2.3 Strukturelle elementer ved sosial kapital


2.3 Strukturelle elementer ved sosial kapital

De fleste diskusjoner og fortolkninger av sosial kapital bygger på visse forestillinger om karakteren ved det sosiale nettverket samfunnsmedlemmene er forankret i, og der det er styrken ved folks sosiale forankring som er avgjørende for samfunnets nivå av sosial kapital. Som vi var inne på, kan det imidlertid stilles spørsmål ved i hvilken grad det som er blitt betegnet som ”tykk tillit” egentlig kan betraktes som et element ved sosial kapital, for så vidt som denne form for forankring i et sosialt nettverk i minst like stor grad kan oppfattes som sosial kontroll basert på en manglende tillit til de enkelte samfunnsmedlemmer fremfor sosial tillit. Som nevnt tidligere vil tykk tillit være den type tillit som vi forventer å finne i tradisjonelle lokalsamfunn, preget av stabile autoritetsposisjoner og manglende sosial mobilitet, og der den enkelte inngår i en klart tilskrevet rolle.

I vårt moderne samfunn er det neppe noen grunn til å anta at forekomsten av denne formen for tykk tillit – og mekanisk solidaritet i Durkheim’s forståelse av begrepet – har noe stort omfang. Samtidig er det grunn til å anta at graden av identifikasjon med det lokalsamfunn man tilhører og tettheten i de sosiale relasjoner mellom ulike lokalsamfunn vil variere. Som Hansen, Ellis og Fimreite (2002) har vist synes karakteren ved de sosiale relasjoner innenfor den enkelte kommune å være av stor betydning for befolkningens oppslutning ved lokale valg. Dette kan – som forfatterne gjør – fortolkes som om forekomsten av kommunitære verdier er mer fremtredende i disse lokalsamfunn enn i andre, og der den politiske deltakelsen kan fortolkes som et uttrykk for kommunitære borgerdyder. En alternativ fortolkning kan bygge på forestillinger om at disse samfunn er kjennetegnet av tykk tillit, hvor avvik fra normen om å avgi stemme ved valg kan bli et problem for den enkelte.

I Medborgerundersøkelsen er det ingen spørsmål som direkte fanger opp det fenomenet vi har betegnet som tykk tillit. En mulig måte å fange dette fenomenet opp på vil imidlertid kunne være å se på grad av identifikasjon med eller tilknytning til det lokalsamfunn eller den kommune folk er en del av. Selv om dette ikke er noe valid mål på graden av tykk tillit, vil folks forankring i lokalsamfunnet og dets sosiale nettverk under enhver omstendighet kunne fortolkes som et element ved en strukturell definisjon av sosial kapital. For å måle denne lokale forankringen benytter vi en additiv indeks basert på spørsmålene om ”hvor sterk tilknytning har du til ...” henholdsvis grenden/nabolaget/bydelen og til kommunen man bor i. På hvert av spørsmålene er det benyttet en skala som går fra 0 til 10, der 10 markerer meget sterk tilknytning. I likhet med det vi fant for indeksen over sosial tillit, finner vi også her en fordeling av respondentene på denne indeksen i retning av sterk tilknytning til lokalsamfunnet/kommunen. Den gjennomsnittlige indeksverdi er på 13,0, der det bare er vel 20 prosent av respondentene som har lavere indeksverdi enn 10 (der 10 vil uttrykke ”middels” forankring).

Det som likevel først og fremst har vært oppfattet som den strukturelle dimensjonen ved sosial kapital, er folks engasjement i det frivillige organisasjonsliv (Putnam 1995; 2000; Newton 1999; Whiteley 1999; Selle 1999). Kjernen i argumentet om deltakelse i det frivillige organisasjonsliv som basis for utvikling av sosial kapital er at gjennom utstrakt samarbeid og direkte kontakt med andre mennesker utvikles tillitsfulle relasjoner menneskene imellom – og derigjennom samfunnets sosiale kapital. Denne forståelsen av sosial kapital er forankret i A. de Tocqueville’s vektlegging av den betydning frivillige sammenslutninger eller organisasjoner har for å sikre et effektivt og stabilt demokrati (Tocqueville 1969). Ikke minst vil et engasjement gjennom de sekundære relasjoner som organisasjonssamfunnet innebærer sikre en pluralisme i folks relasjoner til hverandre som svekker betydningen av de primærrelasjoner som kjennetegner den mekaniske solidaritet i det tradisjonelle samfunnet. Frivillige organisasjoner innbyr til engasjement i nettverk som går på tvers av tradisjonelle sosiale relasjoner i samfunnet, og som nettopp av denne grunn virker integrerende på samfunnet – i tråd med Granovetter’s (1973) antakelse om ”the strength of weak ties”.

