Etterord


Etterord

Det er minst to spørsmål som melder seg etter dette: Det ene spørsmålet dreier seg om hva som siden skjedde med opprykksordningen. Det andre gjelder hvordan de nye kvinnelige professorene opplevde å bli B-stemplet?

Opprykksordningen som innebar positiv særbehandling av kvinner varte et år til: I 1989 fikk fem kvinner og fire menn opprykk. Til sammen fikk 21 kvinner og 11 menn opprykk i løpet av årene 1987–1989, og andelen kvinnelige professorer nådde 10,3 prosent ved Universitetet i Oslo. Fra 1993 trådte en generell opprykksordning i kraft, etter to års arbeid med å lage et nasjonalt regelverk. Tall fra Universitets- og høgskolerådet for perioden 1997-1999 viser at kvinner og menn fordeler seg likt med hensyn til å bli funnet professorkompetente og tilsatt (tabell 2). Det er imidlertid fortsatt langt flere menn i antall som søker, slik at den skjeve kjønnsfordelingen blant professorer opprettholdes.


1997
1998
1999
Alle år
Totalt

Kvinner
Menn
Kvinner
Menn
Kvinner
Menn
Kvinner
Menn

Kompetent/tilsatt
47
60
67
56
50
33
57
58
58
Ikke kompetent
53
40
33
44
50
67
43
42
42
Sum
100
100
100
100
100
100
100
100
100
(Antall)
17
75
21
115
4
21
42
211
253

Hvordan de nye kvinnelige professorene opplevde å ha blitt professorer gjennom positiv særbehandling kan ikke bli besvart fullt ut fordi jeg kun fikk kontakt med halvparten av dem. Deres vurderinger er overveiende positive. For det første forstår samtlige seg som særskilt vel kvalifiserte for opprykk. Dette tyder på at de ikke har blitt preget av å ha blitt kalt ”kvinneprofessor” eller fått noe B-stempel. Men én sier at hun uansett blir B-stemplet innenfor Akademia fordi hun er kvinne. Derfor er det bedre å være professor enn førsteamanuensis med det samme stempelet: blant annet blir en professor lyttet mer til utenfor Akademia og man får høyere lønn. En kvinnelig professor som hadde fått sin stilling gjennom konkurranse med mannlige søkere[25], sa hun skulle ønsket at hun hadde fått et av ”kvinneprofessoratene”. Da ville hun ha sluppet de belastningene som hun har opplevd, og som skriver seg fra at hennes mannlige kolleger mente at når hun ble rangert foran en mann, så var det fordi komiteen ikke hadde foretatt en objektiv vurdering av deres meritter. Dette er igjen et eksempel på den doble standard som kom til syne i første akt: Konkurransen om stillinger ble tenkt uten å inkludere kvinner som konkurrenter.


[25] og som således ikke skulle vært intervjuet.


Publisert 25. nov. 2010 13:52