DYNASTIET


Institusjonaliseringen av kongedømmet har to hovedaspekter, et skille mellom person og embete og en idé om legitimitet. Kongen er ikke bare den mektigste mann i landet, han sitter i et embete som det er knyttet plikter og rettigheter til og som fortsetter å eksistere etter hans død og som skal overtas av en etterfølger. Det er lite sannsynlig at Harald Hårfagres kongedømme var forbundet med slike forestillinger. Det var bygget på makt og personlige forbindelser. Var et slikt herredømme først etablert, knyttet det seg likevel interesser til at det skulle fortsette, i første rekke hos sønner og slektninger av enekongen og deres venner og klienter. Det kunne også finnes slike interesser hos andre mektige menn, som hadde tapt konkurransen i første omgang, men som kunne prøve seg igjen når et maktvakuum oppsto. På den annen side var sjansen for at et eneherredømme skulle oppstå mindre jo flere det var som hadde slike interesser. Institusjonaliseringen måtte dermed kobles til regler for hvordan embetet skulle besettes. Dette kunne i prinsippet skje på to måter, gjennom innføring av klare og entydige regler for valg av konge eller gjennom etableringen av et dynasti. Begge måter virket inn på institusjonaliseringen av det norske kongedømmet.

Dynastiet fikk trolig sitt avgjørende gjennombrudd i løpet av 1000-tallet. Frem til da seg det ut til å ha vært fritt frem for alle med tilstrekkelig støtte og ressurser å kjempe om kongedømmet. Det er lite som tyder på at de senere rikssamlingskongene, Olav Tryggvason (995-1000), Olav den hellige (1015-30), Magnus den gode (1035-47) og Harald Hardråde (1046-66), stammet fra Harald Hårfagre. Mest sannsynlig døde Hårfagredynastiet ut med Eirikssønnene omkring 970.[14] Olav den hellige blir fra dette synspunkt grunnleggeren av det senere dynastiet. Arven fra ham ble videreført gjennom sønnen Magnus og halvbroren Harald Hardråde. Den senere kongeslekten stammer fra den sistnevnte. Haralds dyktighet og hensynsløshet som politiker har utvilsomt bidratt til dette resultatet. Men tre konger etter hverandre fra samme slekt kan også ha betydd noe, og ikke minst har Olavs hellighet vært en viktig faktor. De kongelige helgenene er et karakteristisk trekk ved de nye rikene som ble til fra 900-tallet og utover og har nær sammenheng med grunnleggelse av et dynasti.[15] Dreier det seg om en kristen versjon av eldre forestillinger om sakralkongedømmet, eller er det en genuint kristen forestilling som blir tatt i bruk i dynastisk sammenheng? Det er rimelig å tro at det fantes sakrale forestillinger knyttet til herskermakten i førkristen tid.[16] Både konger og andre mektige menn har hevdet avstamning fra gudene; noen kvad som viser dette er også bevart. Slike forestillinger innebærer likevel ingen tanke om legitimitet. Heroiske egenskaper følger blodet, og avstamning fra gudene er en garanti for slike egenskaper. Dette utelukker ikke at helten kan beseires av en annen helt, som så overtar lederstillingen. Her skapte kristen tankegang sterkere garantier, i alle fall på lengre sikt, selv om tanken om helgenkongen ikke uten videre gjorde det. Etter kristen tankegang er jo hellighet en personlig egenskap, som ikke går i arv. Kombinert med dynastisk tankegang kunne likevel eksistensen av en helgenkonge styrke etterfølgernes posisjon. Det er derfor neppe tvil om betydningen av Olavs hellighet for dynastiet og kongemakten i den følgende tiden.