I vår analyse vil vi operasjonalisere den strukturelle dimensjonen ved to variabler som beskriver folks relasjoner til, eller engasjement i, det frivillige organisasjonsliv. I Medborgerundersøkelsen ble respondentene presentert med en liste over 32 typer frivillige organisasjoner – av typen idrettslag, fagforening, politisk parti, pensjonistforening, kulturelle organisasjoner, humanitære organisasjoner og religiøse organisasjoner – der de ble bedt om å krysse av hvorvidt de var medlemmer av noen av disse foreningene og besvare ulike spørsmål om graden av deres tilknytning til og engasjement i disse foreningene. På bakgrunn av disse spørsmålene har vi utviklet to indikatorer over folks engasjement i det frivillige organisasjonsliv. For det første har vi konstruert en variabel som fanger opp hvor mange organisasjoner folk er medlemmer av, der det maksimale antallet medlemskap er 32 (egentlig måler vi her hvor mange typer organisasjoner folk er medlemmer av, siden det er mulig å tenke seg at en person kan være medlemmer av flere organisasjoner innenfor en og samme kategori). I analysen er denne variabelen gitt betegnelsen ”medlemskap”. Dersom vi ser på marginalfordelingen på denne variabelen, er det i alt 88 prosent av respondentene i vårt utvalg som er medlemmer av en eller flere frivillige organisasjoner, et tall som er noe høyere enn det tall andre undersøkelser av organisasjonsdeltakelse har operert med (Selle og Øymyr 1995; Goul Andersen 1996). Skjevheter i vårt utvalg kan ha bidratt til en viss oppblåsning av anslaget på andelen medlemmer, men avvikene fra tidligere studier er ikke dramatiske. I vår studie er det heller ikke spørsmålet om man er medlem eller ikke som er det sentrale, men antallet organisasjoner respondentene er medlemmer av. Når det gjelder det gjennomsnittlige antall medlemskap per respondent finner vi et tall på 3, noe som kan tas som et ytterligere tegn på et omfattende engasjement i det frivillige organisasjonsliv i den norske befolkningen (jf. også Norris 2001).

Nå er det å være medlem av en organisasjon i seg selv ikke noe tegn på at man har trådt inn i et aktivt samarbeid med andre individer. For svært mange vil deres medlemskap i en frivillig organisasjon være begrenset til det å betale kontingenten, og forøvrig forholde seg passive – noe i retning av det Putnam (2000) betegner som ”checque book membership”. Slike passive medlemskap bidrar derfor ikke til den utvikling av sosial kapital som er hovedantakelsen bak den strukturelle forståelsen av sosial kapital. Det kanskje mest interessante i vår sammenheng er i hvilken utstrekning folk er aktive i organisasjonene. Vår andre organisasjonsvariabel er konstruert slik at den enkeltes engasjement i de frivillige organisasjoners virksomhet blir fanget opp. Med utgangspunkt i spørsmålet om respondentene har deltatt i organisasjonens aktiviteter har vi summert svarene over de 32 typene organisasjoner som omfattes av spørreskjemaet, der vi for hver enkelt respondent registrerer antall organisasjoner de har vært aktive i. Svarfordelingen viser at det i alt er hele 58 prosent av respondentene som har vært aktive i minst en organisasjon, og der den gjennomsnittlige aktiviteten for hele utvalget er 1. Nok en gang fremtrer et bilde av et meget bredt folkelig engasjement, selv om man må ta et visst forbehold for mulige utvalgsskjevheter.


Publisert 25. nov. 2010 13:52