Krav til velgeroppslutning


Krav til velgeroppslutning

Med frivillig deltakelse der bare de som personstemmer avgjør hvilke kandidater som blir valgt, kunne det være aktuelt å stille krav til hvor mange som må delta for at personstemmene skal sette partiets rangering av kandidatene til side. Dette for å unngå at rene tilfeldigheter eller aksjoner fra små velgergrupper skal kunne avgjøre personutvelgingen.

Noe slikt krav til minstestøtte stilles ikke ved norske kommunevalg, verken i den gamle eller den nye ordningen. Her vil en kandidat gå foran de som er rangert høyere på lista hvis hun eller han har flere personstemmer, uansett hvor få velgere det dreier seg om. For å sette poenget på spissen, er det mulig å konstruere en situasjon der bare én velger avgir personstemme, og vedkom-mende ved å kumulere kandidater på eget partis liste og gi slengerstemmer til kandidater på andre partiers lister alene avgjør hele kommunestyrets person-sammensetning.[15]

I den nye loven for fylkestingsvalg (og lovforslaget for stortingsvalg) er kravet at antallet personstemmer en kandidat har mottatt må tilsvare minst 8 prosent av partiets stemmetall for at dette skal få betydning for personvalget. Er andelen lavere, vil partiets rangering av kandidatene ha forrang. Minimumskravet på 8 prosent er det samme som i Sverige. Det norske kravet er likevel langt svakere, på grunn av at det er anledning til å støtte flere kandidater, mot bare én i Sverige. Når hver velger kan gi personstemmer til flere kandidater, kan teoretisk en gruppe på åtte prosent av velgerne avgjøre personvalget for samtlige mandater en liste oppnår. I Sverige ville dette bare holde til å erobre ett mandat.

Noen valgordninger inneholder regler som skal sikre, ikke bare et minstemål av støtte, men at det er bred oppslutning om de kandidatene som blir valgt. Et eksempel er krav om omvalg dersom ingen kandidat oppnår absolutt flertall i første valgomgang (som ved valg til nasjonalforsamlingen i Frankrike). En annen mekanisme er preferansevalg. Her stemmer velgeren ved å rangere kandidatene, og det tas hensyn til andrepreferansen til velgere som ikke kan få sin førstekandidat valgt (Irland).

I Norge er det ingen slike krav ut over åtte prosents minstekravet ved fylkestings- og stortingsvalg. Det er derfor fullt mulig at personstemmene kan være spredd på mange kandidater, slik at ingen er i nærheten av støtte fra et flertall av de som retter. Som vi kommer tilbake til har dette vært den vanlige situasjonen ved norske kommunevalg.

Dette betyr at majoriteten av personstemmene kan være gitt til kandidater som ikke når opp i konkurransen om mandatene, og at det står ganske få velgere bak de som oppnår mandat. Hvem de velgerne som har støttet kandidater som ikke nådde opp ville ha foretrukket blant de som valget kommer til å stå mellom, er ikke kjent. Det behøver dermed ikke være noen bred oppslutning om de kandidatene som blir valgt. Et flertall av de velgerne som har deltatt i person-utvelgingen kan tenkes å ville ha foretrukket andre kandidater, dersom det var blitt holdt omvalg eller blitt brukt preferansevalg.


[15] Eksemplet gjelder en helt urealistisk situasjon, men illustrerer likevel hvor stor innflytelse det i teorien er mulig at en enkelt velger kan utøve. Hvis vi antar at velgerens parti fikk tre fjerdedeler av mandatene og at han/hun forutså hvordan de resterende mandatene fordelte seg på de andre partiene, slik at slengerstemmene som stod til disposisjon kunne fordeles riktig, ville det være mulig å bestemme kandidatutvelgingen for samtlige plasser i kommunestyret. Forutsetningen er at ingen partier har benyttet seg av muligheten for å sikre bestemte kandidater valg gjennom forhåndskumulering.


Publisert 25. nov. 2010 13:52