5.2. Den politiske debatten: fra rasisme i storsamfunnet til undertrykking i minoritetsmiljøer


5.2. Den politiske debatten: fra rasisme i storsamfunnet til undertrykking i minoritetsmiljøer

Representanter fra alle de politiske partiene melder at det til dels er stor interesse for minoritetskvinners problemer i partiene, og at interessen har økt i de seneste årene. Rettighetstenkning, i form av kvinners individuelle rettigheter, og kamp mot kvinneundertrykking i innvandrermiljøer, er de to temaene som står høyest på dagsorden. Flere informanter hevder at partiene før var mer opptatt av anti-diskriminering og rasisme fra storsamfunnet. ”Av hensyn til kultur, ro og manglende interesse har man [tidligere] sett bort i fra kvinners rettigheter”, uttaler en informant. Noen representanter formidler at det har vært problematisk å ta opp ”vanskelige ting” i innvandrermiljøene av frykt for å ”helle bensin på rasismebålet”. En representant som har tatt opp slike ”vanskelige ting” i mange år, hevder at det for få år siden var vanskelig å si noe fordi man lett kunne bli beskyldt for å være rasist:

Jeg ble uthengt i alle aviser som at jeg gikk inn for FrPs innvandringspolitikk, mens jeg faktisk var en varm forsvarer for innvandrere”...[...]. Alt FrP var for, skulle man være mot.

En representant påpeker at også media har hatt en rolle i dette ved å være politisk korrekt og ikke ta opp saker som er av negativ karakter. I dag har både politikerne og media forandret innstilling, mener flere informanter.

En politiker velger å koble den nåværende rettighetsdebatten til den tidligere rasismedebatten:

Vi har visst det lenge, men vi har ikke vært på hugget. Vi har vært redde for at det skal være kontra-produktivt. Det er ikke mulig å komme unna det nå. Hvis vi ikke greier å være på jentenes side i dette, så taper vi kampen mot rasismen også. Vi må kunne være åpne og si det. Det at det forekommer slik praksis – det gir et bilde på at de er onde og vi er snille – og det skaper et bilde i samfunnet av at de er onde, som igjen kan føre til mer rasisme. Dette er et argument som ville fått stor tyngde hvis ikke vi som er for en åpnere innvandring og mot rasisme, klarer å slå ned på undertrykking. Vi må si at vi ikke vil ha et kultur- eller religionsbasert OK av kvinneundertrykking. Eller si at vi skal ordne opp i alle de andre tingene først, sånn som arbeidsledighet og så videre, og at kvinnene kommer sist. Vi må si klart i fra. Det bør ikke være aksept i det norske samfunnet for kvinneundertrykking.

Informanten uttaler videre at:

[...] det er høyt på den politiske dagsorden nå. Dette tvinger oss til å se om vi er en del av den kulturrelativismen som har gjort det vanskelig for kvinner å hevde sine rettigheter. Rasisme har vært et tema lenge, i tillegg til en redsel for å sette fokus på vanskelige ting, av frykt for å gi vann på mølla til Hagen.

Når det gjelder hvilke saker som er politisk aktuelle, stiller også politikerne seg til dels kritiske til noe av virksomheten til organisasjonene. En kritikk går på at organisasjonene har vært mer opptatt av diskriminering i storsamfunnet enn av diskriminering og undertrykking i egne miljøer. En politiker som for øvrig mener at organisasjonene har hatt stor innflytelse på sitt partis politikk, er f.eks.

[...] litt forundret over at et flertall av dem har vært mindre opptatt av kvinneundertrykking i egne miljøer enn av undertrykking i samfunnet generelt [...] De har pushet på den offentlige integreringspolitikken. Men man blir ikke nødvendigvis fri for tvangen om man har god opplæring og god jobb.

Politikerne fremhever altså at den politiske debatten er annerledes nå enn før. De mener at man i dag kan snakke om negative trekk ved innvandrermiljøer uten å bli stemplet som rasist. Flere politikere påpeker at saker eller temaer som før ble ansett for å være private, nå har kommet ut i offentlighetens søkelys. Politikerne setter dette i sammenheng med utviklingen når det gjelder norske kvinner. De viser til at vold mot norske kvinner ble et offentlig anliggende på 1980-tallet, og at vold mot kvinner med minoritetsbakgrunn er blitt det samme i dag. I tillegg mener flere politikere at debatten etter hvert har fått en mer langvarig karakter enn det som var tilfelle tidligere.

De utviklingstrekkene i debatten som politikerne peker på, er også blitt fremhevet av forsker Inger-Lise Lien. Lien mener at det foregår et paradigmeskifte ”fra en posisjon hvor relativisme, toleranse og fokus på gruppers omdømme har vært de sentrale verdier – til en posisjon hvor universelle menneskerettigheter, ansvar og individ blir stående i sentrum” (Lien 2001: 100). I følge Lien har storsamfunnet tidligere latt frykten for rasisme hindre en berettiget kritikk av undertrykking som begås innen innvandrermiljøer. En del av uttalelsene til mine informanter gir støtte til Liens syn. Et synspunkt som nyanserer bildet noe, fremkommer hos en av organisasjonsrepresentantene, som peker på at politiske prosesser i Norge i stor grad er preget av konsensus. Dette fører i følge informanten til at konflikter får mindre oppmerksomhet. Samtidig får det konsekvenser for hvilke saker som står høyest på den politiske dagsorden: ”rasismen ønsker ingen å ta opp. Konflikter mellom minoritet og majoritet, og den avmakt som minoritetene føler; det er liten interesse for det”, hevder informanten. En annen organisasjonsrepresentant uttrykker skepsis til tesen om et paradigmeskifte i den offentlige debatten, og hevder at ”det er ikke et paradigmeskifte, men et tilbakefall. Til noe som var før”. Men ut i fra det politikerne forteller om hvilke saker de er engasjert i, er det mye som tyder på at rasisme og diskriminering i dag må vike plassen for et fokus på vold, kjønnslemlestelse og tvangsekteskap i innvandrermiljøer.


Publisert 25. nov. 2010 13:52