4.6 En humanitær løsning på flyktningproblemet?


4.6 En humanitær løsning på flyktningproblemet?

De palestinske flyktningenes framtid er et av de mest kompliserte temaene i den palestinsk-israelske konflikten. FNs resolusjon 194 fra 1948 fastslår prinsippet om at de flyktningene som ønsker det har rett til å vende tilbake til sine hjem. Hvor mange av flyktningene som i praksis vil få vende tilbake er imidlertid et av de uløste forhandlingsspørsmålene mellom partene i konflikten.

Israels motstand mot å repatriere flyktningene har ført til ulike forsøk på å omdefinere flyktningproblemet fra et politisk spørsmål til et rent humanitært problem, både fra Israels og fra andre aktørers side. Dersom ansvaret for flyktningenes framtid kan plasseres hos det internasjonale samfunn i stedet for hos Israel, vil dette innebære at en av de største hindringene mot en forhandlingsløsning blir fjernet, mener mange.

Lederen i Stortingets utenrikskomité, Thorbjørn Jagland, er blant dem som mener at det internasjonale samfunn må ta hoveddelen av ansvaret for å løse det palestinske flyktningproblemet. Våren 2000 lanserte han ideen om at Norge skulle gå i spissen for å opprette et internasjonalt fond som skulle brukes til å finansiere en humanitær løsning på saken. Fondet skulle bidra med økonomiske ressurser til å gjennomføre en integrering av flyktninger i vertslandene og, der dette ikke var mulig, bosette dem i andre arabiske og vestlige land. Ifølge Jagland levde palestinerne under så vanskelige forhold at det internasjonale samfunnet nå måtte trå til og hjelpe flyktningene der de var, for eksempel ved å bygge nye boliger til dem utenfor flyktningleirene. Det ville ikke bli fred uten at disse flyktningene fikk et annet sted å bo, mente Jagland.[194]

Dette standpunktet var i tråd med israelernes posisjon i forhandlingene og et synspunkt som flyktningene selv har gått i mot. Da det ble forsøkt satt opp bosetninger i Jordan-dalen utenfor leirene ble disse revet ned av flyktningene selv.[195] Jaglands forslag innebar at spørsmålet om flyktningenes status og framtidige bosted ble innskrenket til et rent humanitært anliggende og at referansen til de prinsipielle og folkerettslige sidene ved spørsmålet ble utelatt.

Som Jagland, har Fafo tatt til orde for at det er nødvendig med en langvarig og økt innsats fra givere og det internasjonale samfunn for å sikre palestinerne bedre levekår. Jon Hanssen-Bauer hevdet følgende i en artikkel i Bistandsaktuelt i 2000:

Etter femti år i eksil, må flyktningene få muligheter til arbeid og inntekter og andre rettigheter på linje med andre innbyggere i vertslandene, enten de blir boende der fordi spørsmålet er uløst, eller de velger seg nye steder å bo som en følge av en avtale. Nesten uansett hvor mange som faktisk vender hjem vil et flertall av den palestinske nasjonen bo utenfor det som kan bli en palestinsk stat.[196]

Bakgrunnen for behovet for økt bistand, var ifølge Hanssen-Bauer at bare et fåtall av flyktningene noen gang vil få vende tilbake til sine opprinnelige hjem:

Tilbakevending har ikke vært, og vil heller ikke bli, realistisk for mer enn et mindretall i noen oversiktelig framtid. Før den nåværende krisen antydet israelske observatører at kanskje mellom 50 og 100 tusen flyktninger kunne få tillatelse til å flytte til Israel over en tiårsperiode. For Gaza og Vestbredden er det alminnelig antatt at det ikke nødvendigvis vil bli lagt begrensninger mot hjemvending i avtalen mellom partene, men det er få som tror, selv blant palestinerne, at det er økonomisk mulig å repatriere et veldig stort antall. Mange tror at andre land i noen grad vil åpne sine grenser for å gi nye hjem for flyktninger som ønsker å forlate vertslandene i Midtøsten.[197]

I et tilsvar til Hanssen-Bauer i Bistandsaktuelt påpekte en palestinsk spesialist på flyktningspørsmål, Salman Abu Sitta, at retten til å vende tilbake ikke kan oppheves av okkupasjon, av overenskomster eller ved å la tiden gå. Ifølge Sitta er tilbakevendelse ikke et spørsmål om hva som er økonomisk mulig for Israel å få til, men om internasjonal rett.[198]

Fafo har også vært involvert i utformingen av Norges posisjon i spørsmålet om de palestinske flyktningene i fredsprosessen i Midtøsten. I forkant av møter i forhandlingsprosessen har representanter for Fafo gitt innspill til politisk ledelse vedrørende hva slags holdning Norge kan innta. I slike samtaler har retten til tilbakevendelse og gjennomgang av sannsynlige løsninger på dette spørsmålet, vært viktige tema. Samtalene har også omhandlet tema knyttet til implementering av en mulig framtidig avtale mellom partene.[199]


[194] Thorbjørn Jagland til Aftenposten, 16. april 2002.[]

195 Tuastad, Dag (2002): "DNAs folkefond mot flyktningenes vilje?" Dagbladet, 23. april 2002.[]

196 Hanssen-Bauer (2000: 8).[]

197 Op.cit.[]

198 Abu Sitta, Salman (2000): ”‘Kostbare’ flyktninger”, Bistandsaktuelt 10. Sitta er spesialist på flyktningspørsmål og ansatt ved Palestine Land Society i det palestinske området.[]

199 UD 308.88, fra Fafo til UD, 5. september 2002.


Publisert 25. nov. 2010 13:52