DET ORDNEDE SAMFUNN


Samtidig med rikssamlingen og i nær sammenheng med den ble det også innført en ny religion, kristendommen. Den hadde også sitt styringsapparat, slik at den samfunnsorganisasjonen som ble bygget opp i den følgende tiden, var delt i to hoveddeler, den kongelige og den kirkelige. Dette reiser ikke bare spørsmålet om maktforholdet mellom de to organisasjonene, men også om forholdet mellom fysisk og symbolsk-kulturell makt.

Eksistensen av det kongelige og kirkelige styringsapparat som vokste frem på 1100- og 1200-tallet, var begrunnet i en ide om et ordnet samfunn.[5] Den verdslige og den geistlige myndighet var til for å realisere rettferdigheten, for å lede menneskene på rett vei og straffe dem hvis de ikke lot seg lede. De skulle også fordele godene mellom menneskene, slik at alle fikk det som tilkom dem, dvs. ikke at alle fikk like mye, men at fordelingen gjenspeilte den rang og verdighet som skulle herske i samfunnet. Denne tankegangen er forankret i en organisk oppfatning av samfunnet som en gjenspeiling av universet eller av menneskets legeme (makrokosmos eller mikrokosmos). Den står i motsetning til tidligere tankegang, der sosiale forskjeller er uttrykk for en slags konkurranse: noen vinner og andre taper, og det er rimelig at det er slik.

Den grunnleggende forskjellen mellom disse tankegangene kommer også til uttrykk i forskjellen mellom den gamle og den nye religion. Ifølge den gamle tro var gudene lunefulle på samme måte som naturen, og kamp og konflikt var en del av naturens orden. Religionen var gruppens sed og kultus og bygget på kjennskap og vennskap, ikke på objektiv rettferdighet. Den nye religionen opererte med en universell moralsk orden, som omfattet både naturen og menneskenes samfunn. Den urettferdighet, kamp og konflikt som kunne konstateres like lett i det nye samfunn som i det gamle, var ikke en del av naturens orden, men et resultat av synden, som var kommet inn i verden gjennom de første mennesker. Den egentlige naturens orden, villet av Gud, var at det skulle herske fred. Både naturen og menneskenes verden skulle følge en hierarkisk orden. Ulydighet var selve ursynden, som hadde drevet menneskene ut av paradiset.

Denne begivenheten, syndefallet, var et brudd på naturens orden og var årsaken til strid og rivalisering og at så mange ikke ville holde seg på den plass hvor Gud hadde satt dem. Det som skjedde ved syndefallet var jo nemlig at kvinnen lot seg lede av dyret og mannen av kvinnen, i stedet for å følge den rette orden, med mannen øverst, så kvinnen og så dyrene. Som skapningens herre skulle mannen være overordnet kvinnen og bl.a. ha enerett på det geistlige embetet. På tilsvarende måte var det Guds vilje at konger og stormenn skulle herske over vanlige mennesker. Her var det imidlertid et skille mellom den egentlige naturens orden og naturen slik den var blitt etter syndefallet. Tvangsmakt var en følge av synden, og det jordiske hierarki var ikke det samme som det himmelske. I evigheten var det den personlige fromhet som var avgjørende, og her kunne kvinner rangere høyere enn menn og fattige og svake høyere enn jordens mektige.[6]

Den gamle religionen kom til noen av de samme konklusjonene når det gjaldt herredømmet her på jorden, men ut fra andre premisser. Mannens større fysiske styrke og våpenferdighet gjorde ham overlegen i forhold til kvinnen. Enkelte kvinner kunne likevel oppnå tilnærmet likeverdig status i kraft av personlige egenskaper[7], ikke nødvendigvis de samme som mannens, men klokskap, veltalenhet og evne til å utnytte sin kvinnelige skjønnhet og sjarm til å oppnå det de ville. I Eddadiktet Rigstula er inndelingen av menneskene i aristokrati, bønder og treller evig og uforanderlig, ikke fordi den er uttrykk for en høyere orden i tilværelsen, men fordi det er en nøye sammenheng mellom status og personlige egenskaper. De beste vinner og kan leve et liv i skjønnhet og luksus, mens de dårligste er stygge og skitne og må nøye seg med jordgulv og grøt med klumper (Bagge 2000: 20-38).

Med den nye oppfatningen av det ordnede samfunn har vi tatt et skritt vekk fra Ofeigs knyttneve. Herredømmet over liv og død er gått over fra den enkelte til samfunnets representant. Drap, vold og trusler om drap er blitt illegitimt. Det betyr ikke nødvendigvis at samfunnet er blitt mindre voldelig. Det ser tvert imot ut til å være et gjennomgående trekk at den volden som som avskaffes innad gjennom utbyggingen av en sterkere sentralmakt kanaliseres utad i krigføring mot andre land (se bl.a. Tilly 1990). Norge i ”storhetstiden” 1240-1319 er delvis et eksempel på dette. I store deler av denne perioden søkte det norske riksstyret å ekspandere på Danmarks bekostning. Middelet til å pasifisere samfunnet er dessuten vanligvis økt voldsbruk fra myndighetenes side. Et karakteristisk eksempel er diskusjonen om drap, hevn og straff i Kongespeilet, der forfatteren nok legger det teoretiske grunnlag for det forbudet mot hevndrap som kom kort etter, men unnlater å trekke de fulle konsekvenser av dette standpunktet. Derimot argumenterer han for strengere straffer, i første rekke bruk av dødsstraff, og han lar sverdet og pisken være symboler på kongens makt (Bagge 1987: 63 f., 80, 82 f., 114 ff.). Terminologisk kommer den nære sammenhengen mellom fysisk vold og politisk makt til uttrykk i at norrønt vald både kan bety vold i vår forstand og herredømme eller myndighet. En valdsmaðr er etymologisk det samme som vårt ”voldsmann”, men betyr ”øvrighetsperson”. På norrønt bruker man altså samme ord for offentlig myndighet som i uttrykk om slagsmål eller voldtekt[8]. Tilsvarende finnes det ikke noe eget ord for å henrette; drepa og drap brukes både om drap utført av offentlig myndighet og begått av privatpersoner.[9] Det hører imidlertid med til bildet at den norske statsmakten i perioden ikke var spesielt voldelig; de fleste forbrytelser, inkludert drap, kunne fortsatt sones med bøter.


]]5 For det følgende, se Bagge 1998: 147-56 og 2001b: 264-87.[]

 6 Tankegangen kommer særlig klart til uttrykk i Kongespeilet (Bagge 1987: 22 ff., 71 ff., 174 ff. osv.). Den sentrale plass syndefallsmyten har i høymiddelalderens litteratur, særlig i Kongespeilet og bibeloversettelsen Stjórn, er også karakteristisk (Bagge 1987: 54 ff., 225 ff. og 2001b: 109 ff.).[]

 ]]7 Clover 1993, som bygger på Laqueurs teori om en felles målestokk for menn og kvinner i tidligere tiders samfunn snarere enn to, som i de siste par hundre årene. Jfr. også Bagge 1998: 32-36.[]

 ]]8 F.eks. uttrykket "taka konu með valdi" = voldta.[]

 ]]9 Her er det forøvrig skjedd en tilnærming fra motsatt side i moderne terminologi. "Henrette" og "henrettelse" brukes i økende grad i avisene om særlig brutale drap, begått med overlegg og uten at offeret har hatt sjanse til å forsvare seg. Avskaffelsen av dødsstraffen og oppfatningen av den som illegitim har opphevet skillet mellom drap og henrettelse og frigjort det siste ordet for en ny betydning.


Publisert 25. nov. 2010 13:52