Tross gjennombruddet for dynastitanken, er likevel forskjellen stor i forhold til senere. For det første fantes det ikke klare regler om hvor langt ut i slekten arven gikk, selv om kongens sønner sto sterkt. Vanlige arveregler ble åpenbart ikke fulgt. I motsetning til ved privat arv hadde uektefødte sønner samme rett som ektefødte, noe som muligens kan forklares ut fra forestillingen om kraften i kongeblodet. For det andre var dynastiet ennå ikke skrumpet inn til én, smal linje; enekongedømmet var ikke etablert. Alternativet, territoriell riksdeling, ble imidlertid heller ikke praktisert. Når det var flere konger samtidig, styrte de i prinsippet hele riket i fellesskap og oppholdt seg vekselvis i forskjellige områder (Bjørgo 1970, Bagge 1975).

Formelt kom den epokegjørende endring med tronfølgeloven av 1163/64, som etablerte enekongedømmet.[17] Det var ikke lenger spørsmål om en gruppe av kongelige slektninger som måtte komme til en ordning seg i mellom om hvordan makten skulle deles. Nå skulle en forsamling utpeke en av dem, på grunnlag av bestemte regler. Tanken om kongedømmet som et embete ligger klart til grunn for loven, som er blitt til under kirkelig innflytelse (Tobiassen 1964: 221-58). Denne tanken kommer enda klarere til uttrykk i Magnus Erlingssons kroningsed og i hans privilegiebrev til erkesetet, trolig også fra 1160-årene.

Valget får en klart sterkere plass i loven enn det som tidligere hadde vært praksis. Også tidligere måtte kongen velges eller ”tas til konge” på tingene, men disse valgene var bare en anerkjennelse av den pretendenten som presenterte sine krav, ikke en utelukkelse av andre. Dette siste var nettopp hovedsaken med loven av 1163/64. Bare én kunne være konge; valgte man en pretendent, hadde man dermed forkastet alle andre. Ble loven praktisert, ville dermed dynastiet snevres inn til én, klar linje, mens sideleddene, selv yngre brødre, ville få redusert betydning. Innslagene av valg i loven kunne innebære en viss fare for at dynastiet ble erstattet med et annet, men loven går likevel langt i retning av å forsvare dets rettigheter så lenge noen medlemmer av det er igjen.

Tronfølgeloven av 1163/64 bidro ikke til noen løsning på problemet med rivaliserende kongsemner. Tvert imot innledet den den mest intense fasen av borgerkrigene, da to dynastier sto mot hverandre over flere generasjoner, etterkommere eller angivelige etterkommere av Harald Gilles sønner Sigurd (d. 1155) og Øystein (d. 1157) på den ene siden og etter Haralds halvbror Sigurd Jorsalfare (d. 1130) på den andre. Måten partiene ble dannet på, viser likevel at dynastitanken definitivt hadde slått igjennom. Ingen stormann, hvor mektig han enn var, kunne selv gjøre krav på tronen. Man trengte et medlem av dynastiet, som i praksis gjerne var en ren marionett. Oftest var det en eller annen guttunge som med større eller mindre rett ble ansett som resultat av en konges tilfeldige forbindelse med en kvinne. På begge sider var det nok av slike kandidater, takket være både Sigurd Munns og Magnus Erlingssons mange kvinneeventyr.

Det var en kongssønn av denne typen, Sverre Sigurdsson, som ble grunnlegger av det nye dynastiet. Han utga seg selv for sønn av Sigurd Munn, men mange, både i samtid og ettertid, har tvilt på det. I motsetning til de fleste andre kongsemner av denne typen var han imidlertid ingen marionett, men en sterk leder som førte sitt parti frem til seier gjennom militær dyktighet og fremragende lederegenskaper. Sverreætten ble et dynasti i en annen forstand enn tidligere. I de to tronfølgelovene som ble vedtatt under Sverres etterfølgere (1260 og 1274), ble ikke bare slektskap med tidligere konger gjort til betingelse for å overta tronen, men de enkelte slektningers rettigheter ble klart definert. Som i tronfølgeloven av 1163/64 ble enekongedømmet slått fast, men i motsetning til denne loven ble et rent arvekongedømme innført. Valg skulle bare forekomme som siste utvei, hvis det ikke fantes arveberettigede. Arven skulle følge en klar linje, fra far til sønn nedover i generasjonene, og den eldste hadde hele tiden første rett.

