering av adferd gjennom institusjoner (f.eks. Olsen 1978 og 1983). Slik nærmet han seg den kulturelle forståelsen som står sentralt i den nye maktutredningen. Denne forståelsen kommer til uttrykk i de empiriske undersøkelsene, både i den vekt som legges på holdninger og identiteter (f.eks. Meyer 2000, Berge m.fl. 2003) og i fremhevelsen av medienes økte betydning som en av de klareste endringene siden forrige maktutredning (Gulbrandsen m.fl. 2002: 191 ff. o.fl.st.). Likeledes kommer den til uttrykk i bindet om maktteori, som i dette tilfelle har form av en samling presentasjoner av aktuelle teoretikere (Engelstad 1999). Alle disse er på en eller annen måte opptatt av kulturell makt. Det gjelder ikke minst de to mest kjente og mest sentrale i dagens debatt, både om makt og andre sosiale fenomener, nemlig Pierre Bourdieu og Michel Foucault. Bourdieu bygger langt på vei på Marx’ klasseanalyse, men erstatter materielle ressurser med kulturelle. Skillet mellom eliten og massen kommer til uttrykk i utdannelse, smak og beherskelse av et språk som får elitens verdier og holdninger til å fremtre som sanne og riktige (Bourdieu 1979 og 1980, jfr. Danielsen og Hansen 1999). For Foucault handler historien om ulike kunnskapsregimer (”epistemer”) som former sentrale samfunnsinstitusjoner og ideologier, slik som fengselet, asylet, skriftestolen og psykiaterens undersøkelsesrom (f.eks. Foucault 1975 og 1976; jfr. Sandmo 1999).

Denne forståelsen av makt sier utvilsomt mye om holdninger i dagens forskningsmiljøer og samfunnet generelt. De nye maktteoriene pretenderer imidlertid ikke bare å si noe om dagens samfunn, men også, til en viss grad i alle fall, om makt generelt. Både Bourdieu og Foucault har beskjeftiget seg med flere samfunn enn det moderne industrisamfunn, og særlig den sistes arbeider er historisk anlagt og spenner over lange tidsrom i Europas historie. De reiser dermed spørsmålet om i hvilken grad de kan bidra til en ny forståelse også av eldre tiders samfunn. At fysisk makt var viktigere i eldre tider, er nemlig ikke nødvendigvis uttrykk for en slags naturtilstand, men kan også forståes ut fra spesifikke kulturelle forutsetninger. De grusomme fysiske straffene er både avskrekkende og symbolske. Når Damiens’ kropp langsomt rives i stykker som straff for drapsforsøket på Ludvig XV i 1757, symboliserer det forsvaret av kongens kropp som uttrykk for statens hellighet og ukrenkelighet.[1] Jeg skal derfor i det følgende forsøke både å rehabilitere ”gammeldagse” forestillinger om makt over liv og død som det sentrale uttrykk for makt og å oppspore de kulturelle forutsetninger for de endringer i maktbruk og maktforståelse som kan konstateres i løpet av middelalderen.

Den form for fysisk makt som kommer til uttrykk i dialogen mellom Ofeig og Gudmund, har begrenset rekkevidde. Skal den omfatte større områder og antall mennesker, må den ”tynnes ut”, delegeres og organiseres. Og som det har vært påpekt, er det mye lettere å utøve makt når den aksepteres av de som rammes av den, m.a.o. når makten kan bygge på ideologi. Norsk middelalder er i stor grad historien om hvordan dette skjedde. Der er en påfallende kontrast mellom første og siste del, med stadig voldelig konkurranse mellom mektige menn frem til omkring midten av 1200-tallet, mens perioden deretter er bemerkelsesverdig fredelig, både sammenlignet med tidligere og med andre land i samtiden.

”Norge blir en stat” er Knut Helles overskrift over perioden 1130-1319 i et verk som gir et klassisk uttrykk for den institusjonelt orienterte forskning i de første tiårene etter annen verdenskrig (Helle 1974). Sentralmakten styrkes, og et ”landsomfattende styringsapparat” bygges opp i kongemaktens regi. Enkle, primitive former for styre avløses av et fast regjeringsapparat med klart moderne trekk. Samfunnet var aristokratisk, men i mindre grad enn nabolandene og Europa forøvrig. Styringssystemet var effektivt og stort sett humant, et slags første skritt mot det moderne, demokratiske Norge. Den historiografiske bakgrunnen for denne tankegangen er den engelsk-amerikanske liberal-konstitusjonalistiske tradisjon: stat og regjering er en god ting, og opprinnelsen til den moderne utforming av dette kan føres tilbake til middelalderen (bl.a. Strayer 1970, Cantor 1991: 48-78, 245-86, 337-70).

I løpet av de siste årtier er et mer ”primitivistisk” syn blitt anlagt på middelalderen: Likheten med moderne forhold er bare tilsynelatende, middelalderstaten var brutal, undertrykkende og korrupt, og den var i mye høyere grad enn tidligere antatt bygget på personlige bånd (Le Goff 1964, Lunden 1976, Clanchy 1998, Bartlett 2000). Den mentalitetshistoriske tradisjonen har videre bidratt til et nytt syn på den institusjonelle utviklingen: Institusjoner er ikke bare ytre arrangementer, men mentale strukturer.

Fikk man en ny forståelse av makt i høymiddelalderen? Skjedde det en overgang fra personlig til upersonlig? Fra klienter og ”venner” til embetsmenn? Fra nettverk til riksstyre? Fra personlig konge til monarkiet som institusjon? Det er vanlig å mene at det foregikk en utvikling i denne retning. Men hvor langt gikk den, og hvorfor og hvordan skjedde den? Makt i middelalderen var dessuten ikke bare stat. Den offentlige makt besto også av kirken. Den byråkratiske struktur som ble bygget opp, var todelt; først i den følgende perioden ble den monolittisk.


]]1 Foucault 1975: 9 ff., 32 ff. m. henv. til Kantorowicz 1957.


Publisert 25. nov. 2010 13:52