1.1 Innledning
I sitt banebrytende arbeid om borgerkulturen – eller ”the civic culture” – fra 1963, slo Almond og Verba fast at:
... one aspect of this new world political culture is discernible: it will be a political culture of participation. If there is a political revolution going on throughout the world, it is what might be called the participation explosion (Almond og Verba 1965: 2).
Bak dette utsagnet lå det ikke bare en observasjon og en vurdering av de demokratiseringsprosesser som fant sted i tidligere koloniområder og i stater som var i ferd med å forlate en totalitær fortid, men det var også myntet på den utviklingen som skjedde i vel etablerte demokratier i den vestlige verden. Da The Civic Culture ble publisert opplevde store deler av den vestlige verden et oppsving i direkte folkelig engasjement, spesielt rettet mot den atomopprustning som fant sted innen den kalde krigs rammer, et engasjement som ble videreført gjennom protester mot den amerikanske krigføring i Vietnam, og ikke minst gjennom det vestlige studentopprøret som fant sted på slutten av 1960-tallet. Også Praha-våren i 1968 kan oppfattes som en del av dette demokratiske tøværet som kjennetegnet 1960-tallet, et tiår som på mange måter markerte etterkrigstidens avslutning.
Også i Norge var 1960-tallet preget av økt oppmerksomhet omkring folkelig medvirkning i styringen av samfunnet sammen med en direkte politisk mobilisering av det slag man opplevde i andre vestlige demokratier. Et særtrekk ved Norge var den brede og intense folkelige mobilisering som spørsmålet om norsk medlemsskap i EEC skapte, en mobilisering som kulminerte ved folkeavstemningen i september 1972. Ved nettopp denne anledningen fikk man også en klar demonstrasjon av hvilken makt som kan utøves gjennom en bred og aktiv folkelig deltakelse – en deltakelse som førte til et nederlag for det nasjonale politiske og økonomiske ”establishment”. Dersom man også ser på den mer tradisjonelle valgdeltakelsen opplevde vi i Norge et høydepunkt på 1960-tallet; ved kommunevalget i 1963 var deltakelsen på 81 prosent – den høyeste valgdeltakelsen noensinne ved slike valg. Også deltakelsen ved stortingsvalg nådde i 1965 et toppnivå på 85,4 prosent (Bjørklund 2002).
Sett i et kortsiktig perspektiv – og særlig dersom vi holder oss til norske erfaringer – kan vi trygt slå fast at Almond og Verba’s formodninger om en ”political culture of participation” finner solid empirisk støtte. En slik konklusjon må imidlertid modifiseres – for ikke å si revideres – jo nærmere frem mot vår tid man kommer. Ved såvel kommune- og fylkestingsvalgene i 1999 som ved stortingsvalget i 2001 kunne man registrere den laveste valgdeltakelsen ved noen valg i etterkrigstiden – vel 60 prosent ved kommunevalget og vel 75 prosent ved stortingsvalget. I et komparativt perspektiv er den norske valgdeltakelsen imidlertid fortsatt høy; ved det engelske kommunevalget i 2002 var det bare 35 prosent av de stemmeberettigete som møtte frem ved urnene, og ved det franske parlamentsvalget i 2002 lå deltakelsen på om lag 65 prosent. Det som har skapt bekymringer med hensyn til den politiske deltakelsen i Norge er ikke selve nivået på deltakelsen ved valg, som fortsatt er høyt sammenlignet med andre land, men den jevnt nedadgående trend i dette nivået, særlig ved lokale valg. Ved siden av å reise spørsmålet om nasjonens demokratiske ”helsetilstand”, antyder denne utviklingen – sammen med andre endringer i det politiske landskapet – at vi kan stå overfor mer dyptgående endringer i den måten den tradisjonelle borgerrollen utøves på – og som også berører andre sider ved borgernes politiske og samfunnsmessige engasjement enn det som kommer til uttrykk i den tradisjonelle valgdeltakelsen. I denne studien vil vi gå nærmere inn på hvilken borger- eller medborgerforståelse som preger Norge ved inngangen til et nytt århundre, og hvilke utslag dette kan ha på befolkningens politiske praksis og orientering mot det politiske system og de politiske myndigheter. Behandlingen av disse spørsmålene vil ta utgangspunkt i ulike demokratiteoretiske posisjoner og de sosiale og ikke minst politiske rammer for utøvelsen av medborgerrollen i forhold til disse posisjonene. La oss starte med en kortfattet redegjørelse for, og diskusjon av, noen hovedtrender hva den politiske deltakelse angår.