I hvilken grad har vi her å gjøre med en institusjonalisering av kongedømmet? Tanken om ”blodet” er jo i en viss konflikt med tanken om embetet. Derimot er det en logisk sammenheng mellom embetstanke og valg; jfr. det geistlig embete. Dette var også tilfelle i flere andre land. Man skilte mellom person og institusjon, institusjonen forblir selv om personen dør, den best skikkede personen innsettes gjennom en kompetent forsamlings valg og overtar embetet. Uansett hvor reelt valget var - i praksis dreide det seg gjerne om valg av den som ble oppfattet som nærmeste i slekt med den avdøde kongen - passer denne prosedyren best sammen med tanken om et embete, som man jo innsettes i og ikke fødes inn i. Slik også i tronfølgeloven av 1163/64.

I arvekongedømmet er derimot forbindelsen mellom embete og person klarere. Bygger arvekongedømmet på tanken om en særlig kraft i kongeblodet, kan det jo i det hele tatt diskuteres om det finnes noen tanke om embetet. Kongen blir da konge i kraft av nedarvede personlige egenskaper, ikke av utvelgelse eller formell myndighet. Arvekongedømmet i lovene av 1260 og 1273 bygger imidlertid på et punkt på samme tankegang som valgkongedømmet. Det handler jo nemlig vel så mye om å utelukke kandidater som å utpeke dem. Problemet med tanken om kongeblodet er at den gjør det vanskelig å utelukke noen. For å gjøre det, må man innføre et element av valg. Og det er nettopp det man gjør, bare at det er Gud som velger og ikke mennesker: ”Gud valgte oss til riksstyringen etter våre forfedre”, sa kong Håkon V i 1302.[18] Dermed kan man overta hele den kristne kongsideologi som i Magnus Erlingssons tronfølgelov og privilegiebrev er koblet til valget. Ifølge den offisielle ideologi velger Gud gjennom arven. Det avgjørende blir dermed ikke lenger kongeblodets kvaliteter, men Guds utvelgelse av den nærmeste i arvefølgen, som så blir en annen person i kraft av sitt embete.

Med tronfølgelovene av 1260 og 1273 er dermed begge kriteriene for institusjonalisering av kongedømmet oppfylt, skillet mellom person og embete og klare regler for hva som gir adkomst til embetet. I hvilken grad er så denne utviklingen uttrykk for mer generelle endringer av samfunnet fra vikingtiden til høymiddelalderen?


[ ]]]]14 Krag 1989. Dørum 2001 avviser dette, og slutter seg til sagaenes og eldre forsknings oppfatning av dynastisk kontinuitet. Hans argumenter er imidlertid neppe holdbare (Bagge 2001a: 68 f., Krag 2002).[]

 [ ]]]15 Hoffmann 1975: 9-15 osv., Klaniczay 1990 og 1993. For Norges vedkommende, se bl.a. Gunnes 1981, Røthe 1999 og Steinsland 2000: 158 ff. o.fl.st.[]

 [ ]]]16 Bagge 1991: 218 ff. Det finnes en omfattende diskusjon om det germanske sakralkongedømmet. Noen av de nyeste bidragene er Steinsland 2000, Krag 2001 (kritikk av Steinslands argumenter for sakrale herskerforestillinger) og Steinsland 2001 (svar til Krag). Jfr. også Fuglestad 1979, en interessant fremstilling av sakralkongedømmet, basert på afrikansk materiale.[]

 [ ]]]17 For en oversikt over den omfattende litteraturen om loven, se Helle 1974: 60 ff.[]

 [ ]]]18 Helle 1972: 11, Bagge 1987: 39 ff. Et drastisk uttrykk for denne tanken er de ordene Håkon Håkonssons saga tillegger kong Håkon da hans sønn Håkon Unge dør: Gud valgte. Sagaen har tidligere referert en diskusjon om rangforholdet mellom Håkon og hans yngre bror Magnus etter farens død. Problemet er nå løst, ved at Gud har valgt Magnus ved å la Håkon dø! (Bagge 1996: 102 f. m. henv.).


Publisert 25. nov. 2010 13:52